For bokåret 2020 er til sammen 27 forfattere, illustratører, tegneserieskapere og oversettere nominert innenfor disse 7 kategoriene: Litteraturprisen, Bildebokprisen, Fagbokprisen, Debutantprisen, Tegneserieprisen, Illustrasjonsprisen og Oversetterprisen.
Les juryens begrunnelser nedenfor.
Prisutdeling ved kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja onsdag 10. mars kl. 13.00.
Vi kommer tilbake med nærmere informasjon om prisutdelingen.
Norsk barnebokinstitutt administrerer jury og prisutdeling
Kontaktpersoner: Juryleder Asbjørn Kolberg: 909 84 595 / Pressekontakt Birgitte Eek: 415 00 622
Litteraturprisen
Line Baugstø: Jeg er Leona (Aschehoug)
Jeg er Leona er en frittstående oppfølger til Vi skulle vært løver (2018). Leona er født i feil kropp. Hun skal begynne på ungdomsskolen og er samtidig i en prosess med å få pubertetsblokkere – en prosess hun mener ikke kan gå fort nok. I mellomtiden må hun dusje for seg selv i gymtimene og leve med å få både ubetenksomme og hatefulle meldinger fra medelever på den nye skolen. Heldigvis har hun gode venner i bandet «The 4 Lions», men ting blir komplisert når både Leona og bestevenninnen Malin forelsker seg i Emil.
Leonas fortellerstemme, et spennende plot, levende språk og troverdige dialoger engasjerer leseren fra første side. Fortellinga balanserer fint mellom venner og uvenner, behag og ubehag – noe som gjør både hovedpersonen og historien svært troverdig. Det følsomme temaet blir framstilt på en realistisk måte. Det skaper sympati for Leona og historien blir lett å leve seg inn i. Baugstø turnerer tematikken på en måte som forener litterær kvalitet med kunnskap og innsikt. Jeg er Leona er en viktig og medrivende roman som tar både temaet og leseren på dypeste alvor.
Kathrine Nedrejord: Lappjævel! (Aschehoug)
I Lappjævel! tas vi med til Finnmark rundt 1950 der vi møter Sammol som bor med mor og far på vidda der de driver med rein. En dag forteller far at Sammol må på skole. Møtet med internatskolen blir hardt og brutalt. Her får Sammol beskjed om at han skal hete Samuel. Han finner snart sin plass i det etniske hierarkiet av nordmenn, kvener og samer. Etter at den forståelsesfulle lærer Pedersen erstattes av den nidkjære frøken Steen, topper handlinga seg i et dramatisk klimaks som gjør at Sammol rømmer.
Gjennom god plotoppbygging, tydelig karaktertegning og levende miljøskildring viser forfatteren hvor nådeløst livet på en internatskole kunne være og hvor hardt fornorskingspolitikken kunne bli praktisert. Sammols fortellerstemme, formidlet med intensitet og innlevelse, og den dramatiske handlinga, med en ikke ubetinget lykkelig slutt, gjør Lappjævel! til en sterk leseopplevelse. Boka er ikke bare viktig som et historisk tilbakeblikk, men også som en påminning om hvor viktig det er å få anerkjennelse for eget språk og egen kultur.
Monika Steinholm: Ikke akkurat Lykke (Vigmostad og Bjørke)
Lykke er tolv år, overvektig, hater gym og svømming, men er god på tuba og dikt – nærmere bestemt slampoesi. Hun er ikke blant de kule i klassen og utsettes daglig for latterliggjøring og hatefulle ord. Lykkes høyeste ønske er å møte den populære rapperen Kong Hades, og da sjansen endelig byr seg, blir det et møte som endrer Lykkes liv.
Denne boka treffer leseren midt i hjertet. Dypest sett handler romanen om å tørre å være den man er. Vi møter en hovedperson med så mye integritet at hun ikke er villig til å miste seg selv for å bli populær. Hennes forsvar er humor. Ikke sjelden rakker hun ned på seg selv før de andre rekker å gjøre det. Samtidig viser hun en stor indre styrke som tydelig utvikler seg gjennom romanen. Den troverdige jeg-fortelleren og de fine dialogene gjør teksten god å lese. Boka er velkomponert og drives framover av kontraster og svingninger i hovedpersonens hverdag, den er humoristisk med en sår klangbunn, og hovedpersonen er usedvanlig sjarmerende.
