Kunst for barn eller bare kunst?

Symposiet ble innledet av Inger Østenstad, ph.d og førstelektor ved UiO, samt redaktør av barnebokkritikk.no.  I innledningsforedraget Samtidens barn, kunst og barnelitteratur diskuterte hun følgende problemstillinger:

·         Har barn lik evne til estetisk og kunstnerisk erfaring?

·         Kunst for barn – er den lik eller ulik annen kunst, og er det statusforskjeller mellom disse?

·         Utfordres litteraturen generelt og barnelitteratur spesielt av nye medier?

·         Hva fører barnekulturens voksende kommersialisme til?

·         Hvilken betydning har kunstbegrepets historiske kompleksitet og sosiale virkemåte,
og dets utvikling, i og med samtidskunstens overskridelser og institusjonskritikk?

«Det er viktig å sette spørsmålstegn ved grunnbegrepene», sa Østenstad, «hva er for eksempel kunst, og hvordan skal vi vektlegge barnets erfaring? Den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu sier at evnen til å erfare kunst er kulturelt og sosialt betinget. Kanskje de mest eksperimentelle bildebøkene, som ofte også er de mest prisbelønte, er blitt vertskap for en ny kunstretning som hever barnelitteraturens prestisje, men som går på bekostning av henvendelsen til barneleseren? Barn har ingen sofistikert sjangerkompetanse som gjør at de kan vurdere ting opp mot hverandre.»

Etter Østenstads innlegg ble det nærliggende å spørre hva eksperimentering med kunstneriske uttrykk i bildebøkene bidrar til. Fratar man barna en kunstopplevelse hvis et verk når flere aldersgrupper? Hvem sitter med fasiten på hva barn liker? Er ikke barn forskjellige individer med ulik evne til kunsterfaring?Foto: Microsoft.office.online

Flere utfordringer venter barne- og ungdomslitteraturen gjennom bruken av digitale medier:

·         E-boken og dens ulike utforminger

·         Ulike interaktive muligheter

·         Folkets medskapning av historien – hvor går grensen?

·         Copyright – hvilke rettigheter sitter kunstnerne igjen med?

Innenfor medieforskningen diskuteres det hvilke nye former for opplevelser og refleksjoner som den globale medievirkeligheten innbyr til. Bodil Marie Stavning Thomsen, ph.d. og lektor ved Aarhus Universitet,viste i sitt foredrag Performativ virkelighed og nye medier hvordan nye medier endrer forståelsen av begreper som tid og rom, objekt og subjekt. Teknologien har utfordret definisjonen av hva et bilde er. I bokmediet, og særlig i bildebøkene, kan intertekstuelle referanser og elementer fra ulike kunstretninger settes inn i uvante kontekster hvor de får ny betydning.

Litterære tekster forvandles til interaktive spill når de overføres til digitale medier. Harry Potter-bøkene diktes videre av ulike nettgrupperinger. En tekst mellom to permer blir bare en av mange formidlingsmuligheter. Lesingens aktivitet kan forvandles til en iscenesatt her og nå-opplevelse.

Bildekunstner Vibeke Tandberg utfordret betydningen av de estetiske kategoriene tid og rom ved å vise frem forskjellige arbeider hun har gjort de siste årene under temaet Ord som bilde. De nyeste arbeidene undersøker hvordan ord og bokstaver fungerer som visuelle tegn. Til utstillingen Reading the newspaper without hands som ble vist første gang i Berlin i 2004 hadde hun fått 10 studenter til å klippe ut hvert eneste ord av avisen Herald Tribune.

Deretter satte hun dem i gang med å fordele og sette sammen ordene i bestemte kategorier som dyr, kroppsdeler, navn, tall og så videre. Kategoriene ble så satt sammen i ulike mønstre avhengig av mengden ord i hver kategori, og til slutt hengt opp som bilder.

«Det var viktig for meg at avisen ble omgjort til noe dekorativt, som pynt på en vegg, hvor innholdet ble helt underlagt absurde strukturer og ren visualitet,» sa Tandberg.

