Av Dina Roll-Hansen, rådgiver i NORLA
Artikkelen er basert på et foredrag som ble avholdt i seminarrekken «Taboo in children’s art» i regi av det danske kulturinstituttet i Warszawa høsten 2011
«Alle lykkelige familier likner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte». Slik lyder åpningen i Tolstojs Anna Karenina. Skal man forstå Tolstoj dithen at ulykken, de vanskelige temaene og problemene, er mindre universelle enn lykken? Og betyr det igjen at det er lettere å få litteratur om idyll og lette temaer til å reise over landegrensene?
En overflatisk analyse av NORLAs statistikker kan gi et slikt inntrykk. Det er tilsynelatende ikke de kontroversielle temaene som får barnebøker til å reise. Men helt entydig er bildet heller ikke. I denne artikkelen vil jeg gå inn i statistikken over de barnebøkene som oversettes.
For det første skal jeg snakke om geografiske grenseoverskridelser – altså oversettelser, reisen fra et land til et annet. Men også grenseoverskridelser i overført betydning – om å gjøre noe nytt, bryte mentale og kulturelle grenser i kunst og litteratur, for eksempel om barnebøker som tar opp tema som i samfunnet ses på som tabubelagt.
På den ene siden vil jeg se på hvilke bøker som faktisk oversettes. Som utgangspunkt for denne analysen har jeg en brukt en liste over de ti mest oversatte barne- og ungdomsbøkene de siste 5 årene.
På den andre siden vil jeg se på om bøker som kan sies å behandle tabutema også blir oversatt. Er det slik at de grensprengende bøkene krysser grenser? Som kontrollgruppe for lista over, har jeg derfor satt opp en liste over ti aktuelle barne- og ungdomsbøker som tar opp kontroversielle temaer. Er dette to kategorier som overlapper hverandre?
Den første kategorien er relativt grei å definere. NORLA innvilger årlig støtte til 320 bokprosjekter. I 2010 var 49 av disse barne- og ungdomsbøker. Det er en relativt smal sak å finne frem til de 10 mest solgte bøkene i perioden 2004-2010, og si litt om hva som kjennetegner disse.
De 10 mest oversatte norske barne- og ungdomsbøkene i perioden 2004-2010 og hvilke land som har oversatt dem
Utgivelsesår i Norge i parentes.
- Erlend Loe: Fisken ( 1994)
Danmark, Sverige, Færøyene, Finland, Polen, Tsjekkia, Latvia, Nederland, Sveits, Ungarn, Russland, Slovenia, Italia, Kina, Sør-Korea - Klaus Hagerup: Markus og Diana (1994)
Danmark, Færøyene, Finland, Island, England, Katalonsk, Tsjekkia, Nederland, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Italia, Litauen, Polen, Portugal, Russland, Ukraina - Ingvar Ambjørnsen: Samson og Roberto (1998)
Danmark, Finland, Færøyene, Russland, Slovenia, Tyskland, Italia - Stian Hole: Garmanns sommer (2005)
Sverige, Danmark, Færøyene, Italia, Nederland, Polen, Frankrike, Tyskland, Russland, Spania, Quatar, Palestina, Sør-Korea, USA - Maria Parr: Vaffelhjarte (2005)
Sverige, Danmark, Polen, Belgia, Tyskland, Frankrike, Serbia, Russland, Kina, Japan - Johan Harstad: Darlah (2007)
Danmark, Sverige, Finland, Færøyene, Frankrike, Nederland, Tyskland, USA, Sør-Korea - Jo Nesbø: Doktor Proktor (2007)
Danmark, Færøyene, Island, Finland, Sverige - Simon Stranger: Barsakh (2009)
Danmark, Sverige, Frankrike, Tyskland, Brasil, Palestina, Sør-Korea - Nina Grøntvedt: Hei, det er meg (2010)
Tyskland, Russland, Ukraina, Belgia - Unni Lindell: Nifse Nella (2008)
Tsjekkia, Danmark, Nederland, Færøyene, Tyskland, Ungarn, Sør-Korea, Russland, Sverige, Tyrkia
Oversikten er basert på oversettelsessøknader til NORLA da foredraget ble holdt, og er ikke 100% oppdatert pr. mars 2012.
