Hopp til innholdet

Ordet er fritt: Om lesing og nytte

Foto: Microsoft Office OnlineAv Wanda Voldner, Foreningen !les

Min jobb er å få flere til å lese mer. Etter at jeg begynte som daglig leder i Foreningen !les i juni i år, har jeg rukket å tenke mye på både hvordan og hvorfor. Har jeg egentlig rett til å dytte på andre min mening om hvordan de bør leve livet sitt? Og, siden jeg jo har kommet til at svaret er ja, jeg er fortsatt i jobben min – hvordan gjør man egentlig det?

Jeg jobber som litteraturformidler på to fronter. På den ene siden har jeg hele Norges befolkning som målgruppe, med spesiell vekt på barn og unge. På den andre har jeg en gutt på fire og ei jente på to. Over for disse siste er jeg overhodet ikke tvil. De skal utsettes for mengder av litteratur, og den skal være umiddelbart tilgjengelig for dem. Ikke først og fremst fordi det sannsynligvis vil gjøre at de skårer bedrer på PISA, men fordi jeg unner dem det. Det samme gjelder i grunnen for resten av befolkningen: jeg unner dem å kjenne til litteratur, å faktisk ha opplevd reelle møter med litteratur, og at det skal være enkelt å få tak i.

Den politiske grunnen til å satse på lesestimulerende tiltak er at norske barn og voksne leser for dårlig, dårligere enn vårt norske selvbilde skulle tilsi. Et av de mange svarene på hvordan bli et folk av bedre lesere, er kanskje dette det enkleste: vi må lese mer. Foreldre må lese mer for barna sine, ungdom må lese flere bøker. Den som leser mye, leser også godt.

I en politisk sfære er PISA et helt gyldig, og svært godt argument. Det er viktig og av samfunnsmessig betydning at vi er en befolkning som er gode til å lese. Problemet oppstår når det oversettes til den private sfæren og den direkte formidlingen. Blir foreldre mer motivert av at det er nyttig? Har barna våre godt av å lære allerede før de kan lese at å lese bøker er noe man gjør for å bli flink?

Når jeg leser for fireåringen er det ikke for at han skal lære nye lesestrategier eller få et økt ordforråd. Jeg leser for fireåringen fordi jeg liker det. Bøkene vi leser åpner opp for nye verdener, nye virkeligheter, ikke bare for ham, men for meg også. De er morsomme, de er skumle, de er noe annet. De er historier. De er litteratur.

Foto: Microsoft Office OnlineDet er også dette fedre Foreningen !les har intervjuet i forbindelse med prosjektet «Les for meg, pappa!» fremhever: å lese for barna er en hyggelig, sosial situasjon. De snakker mer og bedre med barna. Flere innrømmer riktignok at det også er en plikt, men de gjør det, for: barna er så glad i det! Og: de husker hvordan det var å bli lest for da de selv var barn, og ønsker å gi den opplevelsen videre til sine egne barn.

Disse fedrene (og barna deres) er heldige – også om vi ser på høytlesing for barn i et rent nytteperspektiv. Forskerne er samstemte i at dette er den beste måten å gi et barn større ordforråd og på sikt bedre leseforståelse. Danske forskere har gitt denne lesemåten navnet «dialogisk lesing», og hevder at når barn og voksne snakker sammen om det som skjer i boka, skaper også et rom for læring.

Dette har de tatt til seg i bydel Gamle Oslo, der jeg bor. Med en stor andel minoritetsspråklige satses det ekstra på språkopplæring, og til fireårskontrollen var det ikke bare varslet en kartlegging, men også en bok. Jeg gledet meg til for en gangs skyld å selv være mottaker av et lesestimulerende tiltak. Helsesøster var flink, og snakket mye om å lese sammen, og delte også ut et utmerket lite informasjonsskriv fra biblioteket. Boka viste seg å være en pekebok. Den ligger fortsatt uåpnet hjemme, for hva skal vi med en uinspirert og kjedelig pekebok som ikke handler om annet enn å lære nye ord?

Et eller annet sted på veien er det blitt snakket så mye om den umiddelbare effekten på diverse tester, at vi glemte at det var litteratur det var snakk om. Også i et nytteperspektiv må jo målet være at de skal fortsette å lese. Da må litteraturen være det bærende elementet.

Det finnes enormt mange dyktige formidlere over hele landet, som også legger vekt på litteraturen. De er bare lite synlige i det offentlige Norge. Når lesesatsinger skal begrunnes, virker PISA og læringsstrategier mer profesjonelt. I en rekke dokumenter, artikler og lesebrev fremheves effekten på læring, aldri litteraturen som et gode i seg selv.

Det er naivt å tro at dette ikke sniker seg inn i hvordan folk ser på litteratur, eller hvordan vi prøver å formidle litteratur. Det er en utfordring vi som jobber med litteraturformidling må ta på alvor.

@NBI Publisert 20.10.11

 

Illustrasjon

gutter_leser.jpg

Relaterte innlegg

Stikkord: