Hopp til innholdet

Skal barnebokforfatterne være foresatte som skriver?

Selv om den norske grunnloven neppe kan sies å være et entydig radikalt dokument for sin tid, har den flere radikale opphav, som opplysningstida og den franske revolusjon av 1789. Og grunnloven har en bestemmelse om frimodige ytringer som i ettertid har åpnet for en utvidet ytringsfrihet. Denne friheten er også knyttet til barns rettigheter. I dagens Norge er bare en liten del av samtidslitteraturen for barn er så kontroversiell at det kan høres formodninger om at den aldri burde vært utgitt. Hva slags litteratur er det?

Maximilien Robespierre var en sentral leder av den franske revolusjonen av 1978. Med en egensnekra tidsregning og en tro på «det nye menneske», styrt av fornuften, ble imidlertid hans maktbruk synonym med hans egen despotiske Robespierrefornuft. Men til tross for at både revolusjonen og han gikk av hengslene, pekte Robespierre på en avgjørende forutsetning for reell ytringsfrihet. Han sto bak en stor festival 8. juni 1794 på Champ de Mars i Paris for å feire revolusjonen – og selvsagt for å befeste jacobinernes makt i revolusjonen. Synd for ham, men det ble noe av det siste han gjorde. Tjue dager etter tapte jacobinerne kampen, Robespierres hode ble skilt fra kroppen, som en avslutning på en terrortid med femti tusen henrettelser. Og veien ble lagt åpen for statskupp og Napoleon. Men først regisserte Robespierre altså folkefesten 8. juni, der 400.000 deltok. (Hvis et tilsvarende antall skulle dukke opp på en tilstelning i dagens Oslo, ville det være om lag 300.000 til stede). Hovedstuntet på festen var en symbolsk prosesjon: Gjennom folkemengden trakk åtte okser en vogn pyntet med store kornnek, en plog og en trykkpresse. Budskapet var lett å forstå: Det handlet om frihet og mat, og at friheten til å spise seg mett hører sammen med friheten til å kunne ytre seg. Eller mer presist: Den ene friheten er en forutsetning for den andre.

I dagens verden, der 2,6 millioner barn årlig dør av sult, er det få som synes det er viktig at sultne barn får ytre seg om annet enn mat. Det er først når disse barna selv eller voksne begynner å snakke fritt om årsakene til matmangelen, at ytringene blir ubehagelige. De kunne jo komme til å peke på at opplysningstidas fornuftstro har to grimme etterkommere: Kommunismen og markedsliberalismen. Den ene er avgått ved døden, mens den andre dominerer verden og skaper sultne barn. Å gi slike barn stemmer som forandrer verden, er et større pedagogisk prosjekt enn noen forfattere kan klare. Mette barn derimot, som barn flest i Norge, har større sjanser til å bli hørt. Og forfattere som skriver om dem eller på deres vegne, risikerer verken hode eller bankkonto, selv om de våger å være kontroversielle. Dermed burde vi kunne si: Ytringsfrihet, også for barn, finner sted. Men hvis for eksempel barnebokforfattere skriver noe som utfordrer konsensus om hva barn bør kunne lese, eller tåler å høre, hender det at en og annen synes forfatternes frimodige ytringer burde vært stanset. Det er neppe et stort problem for forfatterne, og ikke sjelden fremmer det boksalget. Men det forteller også noe om synet på barn og synet på kunst for barn.

Barnereservatet og de voksne

EmileTitleOpplysningstidas og liberalismens foregangsmann og filosof John Locke proklamerte på slutten av sekstenhundretallet at staten bare er legitim om den erkjenner folkets samtykke, og beskytter universelle rettigheter som liv, frihet og eiendom. Samtidig poengterte han at barn har en medfødt fornuft som de er i stand til å utvikle når de blir veiledet og oppdratt av voksne. Den engelske puritanerpresten James Janeway skrev i forbindelse med sin A Token for Children: Being an Exact Account of the Conversion, Holy and Exemplary Lives, and Joyful Deaths of Several Young Children, in Two Parts (1670): “Har barnas sjel ingen verdi? De er ikke for små til å dø, ikke for små til å komme til helvete, ikke for små til å tjene Herren, ikke for små til å komme til Himmelen”. Jean-Jaques Rousseau, som var sentral i opplysningstida, befestet med Emile at barndom er en bestemt fase i et menneskeliv, der barnets egne erfaringer utvikler barnet selv. Rousseau var en av dem som dermed ryddet vei for romantikkens ideer om frihet, der ikke bare vitenskap, framtidsoptimisme og troen på menneskets intelligens spilte en vesentlig rolle for ideene om rettferd. Følelsenes rett til å bli tatt på alvor skulle bli vel så viktig. Barnet ble idealisert, fordi det hadde i behold en kontakt med det «naturlige». Barnet ble altså et selvstendig individ. Men selvstendig på andre premisser enn de voksnes selvstendighet. Fornuften fortsatte å styre og overlot følelsene i større grad til kunsten. Med framveksten av et nytt borgerskap, lukkes også døra mellom de voksnes og barnas rom. Der barn før ble betraktet som «små voksne», ble de nå definert i en egen kategori, tilhørende et eget barndommens rike, sentrert i det borgerlige hjem og beskyttet mot verden utenfor. Denne stengningen var mindre merkbar i bondestanden, husmannsvesenet og arbeiderklassen, der barna måtte arbeide fra tidlig alder. Men den moderne barnelitteraturen tar til i den borgerlige sfæren, og er også et produkt av den borgerlige revolusjon.

Trykke- og ytringsfrihetsidealene som springer ut av opplysningstida kan også forklares på bakgrunn av Gutenbergs store oppfinnelse, som åpnet veien for lesing og utdanning på et langt bredere grunnlag enn før. Dermed åpnes også døra for barnas mulighet til å lese, skaffe seg kunnskaper og selvstendige meninger. Det paradoksale er at den borgerlige revolusjon gjorde døra mellom de voksnes rom og barnas værelser viktigere enn mange av rommene de hadde til felles. Dermed ble også vesentlige deler av de voksnes verden fremmed for barna. Og omvendt. Det slår selvfølgelig ned i barnelitteraturen, som får sin berettigelse i at skillet mellom barn og voksne blir markert, og gir begrunnelser for at barnelitteraturen også skal veilede og oppdra.

Barnas beskyttere

Når barnelitteraturen får omfang og størrelse utover på 1800-tallet, og bryter gjennom som masseproduksjon i det tjuende århundre, er også barne- og ungdomstida blitt perioder organisert som livsreservater med egenverdi. Det gjelder i dag også, barn skal vokse opp og formes med et hovedformål: De skal bli voksne. Vi ser ned på voksne som ikke kommer seg ut av barndommen (selv om vi dyrker ungdomsidealet hos voksne). Vi mener at trygghet og beskyttelse er en forutsetning for at barn skal kunne vokse. Selvstendighet kommer ikke brått, den siger innpå etter som tryggheten befestes. For de voksnes verden er ikke trygg.

Barndommen er en bestilling til de voksne. De skal være barnas beskyttere. Og hvis de er barnas overbeskyttere, er ikke det så ille som mangel på beskyttelse.

Barnelitteraturen skrives og omsettes innenfor en slik konsensus, og opphavet kan vi altså spore helt tilbake til epoken som den norske grunnloven sprang ut av. Men det er noen forutsetninger i synet på barn som kanskje er blitt endret med tida. For mange forfattere melder det seg en rekke retoriske spørsmål:

Er barn bare «barn»? Dvs: Er det noen som ennå mener at barn er like? Kan det være at de mer forskjellige enn voksne? Er avstanden mellom en treåring og en fjortis større eller mindre enn mellom fjortisen og en trettiåring? Kan vi stole på at hjerneforskere er i stand til å forklare hvordan et barn på fem og et på elleve eller femten reagerer på litterær kunst? Sånn generelt, liksom? Er det beskyttende og oppdragende gyldig som en gjengs mal for kategorien «barn»? Eller: Kan forfatternes bøker være kunstnerisk fine og samtidig trygge og omsorgsfulle? Er deres egentlige oppgave å passe på at barna har det bra? Skal barnebokforfatterne være foresatte som skriver?

