Mannlige mønster i ny avhandling

Hos Harald Rosenløw Eeg er hovedpersonene ofte svært sårbare unggutter. De må samtidig forholde seg til autoritære mannsfigurer og mannsideal som er svært ødeleggende for dem. Imidlertid ser vi hvordan

Arne Berggren

disse guttene får styrket selvfølelsen og velger å gå sin egen vei. Slik står Eegs forfatterskap i tradisjonen etter kjente ungdomsbokforfattarar som Tormod Haugen og Tor Fretheim, som framhever mannlig følelsesliv og er kritiske til konvensjonell maskulinitet.

Brudd, ironi og parodi i forhold til sjangertradisjoner finner vi i større grad hos forfattere som Rune Belsvik og Arne Berggren. I Rune Belsviks romanserie om Arne Bu er det spor av en tradisjonell mannlig utferdshistorie, med lengsel etter eventyr og erobringer i det ukjente. Men så farges det hele av en veldig ironi; helten kastes tilbake og tvinges til å møte seg sjøl i døra.

Arne Berggrens roman Fisken opererer i en liknenede sjangertradisjon, i dette tilfellet villmarkshistoria om prøvelser «der menn blir menn». Igjen slår ironien og komikken inn, og inntrykket av maskulinitet blir temmelig åpent og ambivalent.

For øvrig vil jeg si at avhandlinga forsøker å utvide feltet for ungdomslitteratur noe, i takt med den utvidelsen av ungdomsalderen som vi har sett opp gjennom moderniteten. Jeg tenker at de livsbildene vi møter av uetablert og søkende liv opp gjennom 20-årsalderen i Lars Lillo-Stenbergs tekster og i Jesper Ganslandts film, også er en form for «ungdomslitteratur» eller «ungdomstekster». Utvidelsen av ungdomstilstanden har slik jeg ser det sitt motstykke i en stadig sterkere oppløsning av skillet mellom ungdomslitteratur og voksenlitteratur.

Det er stigende interesse for forskning på menn og maskulinitet i Norge, selv om feltet har en ganske kort historie sammenliknet med kvinneforskningen. Jeg opplever ikke at det er noen særlig motsetning mellom disse feltene – iallfall ikke i Norge. Problemstillinger og teorier innenfor feministisk orientert forskning har vært nyttige også i maskulinitetsforskning. Det er særlig forskere som har vært opptatt av maskulinitet i litteraturen, som har vært mine referanser.

Her er det faktisk en viss tradisjon nettopp i barne- og ungdomslitteratur-forskningen. Harald Bache-Wiig ved Universitetet i Oslo og min kollega ved Universitetet i Agder, Rolf Romøren, har vært viktige med sine historisk orienterte studier av gutteboktradisjonen og også interesse for maskulinitet i samtidslitteratur for barn og unge. En annen litteraturforsker, Jørgen Lorentzen ved Senter for kjønnsforskning, har samtidig skrevet mye interessant om maskulinitet i litteratur for voksne.

Overraskelsene har nok særlig med tekstenes kunstneriske form å gjøre. Jeg har flere ganger blitt fascinert over språklig originalitet og intensitet i en del ungdomsromaner. Her ligger mange skatter og venter for den som tar seg tid til et møte med disse tekstene.

Jesper Ganslandts skildring av «voksent» ungdomsliv i filmen Farväl Falkenberg var også en sterk opplevelse. Denne filmen har en poetisk, dvelende stemning som griper en på en særlig måte.

Ett slikt eksempel er prosjektet «Ungdom inn i teksten», initiert av Norsk barnebokinstitutt, der en del skoler i agderfylkene var engasjert i å utvikle litteraturundervisningen. En la vekt på engasjert formidling, at både mannlige og kvinnelige lærere skulle være med, at elevene skulle få tid til å lese i fred på skolen, og at det skulle være varierte arbeidsmetoder med utspring i elevenes egne leseopplevelser.

Prosjektlederen, Marianne Lillesvangstu, skriver om sitt inntrykk av hva dette gjorde med lesepreferanser, i boka om prosjektet som kom i 2007: ”Jentene leser det meste, guttene vil ha action og eventyr, fart og spenning, har vi fått høre etter flere leseundersøkelser […]. I de skolene hvor det legges vekt på systematisk presentasjon av ny ungdomslitteratur, ser formidlerne stadig at gutter og jenter velger på tvers av hva leseundersøkelser måtte hevde.”

Jeg har lite sans for oppfatninger som tydelig går ut fra at gutter fra naturens hånd liksom er designet til de og de preferansene når det gjelder lesing. Veldig mye på dette feltet har å gjøre med påvirkning, tilrettelegging og ikke minst: hvem formidlerne er og hvordan de evner å kommunisere med sitt publikum. Formidlingen av litteratur og tilretteleggingen av litteraturarbeidet i skolen, er blitt stadig viktigere for lesing, i og med at fritida til mange ungdommer er så preget av andre aktiviteter og underholdningsmedier.

Totalt sett er jeg optimist på lesinga og skjønnlitteraturens vegne, for den representerer en egen, verdifull form for kunstopplevelse som jeg tror det alltid vil være behov for å ta vare på.