 forfatter og skuespiller, |
| Leselengde: 4 minutter |
Artikkelen er skrevet til Nordisk barnebokkonferanse 2021 som har humor som tema
Elisabeth Helland Larsen kan du møte i programmet Humor som survival kit onsdag 3.2
Noen ganger oppleves et skille mellom den seriøse barnelitteraturen og den underholdene barnelitteraturen. Som utøvende klovn er jeg den første til å påpeke at humor er et fag i seg selv. Og kanskje trenger vi mer enn noen gang å le og styrke oss i fantasien og det absurde i møte med en krevende verden. Latter kan i seg selv forløse, ventilere og hjelpe til med selvregulering, både for barn og voksne.
Nordisk barne- og ungdomslitteratur har i mange år blitt sett på som banebrytende i møte med tabutemaer. Det er fantastisk at litteraturen kan speile både livet og døden, og alt midt imellom. Den kan filtrere, engasjere og sette søkelyset på alt vi bærer slik at vi føler oss mindre alene. Barnelitteraturen må fortsette å virvle opp alt som trenger dagslys.
Kanskje er den beste litteraturen, den som greier å balansere både humor og alvor i de samme historiene. For kanskje henger latter og tårer sammen, slik som i teaterets symbol, hvor den ene masken gråter og den andre ler.
Stemmer det at vi i Norden mestrer både glede og sorg i bøkene våre? Er vi frigjorte nok til å kunne skrive om alt? Finnes det tabuer vi ikke har belyst? Ser vi på hvem som får utgi historiene sine, møter vi iallefall et tabu. Barne- og ungdomsbokforfattere speiler på ingen måte mangfoldet i samfunnet. Derfor berører også humoren i barnebøkene mangfoldspørsmålet. Alle må få være med å definere hva vi skal le av. Det blir kjedelig om kun ett barn i barnehagen får fortelle den samme vitsen om og om igjen, vi vil jo høre og le av alle vitsene!
Humor er et sterkt og nødvendig virkemiddel som må brukes med klokskap både i litteraturen, i livet og på sosiale medier. Vi voksne har repetert til kjedsommelighet at vi må le med og ikke av. Men samtidig fortsetter vi å skrive historier som karikerer de som er annerledes. Samtidig fortsetter litteraturen å bekrefte maktstrukturer som ler av de samme menneskene om og om igjen. Samtidig er vi i dagliglivets kommunikasjon med på å latterliggjøre mennesker som ikke mener det samme som oss. Uten bevisstgjøring kan også barne- og ungdomslitteraturen bidra til stigmatisering.
Både som forfattere og samfunnsborgere er vi alle ansvarlige for samfunnets frykt mot det som er annerledes og de som våger å skille seg ut. Og ved å holde et beskyttende skjold av humor eller ironi foran oss, kan vår latteremoji være med å holde fyr på farlige bål.
Kan vi le av alt i bøkene? Er det fritt frem i vår ytringsfrie litteratur? Er humor fristilt pedagogikk, etikk og moral? Hvor farlig kan et smil eller en latter i bokform være? Vi er alle sårbare, føler oss misforstått, ydmyket eller opplever at vi noen ganger gjør «feil». Og humor kan i alle formater være skadelig hvis den ikke går hånd i hånd med en forsvarlig etikk. Og etikken forandrer seg med tiden, mange vitser går ut på dato fordi de oppleves som krenkende.
Som utøvende klovn for barn og unge i unntakstilstand lever jeg av å virvle opp humor, lek og fantasi. I møtene blir jeg overveldet av styrken som mennesker i alle aldre henter frem i kriser. Denne kraften, kjærligheten og humoren som bærer oss gjennom det umulige. Litteraturen er også en slik kraft som kan være med å lime oss sammen når vi trenger det som mest. Også sammen med barn og ungdom i terminalfasen, i møte med døden, har jeg opplevd hvordan humor og poesi kan skape broer mellom fantasi og virkelighet. Broer av håp i en håpløs situasjon.
Vi trenger både alvor og humor i barne- og ungdomslitteraturen. Vi trenger å le og gråte og alle tilstandene midt imellom. Vi trenger å være mennesker, føle, oppleve og sette oss inn i andres perspektiver. Og mest av alt trenger vi å styrke håp på alle slags plattformer. I den økende kommunikasjonen og konstante tilstedeværelsen på sosiale medier bør vi også bruke humor og latter som verktøy til å bygge opp og ikke rive ned. Som i karnevalet opphører hierarkiet og vi kan le sammen i folkefesten.
Humor på feil premisser kan knuse mennesker, store og små, i litteratur som i samfunnet generelt. Den farlige latteren kan gjemme seg i både ord og setninger og opptre snikende i ironien. Jeg tror at den kloke humoren kan stå stødig på egne ben uten at den trenger å bekrefte rangstiger, grenser og hierarki. Vi trenger å kjøre sikk sakk, snu opp ned på maktstrukturer og le sammen, men kanskje ikke på bekostning av hverandre?
I bildebokverdenen ler jeg hver dag sammen med 3-åringen, vi fryder oss med alt det absurde, lekne og morsomme. Takk til alle bøkene som får oss til å undre oss og le. Le på den måten som styrker felleskapet, forståelsen, rausheten og solidariteten. Og vi sier heller ikke nei takk til en bæsjebok, i den perioden det er det morsomste av alt.
Vi trenger å le, også i bøkene, slik at vi blir sterkere sammen. Og hvis vi alle våger å senke skuldrene og le litt mer av oss selv og av våre «feil» kan vi være gode loser for en fremtid og en litteratur hvor ingen må tåle all latteren alene. Den kloke humoren i barne- og ungdomslitteraturen kan skape tillit og være med på å knytte oss sammen.
Foto av Elisabeth Helland Larsen: Kristin Aafløy Oppdan