Tilsynelatende har flere av bøkene på denne listen en del fellestrekk – det er humoristiske fortellinger, rettet mot yngre barn, gjerne egnet for høytlesning, som foregår i tradisjonelle og idylliske univers. Dette understøtter min tolkning av åpningssetningen i Anna Karenina. Idyllen reiser lettest.
Den neste listen er litt mer plundrete å sette sammen. For hva er egentlig tabu? Hvilke tema sikter vi egentlig her til? Ifølge Wikipedia er «tabu et ord med polynesisk opphav som innebærer en allmenn oppfatning ofte grunnet i religion, om at noe er hellig, ukrenkelig og urørlig.» Et tabu er altså noe som flertallet i et samfunn anser som noe urørlig, noe det ikke bør snakkes åpent om.
At kunst og litteratur er nyskapende og vågal regnes som et kvalitetstegn. Det nye kan ligge i form, litterære grep eller det kan ligge i innholdet. I den norske debatten om barnelitteratur har det vært et ideal at forfattere skriver om noe man tidligere ikke har snakket om. Barnebokforfatteren skal være modig, tørre nye ting, tørre å sprenge grenser.
Dette er i og for seg ikke noe som er veldig spesielt for barnelitteraturen, men et generelt trekk ved den kulturelle utviklingen de siste tiårene, det samme idealet gjør seg gjeldene på de fleste samfunnsområder. Takhøyden i samfunnsdebatten er langt større i dag enn for noen tiår siden. Hva som regnes som tabu endres over tid og varierer fra kultur til kultur.
Barnelitteraturen står likevel i en særstilling, for idealet om åpenhet kommer her i konflikt med beskyttelsesintinktet vårt.Vi ønsker åpenhet, men også å skåne barnet til det er stort nok til å forstå, har erfaring nok til å sette ting i perspektiv. Og det er i dette spennet at mange av debattene om barnelitteratur henger.
Norske barnebøker om kontroversielle tema har vært mye ironisert over, ikke minst 70-tallets didaktiske Da-mor-og-far-skulle-skilles-bøker. Barnelitteraturen skal liksom ikke være for belærende. Men man kommer jo ikke utenom det didaktiske perspektivet. All kunst, for alle aldersgrupper, har et slikt tilsnitt. Den hjelper oss til å se, forstå og formulere omverden.
Barn trenger hjelp til å bearbeide ting de opplever, til å utvikle et språk for også de problematiske sidene ved livet. Argumentet for at man ikke skal skjule noe for barn, for at litteraturen for barn skal ta opp de vanskelige temaene, har vært at barn får med seg ting likevel – og da er det bedre å være åpen. Slik kan man unngå at barn føler skam og skyld, demme opp for nevroser. Barnelitteraturen har også en mentalhygienisk misjon.
Min «kontrollgruppe» er dermed også en liste over ti bøker jeg selv har plukket her og der, titler som jeg mener illustrerer denne norske holdningen til «grenseoverskridende tematikk». Alle ti har på forskjellige måter fått anerkjennelse for å være grensesprengende enten ved å bli tildelt litterære priser og gode kritikker, eller tvert imot gjennom å vekke harme og debatt.
Å få merkelappen «Bok om døden» eller «Bok om sex» kan sikkert oppleves som en redusering av innholdet, og det fortjener disse utgivelsene absolutt ikke. Men her er det altså ikke dype litterære analyser som er mitt ærend.
Ti utvalgte titler som tar opp tabubelagte emner og hvilke land de er solgt til
Utgivelsesår i Norge i parentes
- Synne Sun Løes: Tilstrekkelig vakkert (2010)
Nederland, Korea - Gaute Heivoll: Himmelen bak huset (2007)
Polen - Stein Erik Lunde: Eg kan ikkje sove no(2008)
Tyskland, USA
- Alf Kjetil Walgermo: Mitt bankande hjarte (2011)
Danmark, Tyskland - Bjørn Arild Ersland: Glassklokken (2010)
Danmark - Rune Belsvik: Tjuven (2008)
- Bjørn Sortland: Alle har eit sultent hjerte (2008)
Sverige - Martina Gaux: Fluen (2009)
- Dahle/Nyhus: Sinna Mann (2003)
Danmark, Island, Sverige, Japan, Taiwan - Dahle/Nyhus: Håret til mamma (2007)
Polsk
De fire første titlene handler på en eller annen måte om døden. Døden blir ofte nevnt som eksempel på et tabutema. Men er døden egentlig tabu? Jeg tror ikke at det å skrive om død i seg selv er så kontroversielt, verken i Norge eller i mange andre land, men det kan være kontroversielt å snakke om døden for små barn. I billedboka Eg kan ikkje sove no av Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter er hovedpersonen en liten gutt som nylig har mistet mammaen sin.