Bildebokprisen
Monia Nilsen: Heldiggrisen (Cappelen Damm)
Innbyggerne i den lille landsbyen er så fattige at de ikke har annet å spise enn sild og kalde poteter. En desemberdag får presten en idé. Hvis han får alle med på et spleiselag, kan de kjøpe en gris for å slakte og spise til jul. Sparegrisene blir tømt, men dessverre har de bare råd til en liten grisunge. Det er ikke nok kjøtt til en halv pølse engang. De bestemmer seg for å fete opp grisen frem til neste jul. Dagene går og folk blir glade i grisen sin, neste jul er det bare slakteren som fortsatt ivrer etter å slakte den.
Gjennom humor, varme og nydelige illustrasjoner tar Monia Nilsen leseren med inn i en moderne, men samtidig tradisjonell julefortelling. Prestens pipekrage, gammeldags julepynt og sparegris står i kontrast til 2020-mynter og slakterens røde pickup. Fortellingen får oss til å tenke på Prøysen og H. C. Andersen. Illustrasjonene er levende og detaljrike, i dempede farger. Bevisst fargebruk og kontraster skaper og understreker ulike stemninger i boka. Persongalleriet er rikt, tempoet og språket er godt. En lekende og morsom bildebok for store og små.
Kaia Dahle Nyhus: Fremmed mann (Cappelen Damm)
Fremmed mann handler om mammas venn som kommer på besøk – og blir værende. Det navnløse barnet er forteller. Navnløsheten er et allmenngjørende grep som også styrkes av figurframstillinga. Ulike lesere oppfatter bokas ‘jeg’ som gutt eller jente, kjønn er irrelevant. Den fremmede mannen er stor, rød og truende til å begynne med. Vendepunktet kommer når jeg-fortelleren må være alene med den fremmede. Han byr på pizza og innrømmer at han ikke liker sopp. Og egentlig ikke barn heller, fordi han ikke vet hvordan han skal oppføre seg. Denne ærligheten er forløsende, og boka ender med at alle tre sitter sammen i sofaen på siste bilde.
Bildespråket er stilisert, røft og uttrykksfullt. Mye kan leses ut av bildeutsnitt, bladvending, mimikk og kroppsspråk. Koloritten er dempet, i treklangen rød-, gul- og blåtoner med innslag av grønt. I fortellinga utnyttes bildebokas muligheter til fulle gjennom virkningsfullt samspill mellom verbaltekst, bilder og dramaturgi. En vakker bildebok som tar opp et velkjent og krevende tema der slutten byr på håp.
Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn (ill.): Ulf er uvel (Ena)
Ulf føler seg uvel og urolig, det er noe som ikke stemmer. Men hva? Ulf spør alle han møter, og ender til slutt hos doktoren som konkluderer med at Ulf er død! Ulf vet ikke helt hva han skal gjøre når han er død, men snekrer ei kiste. Det er gøy å snekre, og Ulf angrer på at han ikke snekret mer mens han var i live. Det er trist å være død uten at noen vet om det. Derfor baker Ulf kake og inviterer til begravelse. Det blir et usedvanlig hyggelig selskap. Misforståelsen med Ulfs død blir oppklart, og det er kake igjen til en ny fest.
Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn viser fremragende forståelse for bildebokmediet, og sammen har de skapt en både sår og humoristisk bildebok om ensomhet og det å ta ansvar for eget liv. Boka har et frodig-burlesk persongalleri, er oppbygd på en måte som driver oss videre i fortellingen og har et tema og en kompleksitet som appellerer til både barn, ungdom og voksne. Ord og bilder samarbeider på en forbilledlig og kreativ måte, ikke bare ved å utfylle hverandre, men også ved å motsi hverandre på underfundige måter.
Fagbokprisen
Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng (ill.): Døden (Cappelen Damm)
“Å nei, en bok om døden, og jeg er med i den!” roper Mikkel. Det er jo ikke så rart, det eneste som kanskje er skumlere enn å forstå at alle skal dø, er kanskje å oppdage at man er hovedperson i en bok om døden. Og det blir ikke bedre når Mikkel forstår at mamma har kreft. Gjennom Eriksens tekst og Lilleengs illustrasjoner går Mikkel så gjennom en medrivende prosess, der han får svar på ting han lurer på, og noe han helst ville sluppet å høre om.
Teksten er direkte og åpen. Tegneseriemediet gir rom for både ubehag og humor. Det er humoren, ikke minst gjennom bildene, som bidrar til at døden tross alt blir mulig å møte. At Mikkel har en dialog med en stemme utenfor boka, gir også noen helt egne muligheter. I denne metadialogen får Mikkel lov til å være både redd, sint og nysgjerrig, og mer enn en gang prøve å komme seg ut av hele fortellingen. Tegningene er i svart-hvitt og gråtoner med effektfulle innslag av rødt, og litt gult. En original faktategneserie om hvordan vi tenker om, lever med og håndterer slutten på livet, og som på en spennende måte forener fakta med god fortellekunst.
Malin Hellebø og Bård Torkildsen (ill.): Inn i munnen (Gyldendal)
I denne boka gjer Malin Hellebø og Bård Torkildsen eit djupdykk i ulike dyremunnar. Nokre dyr har nebb, andre har lommer i munnen eller tenner som aldri sluttar å vekse, og atter andre har føter i munnen. Boka har ei lesarvennleg oppbygging med to og to oppslag som høyrer saman. På første oppslag får vi ei grundig innføring i eitt dyr, og på neste oppslag får vi mange eksempel på andre dyr som har same type munn.
Boka ber preg av ei genuin nysgjerrigheit på kvifor dyremunnar er som dei er, og ord og bilete utgjer ein fin heilskap. Vanskelege ord vert forklarte på ein lettfatteleg og naturleg måte, og boka har ei god innhaldsliste og eit fyldig stikkordregister. Vekslinga mellom lange og korte tekstar og store og små bilete gjev boka ein behageleg layout, og temaet appellerer til både dei aller yngste og dei litt eldre lesarane. Torkildsen legg stor vekt på auga til dyra, noko som ofte resulterer i at det vert augekontakt mellom dyr og lesar. Verbalteksten er god å lese, og dei digitalt teikna bileta er både truverdige og litt eventyrlege.
Jannicke Wiik-Nielsen, Ole Mathismoen og Dag O. Hessen: Tett på insekter og småkryp (Fontini)
Rundt oss er det mengder av vesener som selv ikke nysgjerrige barneøyne kan oppfatte detaljene i. Mange er nyttige, noen skumle og noen vet vi knapt at finnes. I Tett på insekter og småkryp har Wiik-Nielsen fra Veterinærinstituttet brukt skanning-elektronmikroskop til å forstørre fotografier av småkryp opptil 10 000 ganger. Samarbeidet med biolog Dag O. Hessen og journalist Ole Mathismoen har ført til en praktbok med sjeldent gode bilder og en fagtekst der entusiasmen skinner tydelig gjennom.
Fotografiene er den store stjerna i boka, med god støtte fra en solid og innbydende tekst og vakre fargetegninger av de ulike insektene. Gjennom stor, behagelig skrift knyttes de ekstreme nærbildene sammen med temaer som mat, helse, miljø og historie. Den gode innholdsfortegnelsen og den fyldige kildelista bidrar ytterligere til at Tett på insekter og småkryp framstår som ei fagbok av høy kvalitet. Kort sagt, ei praktbok som gjennom ord og bilder vil gi en helhetlig og varig læreopplevelse for barn i mange aldre.
Debutantprisen
Alexander Kielland Krag: Dette blir mellom oss (Gyldendal)
I Dette blir mellom oss får vi følge 17 år gamle Felix som nettopp er flyttet fra Stavanger til Oslo, hvor han begynner i andre klasse på videregående skole. I boka får vi et ærlig innblikk i Felix’ følelsesliv. Han forelsker seg i den ett år eldre Nicolai, en gutt han ikke en gang vet om er homofil. Boka skildrer en ung gutts følelsesliv på en særdeles god og ærlig måte. At historien er skrevet i jeg-form og i presens, gjør at leseren kommer tett inn på Felix og følelsene hans.
Historien er rå, øm og fin. Teksten er spisset og knapp, med et oppsett som gir rom for leserens egne refleksjoner og tilfører en poetisk dimensjon. Den direkte fortellermåten legger ikke skjul på noe, heller ikke skildring av sex med ukjente partnere. Denne fortellermåten utgjør en av bokas største styrker. Både karakterer og handling virker troverdige. Fortellingen skiller seg ut blant årets debutbøker, også fordi den i tillegg til å være utgitt i bokform, er delt i sin helhet som tekstutdrag med audiovisuelt innhold på Instagram.
Hans Jørgen Sandnes: Krypto. Ned i dypet (Gyldendal)
Hans Jørgens Sandnes’ debutbok handler om Ophelia som flytter til en fosterfamilie i den lille byen Saltvik. Her blir hun kjent med den gamle fiskeren Bernard. Ophelia er glødende interessert i kryptozoologi, og hun og Bernard finner hverandre i en felles interesse for undersjøiske vesener. Sammen løser de mysteriet med en gutt som forsvinner på uforklarlig vis etter et stup i sjøen.
Sandnes turnerer tegneseriemediets virkemidler med sikker hånd. Plottet bygges opp gjennom effektfulle vekslinger i rutemønster, bildeutsnitt og perspektiv. Ordløse sekvenser viser at Sandnes stoler på leseren og bilders evne til å formidle mening. Fargepaletten understreker det maritime motivet ved gjennomgående bruk av grønn- og blåtoner. Spenningsoppbygningen gjennom vekslingen i scener, perspektiv og utforming viser godt grep om dramaturgien, og bruk av enkle bakgrunner framhever personene og deres handling. Dette er et svært lovende, spennende og underholdende førstealbum i en planlagt serie for barn.
Gulraiz Sharif: Hør her’a! (Cappelen Damm)
Mahmoud (15) bor i blokk i Oslo øst sammen med mor, far og lillebror. Han har spesiell omsorg og bekymring for lillebroren som ønsker å være jente. Hvordan skal Mahmoud få faren, og onkelen som er på besøk fra Pakistan, til å akseptere det? Mahmoud åpner seg for mora, og hun tar tak i saken. Mahmoud er jeg-forteller med skarpt, men samtidig varmt og humoristisk, skråblikk på sin pakistanske familie, nabolaget og andre i Oslo øst. Språket er gjennomført multietnolekt, såkalt kebabnorsk, som gjør fortellerstemmen troverdig og bidrar til den humoristiske tonen i boka uten å være karikerende. Den gir stemme til de mange som er vokst opp med to eller flere kulturer.
Dette er en innsiktsfull roman som retter seg mot et bredt publikum både når det gjelder alder, kjønn og bakgrunn. Fortellerstemmen, den konsekvent gjennomførte språkbruken, den varme humoren og den alvorlige tematikken gjør dette til en roman som skiller seg ut blant årets ungdomsbøker. En meget lovende debut.
Tegneserieprisen
Aleksander Kirkwood Brown og John S. Jamtli (ill.): Magnus Carlsen og sjakkmorderen (Cappelen Damm)
Mystiske drap skjer i Oslo, ofrene har en sjakkbrikke i handa, og Magnus Carlsen blir spurt om bistand. Han finner ut at det er en systematikk i åstedene når Oslo-kartet leses som et sjakkbrett. Boka føyer seg inn i sjangeren “person med spesielle evner hjelper politiet med å oppklare mord”. Her får både kjente personer og kjente steder viktige roller, og både spenningen og underholdningsverdien er stor. Brown og Jamtli er noen av våre mest produktive tegneserieskapere. I dette samarbeidet kombinerer de Browns sans for mysterier og spenning med Jamtlis solide strek. Dialogen flyter naturlig, og tegningene har en filmatisk energi som virkelig passer fortellingen godt.
Jamtli og Brown leker med krimklisjeer, gjør respektfullt narr av offentlige figurer og utviser stor glede over å gjøre Oslos gater om til sjakkbrett. Dramaturgien sitter som et skudd. Gjennom ord og rutesekvenser tas leseren med bare på de delene av historien som er nødvendig for å gjøre fortellingen spennende. Og det er akkurat det som skal til for å gjøre dette til en så velformet tegneserie.
Nora Dåsnes: Ti kniver i hjertet (Aschehoug)
Tuva er 12 år, og har store planer for det siste året på barneskolen. Hun vil få kul stil, leke mer i skogen og kanskje til og med bli forelsket. Rammen er en dagbok som Tuva planlegger å skrive ut i løpet av året, og det skjer mer enn nok i Tuvas liv til å greie det målet. Gjennom å utnytte tegneseriemediets egenskaper får Dåsnes dagboka til å strømme over av liv slik at selv de mer fjerne personene framstår distinkte og hele. Veksling mellom de håndskrevne dagboksidene, tegneserieruter og helsides oppslag bidrar til å gi boka dybde. Den avdempede koloritten skaper en vakker helhet i fortellinga, der ulike hovedfarger understreker stemningen i viktige oppslag og rutesekvenser.
Dåsnes fanger den spesielle tilstanden det er å bevege seg mellom å være barn og ungdom, og konfliktene og undringen det kan føre til. Denne debuten holder spesielt høyt nivå, blant annet gjennom grepet Dåsnes har om detaljene. I Ti kniver i hjertet kan så mye avhenge av et lite blikk, minimal mimikk og en fars hevede øyenbryn. Og det er ganske stort.