Noen bøker blir det bråk av

Det er ikke ofte barnebøker utfordrer ytringsfriheten, som regel ligger de i dalstrøka innenfor grensa av hva som kan skrives. De fleste barnebøker er som de fleste voksenbøker: De tilhører en bokindustri og utfordrer ingen, ikke engang barn flest. Slike bøker er det flest av i underholdningssjangrene, og det er ikke sjelden at de har oppdragende formål i tillegg. Det er heller ikke slik at disse typene bøker er dårlige, tvert om kan de innenfor sine sjangre vært godt skrevet og bidra til generell leseglede. En tilsynelatende unødvendig påminnelse: At en bok blir bestselger, er ikke beviset for at alle barn liker den, bare at mange gjør det.

            Barnebøker kan også utfordre hva mange forventer kan skrives innenfor en estetisk ramme. De kan være vanskelige, og vi liker å kalle dem allalder-bøker. Heller ikke disse bøkene er udelt gode. Men noen av dem kan være det, og til og med viktige, fordi de tar det selvsagte for gitt: Barn er ikke så like at det gjør noe, og målgrupper er en salgsoppfinnelse for å treffe lesermedianen.

            Samtidig påstår noen forfattere og bildeskapere i fullt alvor at de gjerne skulle vært både voksne og barn og vært i stand til å se det meste for første gang, og kunne gi det kunstnerisk uttrykk. Med det mener de kanskje at barn står nærmere det umiddelbare og intuitive i kunst enn mange voksne, som i sin iver etter å «forstå» kan risikere å forstå svært lite. I den påstanden er barnet som naturtilstand plagsomt til stede, barn skal liksom kunne korrespondere med kunstverk fordi begge er unike. Det er i tilfelle en oppfatning om kunst som forutsetter vedvarende originalitet og lite av innebygde sitater og bruk av tidligere verker og erfaringer. Det er hva Pablo Neruda kalte en kunstnerisk fetisj. Men det fins en stridslinje her: På ene siden oppfatningen av at barnet kan være kompetent til å fornemme kunstneriske uttrykk, og på den andre siden at barnet stilt overfor kunst må oppdras til å forstå og i enkelte tilfeller beskyttes mot å forstå. Er det en motsetning eller en tilsynelatende motsetning?

Da Rune Belsvik ga ut Tjuven i 2008 ble det rabalder. Fortellingen handler om Jolver (samme navn er forresten å finne som 50-åring i en annen bok av Belsvik) som utforsker seksualitetens mysterier, slik de fleste barn gjør. Rabalderet skyldtes fortellingens direkte tale, men Tjuven handler om at Jolver stjeler fra mamma for å få lov til å se storesøsteren sin naken. Hun lurer ham, og Jolver snakker om dette med kameraten Bob, og det oppstår en replikkveksling som fikk enkelte voksne til å sette rødvinen i halsen. De hadde visst glemt doktorlekene fra barndommen.Tjuvenspeil

Det treng ikkje vera jenter med, sier Bob.

Til sølepytten?

Nei, når vi gnir oss, sier Bob. Det går fint med to gutter. Vi berre gnir tissen mot rompa.

Går det an?

Ja, det er mange som gjer det, sier Bob.

Du kan stikka tissen inn i rompeholet og. Skal vi prøve?