At det er morens død som er årsaken til guttens søvnløshet blir bare vagt antydet, og det er vel der noe av bokas poetiske styrke ligger. Boka høstet svært gode kritikker og er oversatt til to språk og ble nominert til Deutsche Jugendliteraturpreis i 2011. Dette er en nydelig bok, som skildrer sorgen ved et tap på en vakker og vár, men også tradisjonell og kanskje litt sentimental måte.
.jpg)
Da er det noe ganske annerledes med billedboka Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger, som har et snarere morbid og grotesk forhold til døden. Bokas hovedperson er en gammel dame som går rundt og samler inn døde dyr som er ihjelkjørt langs landevegen. Disse samler hun på i en glassklokke. En dag finner hun en død jente.
Denne bokas morbide og poetiske uhygge passer ikke med vårt tradisjonelle bilde av døden, den fremkaller ikke tårer, men heller en slags estetisk opplevelse. Dette provoserte svært mange. Boka ble ikke noen salgssuksess i utlandet, men noen ganger kan det kontroversielle og rare være et salgsargument. Boka er solgt til Danmark.
Alder på målgruppen avgjør hvor kontroversiell en bok blir. I ungdomslitteraturen er ikke død i seg selv tabu. Tvert i mot. Jeg kan nevne minst fire titler som er kommet ut de siste par årene om unge jenter som får kreft og dør. Her er det i grunnen et statistisk misforhold. Litterære karakterer, særlig jenter, løper en prosentvis langt større risiko for å få kreft og dø, enn sine medsøstre av kjøtt og blod.
En av de siste årenes salgssuksesser til utlandet er Regines bok, en bokversjon av en blogg som den kreftsyke Regine Stokke skrev gjennom sin sykdomsperiode. En svært gripende dokumentar. Boka er solgt i store opplag i Norge, og er under oversettelse til 6 språk, Kina, Tyskland, Russland, Sverige, USA, Korea.
Jeg synes dette er et interessant fenomen, som viser at det er en slags lengsel etter alvor. Særlig den tilfeldige døden som rammer den «uskyldige» er noe man kan snakke om uten for mye skam. Det er nesten som om dette blir en slags metafor for også andre mer tabubelagte tema. Kanskje?
Men det er sider ved døden man ikke snakker mye om, selvmord, for eksempel. På lista mi har jeg satt opp en annen bok som høstet fantastiske kritikker: Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes er skrevet som en brevveksling mellom to tenåringsjenter, den ene er syk og vil leve, den andre er frisk, men ønsker å dø. Det ender trist, med at den syke jenta dør og den friske tar selvmord.
Romanen behandler tematikken rundt liv, død og livsvilje på en vakker og tankevekkende måte. Det var enorm respons på denne boka etter bokmessen i Bologna for to år siden, «alle» ville lese den. Men nesten alle takket nei og det endte med to salg, til Nederland og Korea. Her er jeg overbevist om at tematikken sto i vegen for at boka ikke ble solgt til flere land. Selvmord er for tungt.
Seksualitet er ofte problematisk tema ved oversettelser, for her slår kulturforskjellene muligens enda sterkere inn enn ved omtale av døden. Og man behøver ikke dra til Midtøsten for å finne eksempler på «snerpethet». På dette punktet blir det ofte tydelig hvor annerledes USA er fra Norge.
 |  |
Da billedboka Fiat og Farmor under vann av Iben Sandemose ble oversatt til engelsk og utkom i USA ble tegningene sensurert. Lille Fiat på 4-5 år som ikke har pupper i det hele tatt, fikk på seg en bikinioverdel. En norsk leser vil fnise litt av slik snerpethet, men også gjerne tenke at et slikt inngrep er seksualisering av små barn. Amerikanere vil nok ikke se det på den måten.
Foto: Cappelen Damm
Igjen er det alder på målgruppen som spiller inn. Sex og forelskelse er jo underliggende tema i svært mange ungdomsromaner, men når seksualitet hos yngre barn skildres kommer sjokkerte reaksjoner, som da Rune Belsvik ga ut Tjuven i 2008. Boka handler om barn i 8-års alderen som utforsker sin egen seksualitet, og boka er tidvis ganske konkret i sine beskrivelser.
At barn i denne alderen «leker doktor» er ingen bombe, og denne boka skildrer seksualitet på nettopp et slikt barnlig plan gjennom en likefrem og egentlig ganske uskyldig historie. Litteraturanmelderen i Dagbladet skrev en indignert kommentar under overskriften «Om å gnukka og gni» der hun mente at denne og liknende bøker burde utstyres med varseltrekant, andre hevdet at dette «var det nærmeste de hadde kommet porno for 9-åringer». Men flere anmeldere ga boka utmerkete kritikker.
Et relatert tema, tenåringsgraviditet, er tatt opp i flere norske ungdomsromaner. Bjørn Sortland har hatt stor internasjonal suksess med mange av sine romaner. Men selv om han fikk kritikerprisen for Alle har et sultent hjerte i 2008, er denne boka kun oversatt til svensk. Boka handler om en jente på 15 som er blitt gravid, og om hennes vei frem mot å ta beslutningen om hun skal beholde barnet eller ikke. Noe av bokas styrke ligger i at leseren ikke får vite hva hun bestemmer seg for, bare at hun har forsont seg med valget.
Det er ikke overraskende at bøker om uønsket graviditet og abort vil støte på kulturelle barrierer i katolske land. Man kan jo godt tenke seg at en norsk bok om dette ikke vil hjelpe ungdommer i en vanskelig situasjon i for eksempel Polen, der man ikke har selvbestemt abort og der problemstillingen ville arte seg ganske annerledes.
Noe av det som har slått meg mens jeg har jobbet med denne artikkelen er det påfallende fraværet av litteratur om homofili for unge. Det er ingen bøker jeg kommer på om dette som er oversatt til andre språk de siste årene. I det hele tatt skrives det få skjønnlitterærere ungdomsbøker om homofili på norsk enda behovet for slike ungdomsbøker absolutt er der.
For unge sårbare sinn svir nok nedlatende holdninger til homofili mer enn for mer tykkhudete voksne. Det har i de senere årene vært offentliggjort flere rapporter som viser at selvsmordsstatistikken blant unge homofile er langt høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen på samme alder. Å lese om dette kunne kanskje få ungdom til å føle at takhøyden er der. Her kunne åpenheten virkelig hatt en misjon.
Martine Gaux sin Fluen er en av få bøker om et homofilt forhold. Den handler om to jenter som har et intenst og skjult kjærlighetsforhold, men familiene har nok skjønt det. Så får den ene jenta kreft og dør. Familien informerer ikke engang kjæresten til datteren deres om begravelsen, og fornekter helt hennes behov for å bearbeide sine følelser. Boka fikk god mottakelse, men er ikke oversatt.
Ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus har sammen laget en rekke viktige bøker om kontroversielle tema. Om psykiske problemer, som i Håret til mamma, om aggresjon og sinne, som i Sinna mann, og om viktigheten av sinne, som i Snill.
 |  |  |
Foto: Cappelen Damm
Sinna mann handler om noe som dessverre angår altfor mange barn, men som det ikke snakkes om. Boj har en far som slår mor, og alt er skildret gjennom den lille guttens øyne i all sin brutalitet. Dette er en litterært og kunstnerisk sett utrolig flott bok, men det er også en bruksbok. Sinna Mann ble skrevet på oppfordring fra organisasjonen Alternativ til Vold med tanke på bruk i terapisituasjoner. I 2009 ble det laget tegnefilm av boka. Filmen har vunnet en lang rekke priser, og ble også vist i rammen av «Taboo in children’s art».
Et siste område som kan virke tabubelagt i barnelitteratur er politikk, bøker som tar politisk stilling. Dette blir gjerne sett på som indoktrinering og upassende i barnelitteratur. Barn behøver ikke bli presset til å ta politisk stilling i konflikter som er altfor komplekse for dem, mener noen. Politikk er en del av livet, politikk er også del av barns hverdag og man kan snakke med barn om alt, mener andre.
I fjor høst var det en opphetet debatt i norsk media om et par barnebøker – av politiske årsaker. At barnelitteratur får så mye eter- og spalteplass er ikke hverdagskost.
Det første eksemplet er Hans Sandes Pappa er sjørøvar, en billedbok som tar tydelig stilling i Palestina-konflikten – pro-Palestina. En jente på ca 8 år reiser med faren sin gjennom hele Europa i en tankbil. Pappaen ser ut som en sjørøver med bandana på hodet og lefsete t-skjorte. Og undervegs, i Finland, røver han faktisk en hel sjø og fyller opp tankbilen. Med tanken full av vann reiser de så til Palestina med vannet, der det er stor vannmangel på grunn av den israelske okkupasjonen.
Boka er leken, fargerik og morsom, og for så vidt ikke urimelig i sin fremstilling. Men at en barnebok behandler denne problematikken har provosert mange, ikke minst den israelske ambassadøren i Norge som skrev et opprørt brev til den norske kulturministeren i anledning utgivelsen av denne boka.
Det andre eksemplet er Geirr Lystrups Fortell fra Spania, Tobben! Geirr Lystrup er etter utgivelsen blitt beskyldt for å formidle nedlatende og stereotype forestillinger om muslimer, og for å være belærende og umoderne i formen. Hovedpersonen er en gutt som har fått en ny stefar som er muslim. Tobben er en eldre mann og guttens venn og har en broket bakgrunn som sjømann. Gutten elsker å høre på røverhistoriene til Tobben forteller ham – også fra seilaser til Søreuropa og Nordafrika.
Det som gjør boka ekstra kontroversiell er at den er illustrert av Kurt Westergard, den danske karikaturtegneren fra Jyllandsposten som er særlig kjent etter saken om Muhammed-karikaturene. Innvendingene er både av estetisk og moralsk karakter. Det er interessant å se at når en barnebok berører politiske debatter, provoserer det mange.
Ingen av disse to bøkene er oversatt, de jo også helt ferske. Men jeg tror at denne typen politisk tematikk er vanskelige å transportere til et annet språk og en annen kultur. Dersom disse oversettes til for eksempel arabisk, vil innholdet få helt andre konnotasjoner enn på norsk, de vil få en helt ny klang i den nye konteksten.
Igjen er det først og fremst i barnebøkene for yngre barn at politikk er tabu. Med ungdomsbøker stiller det seg annerledes. Et eksempel er Simon Strangers Barsakh, en bok som tar opp problemene knyttet til flyktningestrømmen fra Afrika til Europa. Romanen er bygget opp som en kryssklipping mellom historiene til norske Emilie, som er på ferie på Kanariøyene, og Samuel som er på vei til Kanariøyene som båtflyktning. Etter hvert krysses historiene.
Denne ungdomsromanen har hatt stor internasjonal appell og er nå solgt til 7 land, også ganske fjerne land kulturelt sett, som Brasil, Korea og Palestina.
For la oss nå se litt nøyere på hva som kjennetegner de bøkene som faktisk reiser. En helt klar tendens er alder på målgruppen – det er ikke bøkene som henvender seg til de minste eller de eldste som reiser, men bøkene for dem mellom 6 og 12. Dette gjelder for 8 av de 10 bøkene på lista over de mest oversatt bøkene. Til sammenlikning er det ungdomsromanene som dominerer lista over kontorversielle bøker.
De fleste av bøkene som reiser er romaner egnet for høytlesning, som Parr, Hagerup, Lindell, Nesbø og Ambjørnsen. Mye av disse bøkenes sjarm ligger i humoren. Dette er bøker som får leseren til å le. Maria Parr, Jo Nesbø og Klaus Hagerup preges alle av lun situasjonskomikk. Humor er av naturlige grunner ikke det som preger bøkene på tabulista mi.
Ofte er det idylliske og tradisjonelle univers som skildres, som i Maria Parr eller Klaus Hagerup. Her er ingen mobiltelefoner og mp3-spillere. Bøkene har gjerne et tidløst preg, kanskje til og med et lite retro tilsnitt. Dette er en fordel når man skal få utenlandske forlag til å tenne på en bok: Hvis man i en salgssituasjon kan si at det minner litt om Astrid Lindgrens univers – da nikker den utenlandske redaktøren gjenkjennende ”Could you please send me a copy?” …
Men stopp nå litt. For så enkelt er det likevel virkelig ikke! For det er jo absolutt ikke slik at de bøkene som oversettes mest BARE er idylliske, klissete sekstitallspastisjer. Maria Parr, for eksempel, skildrer viktige, eksistensielle ting – som vennskap, ensomhet, lojalitet og tvil.
I Vaffelhjarte tviler hovedpersonen Trille på om bestevennen gjengjelder hans vennskap og hans hengivenhet, og denne tvilen er skildret med en følsom sårhet og varme, og det er nok det allmenngyldige i dette som gjør at Parrs bøker er oversatt til så mange språk.
Stian Holes billedbøker har blitt sett på som kontroversielle estetisk sett, og det visuelle uttrykket har både i Russland og i USA blitt oppfattet som litt ubehagelig, selv om disse landene også har oversatt boka. Svært mange forlag har sittet på møter og grint på nesa og sagt at «No, not for us», men de som har tent på bøkene hans, har virkelig tent.
Dette estetiske uttrykket, som Hole bygger opp gjennom en komplisert photoshop-montasje, gir fortellingene et ekstra anstrøk av livets uutgrunnelighet som jeg tror er det som appellerer så bredt, og det tvetydige er en forutsetning for denne appellen.
De bøkene som står på lista over de mest oversatte titlene har både noe gjenkjennelig ved seg, og de rommer noe nytt, og kanskje også litt grensesprengende. En bok som blir en internasjonal suksess må tilby noe som ikke finnes allerede – og det norske bøker tilbyr er kanskje den skandinaviske barndommen, det skandinaviske synet på barnet og på hva barndommen skal være?
For når norske bøker velges er det sjelden med de store kommersielle suksessene for øyet. De norske bøkene som velges for oversettelse likner ikke på de store internasjonale suksessene. Fantasy har i liten grad solgt ut. Riktignok er Johan Harstads thriller Darlah om tre tenåringer som vinner en tur til månen nå under oversettelse til 9 språk. Men dette er unntaket. Det er ikke på fantasy-, scifi- og thrillerfronten at norsk barnelitteratur står sterkt i utlandet.
Hvilke land er dristige? Hvilke land oversetter hvilke bøker? NORLA støtter barnelitteratur til hele verden, i 2010 støttet vi 49 bøker fordelt på 25 språk. De landene som oversetter mest barne- og ungdomslitteratur fra norsk er Tyskland, Frankrike, Nederland og Russland. Østeuropa ligger også godt an. Vi har de siste fem årene støttet 7 utgivelser av barne- og ungdomsbøker til polsk. England og USA oversetter knapt nok barne- og ungdomslitteratur fra norsk i det hele tatt. Litt overraskende er det kanskje at Korea ligger så høyt på lista.
Når det gjelder litteratur med kontroversiell tematikk så er også tendensen ganske tydelig – i den grad den oversettes, oversettes den til de landene som kulturelt ligger oss nærmest. De andre skandinaviske landene oversetter mest av disse bøkene, samt Tyskland og Nederland. Det oversettes mye norsk barnelitteratur til andre språk, men likevel – det som oversettes kan nok ikke avvike for mye fra kulturen i mottakerlandet.
Så konklusjonen må bli at den grensesprengende litteraturen kan krysse grenser, men den møter mer motstand undervegs. Tabutemaene bør pakkes litt inn, gjerne i en god fortelling og pyntes med litt humor for lettere å kunne passere gjennom tollen. Men for så vidt – akkurat det samme gjelder på det norske markedet.
Og for å avslutte som jeg begynte, med Tolstoj. Hans roman om Anna Karenina tok i sin tid opp et svært omstridt tema, nemlig ekteskapsbrudd, og dertil sett fra kvinnens synspunkt. Men fortellingen var også en drivende god kjærlighetsroman. Og Anna Karenina er vel en av verdens mest oversatte bøker.
@NBI mars 2012