Jenny Jordahl: Hva skjedde egentlig med deg? (Cappelen Damm)
Alle i familien er slanke, bare ikke Janne. Familie, lærere og klassekamerater påpeker på ulike måter hvor stor og feit Janne er. Janne trøster seg med mat, og en dag tilbyr foreldrene henne hundre kroner for hver kilo hun klarer å gå ned i vekt. Janne blir tynnere og tynnere, men selvfølelsen hennes blir mindre og mindre. Redningen blir venner med gode verdier og evnen til å godta Janne for den hun er.
Dette er en gjennomarbeida tegneserie med et svært aktuelt tema og en troverdig hovedperson. Dette er godt håndverk, ord og bilder jobber sammen i et tilnærma perfekt samspill der ord brukes til det ord kan best, og bilder brukes til det bilder kan best. Plottet og hovedpersonens utvikling formidles gjennom en vellykket veksling mellom ruter og ordløse sider og oppslag. Den håndskrevne teksten er knapp og god å lese, og bildene framstiller Jannes tanker og følelser på en fremragende måte gjennom veksling i perspektiv, bildeutsnitt og avdempet fargebruk. Jordahl faller ikke for fristelsen til å overforklare, og hun viser dermed barneleseren stor tillit.
Illustrasjonsprisen
Nora Brech for illustrasjonene til Buffy By er inspirert: en spenningsroman av Ingeborg Arvola (Cappelen Damm)
Dette er andre bok om Buffy, broren Bobby og mamma Lillie. Den lille familien er fattig og har aldri hatt råd til å dra på ferie. I årets bok blir dette problemet løst ved at de får låne ei hytte ved sjøen. Buffys prosjekt er å skaffe seg kjæreste og skrive en spenningsroman. Buffy finner ut at Viktor skal være kjæresten hennes. Hans åpenbare atferdsproblemer betraktes med nøktern nysgjerrighet av Buffy, og med toleranse og grensesetting av mamma Lillie.
Som i fjorårets bok behandles alvorlig og vanskelig tematikk med humor, vidd og brodd. Dette ivaretas på en fortreffelig måte av Nora Brechs illustrasjoner. De varierer mellom små detaljer med vignettfunksjon til halvsides og helsides framstillinger av sentrale scener i fortellinga. Bortsett fra den fargerike forsida består illustrasjonene av strektegninger i svart-hvitt utfylt med gråtoner ved lavering. Illustrasjonene er alle godmodig karikerende og samspiller svært godt med den humoristiske, men også delvis groteske, tonen i verbalteksten.
Jens Kristensen for illustrasjonane til Klodeklubben: Dei svarte svanene av Ruth Lillegraven (Samlaget)
Dei svarte svanene er Ruth Lillegravens første bok i serien om Klodeklubben, ein lettlesen og gjennomillustrert detektivserie om klima og miljø. Ein stor båt ligg skeivt inntil kaien ved fabrikken. Det ryk frå han. Har båten krasja? Sivert, Vanja og den nye guten Mo skal til stranda for å bade, nokre meter frå stranda sym ei stor svane og tre svaneungar. Dei er alle svarte av olje. Kan det ha samanheng med båten som krasja? Fleire spor fører dei til fabrikken i bygda, men ingen vaksne trur på det ungane fortel. Klodeklubben må ta saka i eigne hender.
Jens Kristensen har gjennom illustrasjonane sine skapa tydelege karakterar og stemningar i historia, i godt samspel med verbalteksten. Illustrasjonane varierer frå små vignettar til heile og doble sider. Illustrasjonane er fargerike, snilt karikerte og appellerer godt til målgruppa. Kristensen får elegant fram dei humoristiske, såre og alvorlege sidene. Framsida er med på å skape forventingar hos lesaren – og dei blir innfridde.
Elisabeth Moseng for illustrasjonene til Salamanderprinsen av Elisabeth Moseng
(Vigmostad og Bjørke)
I denne boka møter vi Dorji som kanskje, eller kanskje ikke, er sønn av en ekte prins av Bhutan. Det som imidlertid er et faktum er at han bor sammen med sin mor, storsalamander-forskeren, på Furukollen camping. Og selv om Dorji unner sin mor en Nobelpris, så har han også sine egne drømmer: først og fremst vil han ha en egen do, fordi doen i campingvogna er ødelagt. Men det er noe annet han vil kanskje enda mer, og det er at han og mamma skal slå røtter og slutte å flytte så mye. Salamanderprinsen er en rørende, morsom og hjertevarm fortelling full av herlige uperfekte karakterer.