Debatten etter utgivelsen kunne minne om et sekulært møte med Indremisjonen, der hovedtemaet var om Jesus drakk vin eller ei. Men mon tro om alt rabalderet førte til at et av budskapene i boka gikk mange hus forbi. Skammen ble utløst av tjuveriet, ikke seksuell nysgjerrighet eller lyst. Det siste er noe de fleste barn prøver, og der er Jolver som barn flest: Spørrende og uskyldig. Men når tjuveriet og den seksuelle nysgjerrigheten sammenkobles, kan det hende skammen tar over for hovedpersonen. Boka kan dermed leses som et oppdragende prosjekt: Tror du at du er aleine? Å nei, skam er det mange som har vært med på. Så mange at det er normalt. Det er derfor ikke slik at boka ble kontroversiell fordi den beskrev et avvik, men fordi den gjorde det som var så farlig spesielt både allment og gjenkjennelig.

Hans Sande og Silje Granhaug utga i 2011 bildeboka Pappa er sjørøvar, og fikk den israelske ambassaden til å agere svært udiplomatisk. Boka handler om Tuva som blir med pappa på tur til Palestina for å hjelpe ham med å gjøre noe med et av de største problemene der: Vannmangelen. I barnebokkritikk.no skriver Jon Wesseltoft: «Tuvas ferd fra lille Norge, med alt vi har av overflod, til Palestinas mangel på det samme, er en dannelsesreise i miniatyr. Bokens sentrale speilbilde mellom Tuva og den lille palestinske jenta Lamia, som hun møter i flyktningeleiren, blir gjenkjennelsesfaktoren. Det er der barna kan få forøket forståelsen sin for likhet i felles behov og grunnleggende eksistensielle håp og drømmer uansett om man er norsk eller ikke.» Den siste påstanden kan det være grunn til å problematisere, for boka fungerer høyst ulikt på et norsk og et palestinsk publikum. Mens den er et lærestykke for de første, har den nykoloniale/veldedige overtoner for de siste – «rike og gode nordmenn hjelper palestinerne, som ikke klarer det selv». Men boka tar et helt klart standpunkt for palestinerne i konflikten med Israel, og den er skrevet for norske barn, ikke palestinske. Standpunktet førte til en kraftig reaksjon fra Israels ambassade. Der var dannelsesreisen helt uinteressant, aller helst ville ambassaden ha boka stanset, og så lenge det ikke var mulig i Norge, ble det sendt en protest til Utenriksdepartementet. Det fikk forfatter Hans Sande til å presisere: «Eg tykkjer det er rart og litt komisk. Kva trur dei UD kjem til å gjere? Be kulturministeren stramme opp ein barnebokforfattar? Det er ikkje slik demokratiet eller ytringsfridom fungerer på norsk.» Det er vel grunn til å tro at ambassadens folk visste dette, men at de valgte å si overdrevent i fra for å ta avstand og samle norske sympatisører til protest. Særlig treffsikker var ikke protesten: Virkningen ble motsatt, boka fikk større oppmerksomhet. Men vi bør ikke se bort i fra at for ambassaden var deres eget budskap viktigere enn budskapet i en barnebok.

Heftig ble det også i offentligheten da Tor Fretheim ga ut Ingen ild tenner stjernene i 2008, en ungdomsbok der forfatteren beskrev noe så smertefullt som voksnes overgrep og svik, eller mer presist: En far som misbruker sin egen sønn seksuelt. Etter at faren til Johannes er død oppdager han Matz, en yngre halvbror.  De to har, for å sitere Fretheim, samme far, men de har kjent ham på hver sin måte. Aldersforskjellen mellom dem er stor, men de blir nære venner. De fryktelige hemmelighetene kommer etter hvert fram. Boka er skrevet i en stram og samtidig åpen form, språket er enkelt og effektivt, budskapet tydelig. Debatten om boka gikk langs to linjer: 1) Om boka var god, litterært sett, og 2) om det ville være godt for barn å lese om overgrep og situasjoner der barn er helt forsvarsløse.