Et annet prosjekt var en utstilling basert på Albert Camus’ roman Den fremmede. Her ble også hele teksten demontert i ord. Tandberg benyttet seg av en fransk utgave, og siden hun ikke kunne språket ble hun distansert fra forståelsen av de utklipte ordene. Beskrivelsen av fremmedgjøringen hos hovedpersonen er sentral i Den fremmede, og i Tandbergs bildeverden ble det til en oppløsning av all meningsbærende sammenheng

For øyeblikket skaper Tandberg egne tekster som hun blåser opp i stort format. Måten tekstene, gjerne en setning på tre ord, fyller sidene på er like viktig som ordene selv.«Balansen mellom det teksten sier og den utformingen de har, er viktig,» sa Tandberg, « jeg vil ikke at de skal bekrefte eller kommentere hverandre. Jeg jobber med det rommet utformingen og innholdet danner sammen i fortsettelsen av det som betegnes som visuell poesi historisk.»Foto: Folio 

«Roland Barthes har lært oss at alle tekster viser til hverandre, og Stian Hole viser oss at det samme er tilfellet for bilder,» hevdet Kristin Ørjasæter, ph.d og direktør ved NBI, i sitt foredrag Mot en performativ barnelitterær estetikk. Performativ estetikk innebærer et skifte i fokus fra objektet til begivenheten. Hvis leseren forholder seg performativt til teksten, blir leseren å betrakte som en aktør som deltar i en hendelse som utvikler betydning underveis. Dette er en mer produktiv måte å betrakte barnelitteratur på, fordi den ikke i samme grad er avhengig av kulturell kompetanse.

Derfor mener Ørjasæter vi bør utvikle en analysemodell som skifter fokus fra boka som objekt, til det møtet barnet har med boka. Møtet vil resultere i en opplevelse. Derfor er den performative estetikken så fascinerende når det gjelder barnelitteratur. En performativ tilnærming til litteratur gjør barn til mer likeverdige deltakere i den litterære estetiske erfaringen.

Sett fra et slikt perspektiv kan Ørjasæter utfordre Bourdieus teorier, og påstanden om at de mest eksperimentelle barnebøkene går på bekostning av barneleseren. Kanskje er det slik at disse bøkene snarere åpner for en medskapning?Foto: Microsoft.office.online

«Jeg ønsket å se på hvordan anmelderne beskriver bøkene og begrunner sine vurderinger,» sa førsteamanuensis Nina Goga fra Høgskolen i Bergen. Hun presenterte et utvalg anmeldelser av prisbelønte bildebøker, hvor hun hadde sett på hvilke estetiske vurderinger anmelderne brukte i sin omtale av bøkene. Dette er en del av et større prosjekt hvor Goga ser på estetiske vurderinger av barnelitteratur:«Mange anmeldere har lett for å ty til klisjeer når de skal vurdere illustrasjoner. Vakker og poetisk er blant de ordene som går igjen hyppigst, men også naivistisk brukes ofte om barnelignende illustrasjoner».

Felles for alle anmeldelsene var at de ble publisert før det var kjent at bøkene kom til å bli prismottakere. Goga brukte bildeboka Arkimedes og brødskiva av Hans Sande og Gry Moursund som eksempel. Flere av anmelderne nærmet seg boka med uttrykk som original, fantasifull, galskap og litt vilt. Videre brukte de ord som burlesk, karikatur og anarkistisk for å beskrive humoren i både tekst og bilde, og viste til at illustrasjonene hadde rare utsnitt og perspektiv.

De overskridende, groteske og skremmende elementene i Arkimedes og brødskiva som ble oppvurdert av kritikerne er også kjennetegn ved Edmund Burkes begrep om «det sublime». Dette viser at ikke alle kritikere har «det skjønne» som estetisk ideal for vurdering av barnebøker. Goga understreket likevel at humoren i mange av bildebøkene langt på vei veier opp for de sterke elementene, og gjør dem mer «spiselige» for barn.

«Det er sjelden moderne bildebøker blir gjenstand for kuratering og utstilt i kunstmuseer,» sa Annika Gunnarsson, kurator ved Moderna Museet i Stockholm. Det finnes flere svenske museer hvor man stiller ut bildebøker som kunst, men her satser man primært på eldre og «trygge» kunstnere som Elsa Beskow og Carl Larsson, framfor å vise fram noe aktuelt fra samtida. Fra et kunstvitenskapelig hold blir ikke den barnelitterære bildeboka sett på som interessant, og får i liten grad status som en egen kunstform. Kunstnere i avantgarde-tradisjonen har fått oppmerksomhet for sin øvrige kunst, mens bildebøkene deres lever i skyggen. Bildebøkenes visuelle uttrykk betegnes som oftest som «illustrasjon», et sekundært tillegg til teksten som etter manges oppfatning ikke kan stå alene.Til tross for dette påpekte Gunnarsson at bildebøker kan være en svært aktuell temperaturmåler for hva som rører seg i samtidskunsten. Mange kunstnere opplever barnelitteraturen som en frisone hvor de kan få rom til å eksperimentere med ulike uttrykk, før de tar skrittet ut i den større kunstoffentligheten.

De digitale kollasjene åpner for utstrakt bruk av tredimensjonalitet. Flere bildebokkunstnere bygger opp miniatyrtablåer. Hee Na Baek og Hyang Soo Kim bygger et dukkeunivers i boka Himmelfrokost, mens Øyvind Torseter arbeider med papir. Slik kan man si at den moderne bildeboka også tar et skritt tilbake i tida ved å skjele til dokketeatertradisjonen, utbrettbøker, bruk av silhuetter og figurer som reiser seg opp fra papiret. Bildebokas sceniske uttrykk avslører den sterke koblingen til teatret.«Å gå tilbake til papir, lim og saks kan betraktes som en slags motreaksjon til de digitale teknikkene,» mente Druker; «på den ene siden arbeider man retro, på den annen side benytter man seg samtidig av de moderne teknikkene som finnes.»

Forfatter og illustratør Øyvind Torseter avsluttet symposiet med å vise fram og lese fra sine siste bildebøker; Gravenstein (2009), Eg er ein frosk (2010, tekst Kurt Johannesen) Gi gass, Ine (2010, tekst Tore Renberg) og Klikk (2004). Han bygger opp papirtablåer ved å klippe og lime i papir, deretter fotograferes tablåene og bearbeides digitalt. For øvrig understreket han samarbeidet mellom forfatter og illustratør. Ofte forandrer både tekst og bilde karakterer underveis i arbeidsprosessen:«I arbeidet med Eg er ein frosk har jeg vært veldig fri,» sier han. «Jeg har skapt et jungelunivers med en masse detaljer som overhodet ikke er nevnt i teksten. På den måten lever illustrasjonene sitt eget sjølstendige liv i boka, og forteller kanskje noe helt annet enn teksten ville gjort alene.»

Er Eg er ein frosk ei bok for barn? Boka har blitt nevnt flere ganger i den pågående diskusjonen om hvorvidt norske bildebøker er på vei bort fra barneleseren. Noen mener barna opplever boka som åpen og fabulerende, andre mener boka ikke når målgruppen. Diskusjonen om hva barn liker, og hvordan man skal definere barns opplevelse av kunst, ser dermed ut til å fortsette.

 

Symposiet fant sted 21.-22.oktober. Neste symposium blir avholdt våren 2011.

Aktuelle lenker:

Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut
Disputas 10.12.10: Åse Marie Ommundsen.For voksne barnebøker, Dagsavisen 23.11.10Må det være grenser? Av Dag Larsen, forskning.no, 26.11.10Ja! Hurra! anmeldelse av Gi gass, Ine på barnebokkritikk.no 18.11.10