Det er forfatteren selv som har illustrert boka og gitt ytterligere liv til Dorjis univers på Furukollen. Humoren og hjertevarmen finner vi igjen i illustrasjonene. Med enkle streker og en gjennomført blå og sort palett gir Moseng Furukollen og dens beboere identitet, sjarm og drama. Illustrasjonene veksler mellom hel- og halvsides tegninger og mindre vignetter. Sammen med de håndtekstede overskriftene og margillustrasjonene gir de boka en innbydende typografisk helhet.
Oversetterprisen
Agnes Banach for oversettelsen fra polsk av Volveren: det siste ønsket av Andrzej Sapkowski (Gyldendal)
Det siste ønsket er første bok i serien Volveren av den polske forfatteren Andrzej Sapkowski. Boka er en samling fortellinger om volveren Geralt som livnærer seg som omreisende monsterjeger. Handlinga utspiller seg i et fantasy-univers inspirert av middelalder, slavisk mytologi og eventyr. Vi møter dragedrepere og basiliskmordere; strigler og buser og mange andre fremmedartede vesener, planter og dyr.
Språket i originalen er svært idiomatisk, med faste uttrykk og metaforer som mangler ekvivalenter i norsk. Dette er en tekst som åpenbart er krevende å oversette. Agnes Banach har løst utfordringene, dels ved å bruke betegnelser og uttrykk kjent for norske lesere, dels ved konstruere egne versjoner av navn og begrep i originalen. Forskjellene i setningsstruktur mellom polsk og norsk byr også på utfordringer som oversetteren har løst på en måte som ivaretar stilpreget i den polske originalen. Her har oversetteren klart å formidle en språklig og utenomspråklig virkelighet som i utgangspunktet kan virke uhåndterlig.
Vibeke Saugestad for oversettelsen fra amerikansk-engelsk av På vei mot toppen av Angie Thomas (Gyldendal)
16 år gamle Bri er jeg-forteller i denne romanen fra afroamerikansk storbymiljø i dagens USA. Hun drømmer om å slå gjennom som musiker og rapper, og tar oss med til en verden som ikke stemmer med frasen «The Land of Opportunity». Bri gjør det mange drømmer om, men aldri oppnår. Hun klarer det og slår igjennom. Men det har også en pris. Er hun villig til å bli oppfattet som den mange mener at hun er: sint, svart og kriminell?
Denne fortellingen formidler stemmene til de som vanligvis ikke blir hørt. Vibeke Saugestad har klart det mesterstykket å gjenskape tonen i originalteksten på en svært troverdig måte. Stemmer som er uløselig knyttet til et miljø og en sjargong som lett kan miste sin autentisitet gjennom en oversettelse. Ikke minst gjelder det Bris rap-tekster som gjennom sitt ordvalg, rytme og dynamikk byr på særlige utfordringer for en oversetter. Saugestad har funnet gode løsninger på ord og uttrykk som ikke har norske paralleller, noe som gir teksten som helhet god flyt. Man dras inn i et ungdomsmiljø som formidles på en overbevisende måte i norsk språkdrakt.
Hedda Vormeland for oversettelsen fra nederlandsk av Nå heter alle Sorry av Bart Moeyaert (Cappelen Damm)
12-åringen Bianca er jeg-fortelleren i denne prisbelønte romanen av den belgiske forfatteren Bart Moeyaert. Bianca har mange utfordringer i livet, utenom det å være tolv år. Lillebroren er hjerteoperert og må tas spesielt hensyn til. Foreldrene er skilt, så Biancas mor oppdrar søskenparet alene. Faren har en yngre kone, og de synes det er vanskelig å ha Bianca på besøk. De voksne opplever henne som uhåndterlig. Hun, på sin side, ser på de voksne med kritisk blikk.
Språket i boka avspeiler en kommende tenårings sinn, springende tankegang og følelser. Hedda Vormeland klarer gjennom sin oversettelse fra nederlandsk å formidle både dette og de mange dagsaktuelle referansene, på en utmerket måte. Teksten flyter fint, følger godt opp det fengende og gripende i historien og formidler den i et direkte og beskrivende språk. Oversettelsen ivaretar tonen og atmosfæren i originalen, og finner dessuten meget gode løsninger der kulturforskjeller enten må gjøres forståelig eller tilpasses norske lesere.