Av Lina Undrum Mariussen
Australske Shaun Tan ble verdenskjent da han i 2011 ble tildelt Oscar for beste animerte kortfilm. Filmen The Lost Thing bygger på bildeboka med samme navn.
I Norge kjente vi allerede Tan fra den tekstløse bildeboka Ankomsten fra 2008 (The Arrival). Senere er både Fortellinger fra ytre utkant (Tales from Outer Suburbia) ogDet røde treet (The Red Tree) blitt oversatt til norsk.
Under Litteraturfestivalen på Lillehammer var Tan en av de store stjernene, forøvrig av det sympatiske og noe sjenerte slaget.
«Jeg trives nok best alene ved arbeidsbordet», innrømmer han, men legger ikke skjul på at det har vært stor stas med oppmerksomheten rundt utdelinga av Oscar- og ALMA-prisene.
Drømmeaktige universer
Shaun Tans universer er ofte prega av noe uvirkelig; fantastiske vesener og landskap blandes med det hverdagslige og kjennelige.
«Jeg har alltid vært fascinert av tanken på parallelle virkeligheter. Fremmedgjøring er et sentralt stikkord for det jeg jobber med. I Ankomsten blander jeg et slags fortidsunivers med et tenkt framtidsunivers. For meg er fortida i stor grad en fantasiverden.»
Fordelen med å blande disse universene, er at man lettere kan oppnå en følelse av tidløshet, mener Tan. «Da er det også lettere å være samfunnskritisk, uten å bli politisk. Flyktningen i Ankomsten representerer på en måte flyktninger til alle tider – det blir en universell fortelling om å være ny i et land – og henviser ikke til én bestemt tidsperiode eller enkelthendelse.»
Tenker lite på barna
Shaun Tan mener at han ofte velger en isolert eller introvert hovedkarakter. «Kanskje fordi vi kunstnere jobber mye alene?» Mange har også påpekt at flere av karakterene ligner ham selv av utseende. Både hovedpersonen i Ankomsten og i The Lost Thing har umiskjennelige likhetstrekk med Tan selv.
Når det gjelder målgruppe, har han aldri vært opptatt av at det han lager, skal være spesifikt for barn. «Inntil nylig har jeg faktisk ikke vært særlig interessert i eller opptatt av barn. Jeg kjente nesten ingen barn heller.»
Vår kjente norske illustratør Stian Hole fikk møte Shaun Tan under Litteraturfestivalen, og delte mange av Tans tanker om det å være bildebokskaper.
Hole har selv flere barn, men har i likhet med Shaun Tan aldri vært opptatt av å lage aldersspesifikk kunst:
«Jeg jobber med det som funker for meg, og tenker ikke først og fremst på leseren. Hvorfor skal man sette aldersbegrensninger i det hele tatt? Si at dette passer for en femåring eller dette for de mellom 12 og 14? Noe slikt ville man aldri gjort med voksenlitteratur.»
Om å øve opp blikket for små ting
Både Shaun Tan og Stian Hole jobber med detaljer. «For å gjøre ting virkelig gode, må du tvinge deg selv til å se nærmere på ting som ved første øyekast virker helt uvesentlige, sier Shaun Tan, og Hole er enig:
«Vi illustratører arbeider med å konsentrere oss om og gi fokus til små detaljer. Som de mange «Lost Things» hos Shaun Tan. I alle mine bøker er det en samler,» sier Stian Hole. «En som bryr seg om de små tingene. Når jeg tegner, øver jeg opp blikket mitt som om jeg var et barn som ser ting for første gang.»
Mens Stian Hole jobber med digitale kollasjer, er Shaun Tan mest glad i det tradisjonelle håndverket med blyant. «Jeg liker de små feilene som helt naturlig oppstår når man jobber med hendene», sier han.
Byen er den nye skogen
Byen var tema for årets litteraturfestival på Lillehammer, og er et tydelig motiv hos Shaun Tan. «Jeg pleide ikke å like byen noe særlig», forteller han.
«Hjemme i forstaden hvor jeg vokste opp, hadde vi det rolig, deilig og fritt og var nærmere bushen. Men etter hvert forsvant bushen, og ble erstattet av parkeringsplasser og kjøpesentre. Jeg ser på byen som en menneskeskapt, alternativ form for skog. En skog vi bygger og ønsker å kontrollere.»
Byene han tegner befinner seg imidlertid et sted mellom det virkelige og det drømmeaktige: «I arbeidet med Ankomsten brukte jeg drømmene mine veldig aktivt. Jeg drømmer uendelig lange drømmer om morgenen rett før jeg våkner, ofte står jeg opp og tegner det jeg har drømt.»
Les mer om Shaun Tan: