Ordet er fritt: Å forsvinne mens man sitter stille

Foto: privatAv Anna Fiske, illustratør og forfatter

Det er noe som vi voksne har mistet, noe som aldri kommer tilbake. Noe vi kan sørge og streve etter å oppnå, men aldri få til like sterkt og fullstendig igjen. De fleste av oss husker da det skjedde.

Selv hadde jeg grudd meg lenge, jeg visste at det skulle skje, at det var på vei. Så skjedde det, jeg hadde akkurat innredet kjøkkenet i mitt Lundby dukkehus. I hylla på veggen var de håndsydde kaffefiltrene pirket på plass, jeg hadde fylt blomstervasen, tatt av korken til en blekkpenn med indianperleblomster, plassert de flotte røde kjøkkenmøblene midt på gulvet, middagen var servert.

 

Foto: privatSå kom det, jeg var ikke der, satt plutselig ikke inne i det bitelille kjøkkenet og spiste kjøttboller av plastelina, jeg satt på gulvet utenfor, var 150 cm høy og holdt et kjøleskap i hånda. Plutselig var det bare ikke like morsomt å leke lenger, jeg var ikke inne i leken men satt utenfor og så på.

Jeg som hadde trodd at det å bli voksen skulle være å ikke få lov å leke lenger. Ikke at det var det som skjedde nå, at det var selve lysten og evnen til å forsvinne inn i lek som var borte. For min del var den oppdagelsen en befrielse og kanskje var ikke alt det andre som jeg hadde grudd meg til med å bli voksen, sånn som å ha selskap og vite hvor mange gram kjøtt man skulle kjøpe i butikken, like vanskelig.
– Så var jeg en heks som kunne trylle, og så ble du en ulv!

–Men tryllingen gikk feil, og så ble jeg en katt som sa: -Miao!

–Ja, da ble du liksom katten min også reiste vi til Danmark!
Barn som leker lar seg ikke forstyrres, lek er energi og driv, lek er å forsvinne inn i fantasien.

Den øde øya, med trær som det rant klissete oransje gift fra til pilspissene våre, øya der sjørøverne gikk til angrep når du minst ventet det, der skogen brant ned og vokste opp igjen, der du måtte kjempe for å finne mat for dagen, viser seg i voksen alder bare å være fire svære visne furutre. Mens du står der og forundres over alt som foregikk på denne lille flekken, sommer etter sommer, kommer litt av lekelykken tilbake. Lek er et frø, lek setter seg fast, lek er et minne.

Foto: privat

Men hvordan er det med bøker, går det an å forsvinne inn i bøker slik som i lek, kan bøker bli et barndomsminne?

– Edderkoppen har en egen dør, og vet du hva, det er en gammel dame som spiller Nintendo, forteller gutten meg. Og så fortsetter han å fortelle om alle som bor i Snarveien 8b.

–Nei, er det sant, sier jeg, selv om det er jeg som har skrevet og illustrert boken.

Dette er en verden som han har dukket inn i, han har sett alle detaljer, han eier boken. Jeg er bare en dame som vet nesten like mye om den. Det er sånn som det skal være. I mitt møte med barn ser jeg ofte hvor dypt barn klarer å komme inn i bøkene, og hvor mange detaljer de memorerer og får med seg. Siden jeg selv illustrerer med mange detaljer må jeg være fokusert og nøye, hvis jeg plutselig fargelegger en genser feil fra en side til en annen, ser leseren det med en gang. Jeg ber ofte et barn om å korrekturlese mine mest detaljerte illustrasjoner. Det tar ikke mange sekunder før småfeil oppdages, det kan være feil hårfarge, en blomst som jeg har glemt å fargelegge eller en liten prikk som har havnet på feil sted.

Jeg leser i avisen at noen påstår at de som skriver for barn gjør det fordi de egentlig vil være barn, at de søker etter det barnlige og naive med å være barn. Tenker på Tove Jansson og hennes bok Billedhuggerens datter, tenker på fortellingen om når hun kjemper med å få en svær stein opp trappa, hvordan sinnet og staheten hennes koker. Hun skal få det til med den lille kroppen, med det store sinnet som hun har.

Tove Jansson har en fantastisk kontakt med hvordan det er å være barn. Ser på en dokumentar om henne og tenker at hun er leken på den voksne måten. Det glimter til i øynene til Tove, når hun forteller at det er så hyggelig å få besøk fordi at da kan hun og Tuulikki pakke sekken og telte i en grop noen meter bort, mens vennene tar over huset.

Å skrive og tegne er akkurat det, å ha kontakt med mange sider. Å ha kontakt med det å være barn er ikke bare hyggelig, du husker frustrasjon, utenforskap å ikke bli tatt på alvor. Å påstå at noen skriver for barn bare fordi de vil være det selv synes jeg er en fornærmelse mot det komplekse med å være barn.

Foto: Ráben & SjögrenNår jeg selv kikker på Ingrid Vang Nymans illustrasjoner til Astrid Lindgrens Boken om Pippi Långstrump, spesielt den der Pippi er i lekebutikken, kommer ordene og en varm god følelse flyvende. Illustrasjonen er et kart inn i fortellingen og minner om en god leseopplevelse.

 

 

 

Å bli lest for av far og hvordan vi ler samtidig av alt som Pippi finner på, vi er ikke én voksen og ett barn, det er ikke far som må forklare og fortelle, vi ler og har noe felles. Timene etterpå da jeg fantaserte meg bort i illustrasjonene, da jeg forsvant inn i fantasien mens jeg satt stille. De tidlige leseopplevelsene er matjord, de ligger lengst ned i kroppen og er næring for et helt liv med leseopplevelser.

Foto: privat

Illustrasjon

anna.jpg

Relaterte innlegg