Ordet er fritt: Å møblere ord

Leselyst er den viktigste enkeltfaktor for å utløse leseferdigheter, sier vi i Foreningen !les. Men det er mange veier til leselysten. Og det er enklere å drepe den, enn å gi den liv. Det er kanskje derfor at hele leselyst-begrepet er under debatt. For det er nå en gang sånn at mange mennesker, barn som voksne, ikke definerer lesing som noe lystbetont. Det er ikke dermed sagt at de ikke kan lese, eller kan ha stort utbytte av det.

Det er mange som blander sammen begrepene leselyst og lettlest. Det tror jeg ikke er tilfeldig. Enkelte ser ut til å mene at for ikke å drepe barns lesemotivasjon, så må de hele tiden få bøker som ligger litt under deres ferdighetsnivå. Forklaringen er åpenbar: Motivasjon og mestringsfølelse er to sider av samme sak. Og norske barn og unge gir opp så fort de møter motstand i teksten. Eller?

Forståelse av skjønnlitterære tekster handler om så mye mer enn kun teknisk leseforståelse. Leseopplevelsen oppstår i hodet på den enkelte leseren, og da betyr kontekst og alt det som står mellom linjene vel så mye som det enkelte ord. En av de største gledene jeg hadde som barn, var å oppdage nye ord. Ordene kunne se helt greske ut for seg selv, men i kontekst med andre kunne betydninger og innhold tre frem. Jeg kunne finne på å ta i bruk slike nyoppdagede ord i lek eller i en samtale, og så bli forskrekket over at jeg hadde tatt feil. Ordet samfunn betydde ikke stort hus, ordet inneholdt så mye mer.

Heldigvis var nysgjerrigheten for det jeg ikke forstod større enn skuffelsen over ikke å beherske språket fullt ut. Alt språk har hull, små rom du må bruke din egen fantasi for å møblere. Barns evne til å møblere disse rommene er større enn den vi voksne har. Så får vi leve med at sofaen en gang i blant havner på badet, eller badekaret på kjøkkenet. Sånt skjer. Og de kan flyttes på!

Lettlest litteratur er et viktig tilbud for dem som sliter med leseforståelsen. Alle i samfunnet bør ha tilgang på litteratur som de kan beherske og oppleve glede ved. I alt for mange år har barnelitteraturen vært brukt som lettlestlitteratur for lesesvake voksne. Det tjener verken barnelitteraturen eller den voksne. Alle mennesker, være seg barn eller voksne, fortjener et litteraturtilbud som er tilpasset deres ferdighets- og interessenivå. Det er derfor gledelig at tilfanget av slike bøker begynner å bli bedre, selv om det bør jobbes ytterligere for å styrke både utvalget og kvaliteten.

Men skal norsk skole respondere på leseutfordringene, hjelper det lite å legge lista lavere for alle elever. Den lettleste litteraturen er ikke løsningen alene. Vi skaper ikke lesemotivasjon ved å undervurdere elevene. Som en norsklærer ved en elektrofaglinje i videregående skole som deltok i Ungdommens Kritikerpris i fjor sa: «Jeg drar hjem og må revurdere hele min måte å undervise i norskfaget på. Jeg har konsekvent undervurdert mine elever som lesere». Hun hadde elever som knapt hadde lest en bok før arbeidet med prisen. Etter å ha lest og vurdert 8 av årets mer krevende skjønnlitterære bøker for voksne, var de sultne på enda mer.

Elevene sier selv at det som motiverer til videre lesing, er at de har blitt tatt på alvor. Formidlingen av prosjektet har fokus på kvalitet og åpen diskusjon og debatt. Det er lov å si hva man faktisk mener, så lenge man kan argumentere for det. Dette er erfaringer som jeg tror er direkte overførbare til yngre målgrupper også.

Vel så viktig som ha et lettlest tilbud til de barn og unge som sliter med å lese, er det å ha god kvalitet i formidlingen av litteraturen. Den danske avisa Politiken hadde i september i år to motstridende artikler om lesing. Den første handlet om at bildebøker for barn var uovertrufne når det kom til å stimulere språkutvikling. Den andre hevdet at høytlesning for barn kun gav svake utslag i leseevne. Det begge artiklene egentlig handler om, når du får lest dem nøye, er at det er kvaliteten på høytlesningssituasjonen som er avgjørende for utvikling av språk og leseferdigheter.

Bildeboka åpner for en mer dialogisk formidling av litteraturen, og dette er en lesemetode som i større grad også bør brukes ved annen høylesning. Gjennom å fortelle boka eller historien sammen åpner man for språklig praksis og refleksjon rundt innehold og betydning. Og la det være slått fast: Høytlesning for barn er den viktigste investeringen vi kan gjøre for å sikre nasjonens kapital for framtida.

Vi som jobber innen lesefeltet, må slutte å si «les – fordi det er gøy!». Ja, visst kan det være gøy, men alle avslører løgnen. Lesing kan også være masse hardt arbeid, litteraturen gir mer motstand enn mange andre medier. Men utbyttet kan selvfølgelig bli desto mye større. Enkelte forskere mener at ordet leseengasjement er mer dekkende for hva Foreningen !les ønsker å oppnå med vårt arbeid.

Engasjement rommer så mye mer enn lyst, ikke minst åpner det i større grad for refleksjon og kritikk. Barn og unge trenger litteratur som gir motstand, og som kan åpne dører inn til nye rom. Vi kan hjelpe dem med å hente fram møblene, men møblere må de gjøre sjøl. Til slutt ser kanskje ikke drømmehuset ut som forsida på et glossy interiørmagasin. Men så lenge rommene er møblert med godt og riktig innhold og huset vedlikeholdes, kan det stå hele livet gjennom.

© NBI Publisert 8. november 2010.