De fleste lot til å mene at dette er en god bok fordi den med så klar sympati klarte å formidle et flertydig budskap om svært vanskelige livssituasjoner. Men det var delte meninger om barn i det hele tatt hadde godt av å lese om barn som ble ofre for overgrep og voksnes grusomheter. Disse lot til å mene at forfatterne hadde et ansvar for å beskytte leserne mot ubehageligheter, og en stemme tok til og med til orde for at det ikke var hovedpersonene i bøkene til Fretheim eller Belsvik men forfatterne selv, som trengte terapi.Sinna mann - forside

Da Gro Dahle og Svein Nyhus utga Sinna Mann (2003) var det på oppfordring av familierådgiveren Øivind Aschjem og Alternativ til vold. Det var behov for en samtalebok for både barn og voksne om vold i familien, og barn som er vitne til vold. Både tekst og bilder formidler tydelig hovedpersonen Boj og hans opplevelser av volden. Faren blir et stort monster, mora og Boj blir mindre og mindre. Både språk og bilder formidler intenst med gjentakelser og sterke metaforer, budskapet er tydelig for all verden. Tausheten om tabuet brytes da Boj forteller Kongen om hva faren gjør, og faren må møte opp på slottet for å bli irettesatt av Kongen.

            Som for de andre bøkene, høstet også denne debatt og oppmerksomhet. Noen mente at forfatter og illustratør ikke hadde trengt å ta så hardt i, og at små barn ikke ville få med seg budskapet i boka. Andre holdt boka for å være en storartet bildebok, der det kunstneriske uttrykket bidro til å bryte tausheten om et samfunnsproblem. Igjen gikk altså debatten langs de samme linjene som er påpekt for Ingen ild tenner stjernene. Men Sinna Mann er i større grad enn de andre bøkene nevnt her, en allalder-bok. Kanskje fungerer den best som høytlesningsbok. Dahle og Nyhus svarte dermed på bestillingen: En samtalebok der dem det ikke gjelder lærer om andre som er utsatt, og der de som er utsatt finner ut at det er mange som har det på samme vis og at overgripere kan temmes.

Uenighetene om disse bøkene og krav om å spare barnelesere for ubehagelig eller skremmende litteratur blir noen ganger framstilt som forsøk på innskrenkning av ytringsfriheten. Etter min mening er det en lite treffende framstilling. Hvis det er noen sensur av barne- og ungdomslitteratur, kommer den heller i forkant av en utgivelse, blant forfatterne selv, og blant forlagsredaktørene. Det går an å hevde at det forekommer selvsensur, men problemet er etter min mening at begge kan falle inn i rollen som lesernes foresatte. De er tross alt voksne, og ofte med egne barn, som spør seg: Kan barna mine lese dette? Sjeldnere hører jeg spørsmål om hva slags litteratur som ofte framkaller slike spørsmål.

Når det pedagogiske er kunst og omvendt

Bøkene jeg har tatt for meg her er alle skjønnlitterære, alle kan leses som kunstneriske produkter. Det som gjør dem eksemplariske, er at de har pedagogiske fortegn. De vil lære sine lesere. Tjuven har et implisitt ærend: Å fjerne skammen. Pappa er ein sjørøvar er en dannelsesreise og handler om solidaritet. I Ingen ild tenner stjernene er den skjønnlitterære teksten kompromissløs: Ved å vise smerten til den leser som har kjent den, fjernes kanskje smertens ensomhet. For dem som ikke har følt slik smerte, er boka en åpning til forståelse. Sinna mann inviterer til samtale mellom barn og voksne om skjult vold, enten de har opplevd det eller ikke. Felles for dem alle er at de tar avstand fra det som ulike voksne vil holde skjult, og insisterer på å løfte det vonde fram i lyset, slik at det sprekker som et troll.

9788202332365

Skillet mellom det pedagogiske og det kunstneriske er ikke vesentlig i disse bøkene, de er avhengig av hverandre, men uten en tydelig kunstnerisk føring ville alle forfalle til bøker med store pekefingre. Det gjør de ikke, fordi de framfører flertydighet og formbevissthet.

Jeg hører ofte at «all god kunst er pedagogisk». Ja vel og god kveld.

Og jeg hører meg selv noen ganger påstå skillet i barnelitteraturen går mellom det frihetlige og det oppdragende, og at det har vært slik siden Hans Sachs kom med Slaraffenland i 1560. Til en viss grad er det sant, men jeg har måttet innse at det også er unøyaktig.

I Nina Christensens bok Videbegjæroplysning, børnelitteratur, dannelse (2012) skriver hun: «Børnelitteratur er et yderst heterogent felt, og anerkendelsen av dette kan skabe grundlag for at utvikle alternativer til fortællingen om børnelitteraturens historie som en bevægelse fra en didaktisk, moralsk eller pædagogisk litteratur mod overvejende litterære, kunstneriske eller æstetiske tekster. Overordnede betegnelser som billedbog, roman og ungdomsroman dækker over en meget stor variation af tekster, der optræder i en mængde forskellig kontekster….   En sådan bred litteraturopfattelse af tekster for børn er et resultat af, at der er blevet sat spørsmålstegn ved en etableret fortælling om børnelitteraturens historie.»

Det er gode grunner til å hevde at barnebøker som på en kunstnerisk god måte har et «budskap» eller en pedagogisk hensikt, kan bli de mest kontroversielle i dag, og framkalle rop om sensur. Mang en gang utfordrer slike bøker sterkere enn dem som ikke har noe pedagogisk tilsnitt. Og bøker med mer «rene kunstneriske» føringer, enten de kaller seg allalder-bøker eller ei, er etter hvert blitt så vanlige – også fordi barndoms- og ungdomstida stadig strekker seg og dermed strekker oppfatningene om hva som kan passe for barn og ungdom – at de neppe utfordrer så mange at det gjør noe. I høyden påkaller de en smule ergrelse blant dem som mener at barn må «forstå» kunst som de blir utsatt for (et krav som for øvrig aldri stilles de voksne, som skal unntas pedagogikk og oppdragelse i kunst, mange får utslett av det). Kanskje har den kontroversielle barnelitteraturen å gjøre med barndommen som livsreservat og barnelitteraturen som litterært reservat. Avstanden og samhørigheten mellom det kunstnerisk litterære og det pedagogisk litterære mottas til drøfting utenfor barndommens livsreservat. Innenfor er verken avstand eller samhørighet av så stor interesse. For forfatterne er denne erkjennelsen også en kunstnerisk utfordring: En pedagogisk hensikt er ikke entydig en oppdragende hensikt. Bare den kunstneriske utformingen kan avgjøre om den pedagogiske hensikten virker. Omvendt vil det neppe duge. Dermed vil også prøven på ytringsfriheten handle om hvor langt den kunstneriske utformingen kan gå for å gjøre sitt budskap forstått. Tilsynelatende gir det forfatteren mindre handlingsrom. Men det er etter min mening bare tilsynelatende. Og paradoksalt: Den forfatteren som vil bruke de mange virkemidlene som finnes i barnelitteraturen får større frihet jo mer hun eller han tør å utfordre grensene for hva som kan tas opp og hva som kan skrives om.

Hvis barnelitteraturen i grunnlovsjubileet kan svare på § 100, ligger kanskje mye av svaret i utfordring av grenser og hvilke litterære krav det stiller til den som skriver. Ytringsfrihet er mest virksom dersom ytringsevner og ytringsmuligheter er gode og definerte.

Og salige Robespierre? Han dugde lite som revolusjonær forkjemper for frihet, likhet og brorskap. Men han klarte å peke ytringsfrihetens forutsetninger. Jeg har tatt ham med av den grunn. Men ikke bare. Jo mer jeg har tenkt over det, er jeg blitt mindre og mindre i tvil om at han hadde gjort det mye bedre som kunstner.

Relaterte innlegg