Av Lina Undrum Mariussen
Kitty Crowther innrømmer gjerne at hun tegner karakterer med samme nese som hennes egen. Under litteraturfestivalen på Lillehammer 2011 fikk publikum møte fjorårets vinner av Astrid Lindgrens minnepris, og se illustrasjoner i verdensklasse.
Kitty Crowther er fjorårets vinner av ALMA-prisen. Juryen skriver om Crowther at «i hennes verden står døren mellom fantasi og virkelighet på vidt gap», og at kunstnerskapet er gjennomsyret av humanisme og medfølelse, og at hun peker på «veier hvor svakhet kan vendes til styrke».
Kitty Crowther kommer fra Belgia, og illustrerer både egne og andres bøker på belgiske og franske forlag. Hennes siste bok fra 2010 heter Den lille mannen og Gud. På norsk foreligger flere av bøkene hennes om Poka og Mine. Hennes barnebokillustrasjoner var utstilt på Galleri Zink på Lillehammer under Norsk Litteraturfestival.
Døden, ensomheten og andre store spørsmål
«I Kitty Crowthers bøker møter man uventede karakterer og hendelser i ellers hverdagslige rammer», sa Maria Lassén-Seger da hun presenterte den belgiske ilustratøren for publikum under festivalen.
Hos Kitty Crowther opptrer for eksempel døden som en barnefigur. Et modig valg i ei barnebok.
«Jeg liker både mystiske og bevegende fortellinger. Samtidig kan det aller meste jeg lager relateres til våre vanlige liv,» forteller Crowther. «Og jeg elsker å lage historier! Jeg er veldig glad for å få være bildebokskaper, men jeg har ikke noe behov for å se på meg sjøl som kunstner.»
Håp er et gjennomgående tema hos Crowther. Og det trengs, i fortellinger hvor karakterene står oppe i vanskelige eksistensielle situasjoner.
«Døden og ensomheten er ikke temaer jeg bevisst velger», mener illustratøren, «de dukker opp av seg selv.»
Ikke alle historiene ender utvetydig godt. Men, sier hun: «Jeg pleier å tenke at når jeg forteller en historie, skal jeg holde barnet som leser historien i hånda, og følge barnet hele veien, til det har kommet seg trygt over gata.»
Crowther understreket at det er viktig for henne med en redaktør hun kan samarbeide godt med.
«Det krever en modig redaktør når man har lyst til å gi ut bøker som ikke handler om direkte populære temaer.»
Svein Nyhus ble presentert som en norsk motsetning til Kitty Crowther. De har begge store navn som illustratører. Maria Lassén-Seger understreket at hun opplever kunstnerskapene til Kitty Crowther og Svein Nyhus som svært forskjellige – «de jobber i svært ulike teknikker – men det de har til felles, er at de begge arbeider kompromissløst med vanskelige temaer for unge aldersgrupper.»
Og vanskelige temaer i bøker for små barn skaper reaksjoner.
«Foreldre projiserer ofte sin egen frykt over på sine barn», mener Kitty Crowther. «Det forbauser meg! Foreldrene reagerer ofte negativt på illustrasjoner som barna ikke ser noe skremmende i overhodet. Barna opplever bilder på en helt annen måte.»
«Jeg får ofte høre at bøkene jeg og kona mi (Gro Dahle) lager, ikke er for barn!» sier Svein Nyhus. «Men ingen barn er like. Min jobb som kunstner, er å være fri, ikke å lage noe jeg tror passer for alle.»
Tegner du din egen nese?
Kitty Crowther elsker å betrakte folk: «Jeg legger merke til hvordan de står, går, og beveger seg på gata. Det kan man sikkert se i illustrasjonene mine også. Menneskers kroppsholdning og ansiktsuttrykk fascinerer meg og er en viktig del av arbeidet mitt.»
Hun mener at det samme må gjelde for Svein Nyhus: «Du virker også veldig opptatt av kroppsspråk. Det ser jeg i karakterene du tegner; de store blir veldig store, og de små blir veldig små!»
«Det er kanskje slik jeg er selv,» mener Svein Nyhus, og fekter ivrig med hendene mens han snakker: «Jeg tror ens egen kropp og kroppsspråk er tett sammenvevd med det man lager i kunsten. Vi legger mye personlighet inn i arbeidet.»
«Bare se på den store nesa!» utbryter han, og peker på en av Kittys illustrasjoner. «Den karakteren du har tegnet der har jo fantastisk stor nese. Og den ligner ganske mye på din egen?»
Kulturforskjeller og bildeboksensur
«Som bildebokskaper kan man oppleve å bli utsatt for både overraskende lesninger og sensur når boka gis ut i et annet land,» forteller Crowther.
Da boka om Jack og Jim, som handler om en svart og en hvit fugl, kom ut i USA, ble den oppfatta som en historie som handla om rasetematikk. «Det var overraskende for meg», sier Kitty Crowther, «jeg hadde ikke tenkt på dette temaet i det hele tatt!»
Men sensuren fra forlaget handla slett ikke om rasespørsmålet. «I originalhistorien min møtes de to fuglene ved havet og drikker kaffe og spiser salt. I den amerikanske versjonen av boka drikker de kakao og spiser marshmallows! Det skulle vel være barnevennlig. Og de mente at barn ikke bør oppfordres til å drikke kaffe!»
Les mer om Kitty Crowther:
