Skolebibliotek på timeplanen

Fra gamle bomberom som huser 90-tallets boksamlinger, til oppdaterte skolebibliotek innredet med egne fantasyhus. På tross av faglig og politisk enighet om skolebibliotekenes betydning for elevenes lesekompetanse, er bibliotekene rundt omkring på norske skoler svært ulikt utformet – og prioritert. Hvorfor er tilbudet så tilfeldig, og hva må til for at skolene skal satse på skolebibliotek, når forskningen allerede viser at lesing fører til bedre karakterer på tvers av fag og sosial bakgrunn?

Skolebibliotek i spagaten

For tiden er Kulturdepartementet i gang med å utarbeide en ny bibliotekstrategi for perioden 2020–2023, hvor skolebibliotekene utgjør ett av seks hovedområder. I dag er det store variasjoner blant norske skoler, siden det er opp til hver enkelt kommune å satse på skolebibliotek. Brorparten mangler en ansatt med tid til å veilede elevene i jakten på litteratur som vekker leselysten hos barna, og enda sjeldnere har den ansatte en bibliotekfaglig utdanning. I en stadig mer digitalisert hverdag hvor barn og unges evne til å lese konsentrert over tid er dalende, er det bred enighet om at det er viktig å satse på lesing. Men selv om skolebibliotekenes tilstand har vært hyppig debattert de siste årene, har det vært lite endring på et nasjonalt nivå.

For samtidig som hver enkelt kommune har ansvar for i hvilken grad skolebiblioteket skal satses på, befinner skolebibliotekene seg i en slags statlig mellomposisjon. Mens folkebibliotekene tilhører Kulturdepartementet, havner skolebibliotekene på sin side inn under Kunnskapsdepartementet, i likhet med skolen for øvrig. Skolebibliotekstatistikken blir imidlertid samlet inn av Nasjonalbiblioteket, som igjen er underlagt Kulturdepartementet. Fagmiljøet har etterspurt en overføring til Kunnskapsdepartementet, slik at den kan føres sammen med den øvrige skolestatistikken. Slik havner skolebibliotekene i en spagat mellom to forskjellige departementer, og mellom kulturpolitikk og pedagogikk. I fraværet av nasjonale føringer overlates så skolebibliotekene til hver enkelt kommune og skoleledelses satsing – hvor de som regel blir nedprioritert.

Bøker som sparer inn seg selv

Slik er imidlertid ikke ståa ved alle skoler rundt om i landet. På foregangsskolen Spangereid har de satset på lesing – med skolebiblioteket i spissen. Under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger tidligere i år, kunne skolebibliotekar Line Hjellup fortelle at å øke lesekompetansen blant barn ikke egentlig er noe hokuspokus. For skolen, som ligger i Lindesnes kommune helt sør i landet, var lesesatsinga et tiltak mot en skole som strevde:

– For ti år siden hadde vi store personalkonflikter, skolen strevde og vi hadde dårlige resultater på nasjonale prøver. Vi hadde samling i bånn, forteller Hjellup til Morgenbladet.

Endringen kom da de ansatte ble enige om en felles målsetning: Spangereid skole skulle bli best på lesing. Med skolebiblioteket i front, har de ikke bare forbedret elevresultatene, men også utarbeidet en oppskrift for lesesatsing som andre skoler drar nytte av, i mangelen på nasjonale retningslinjer.

Hjellup påpeker at dagens barn er kravstore, og at dette også gjelder i møte med litteraturen. Nye og oppdaterte boksamlinger er nødvendig for å få skoleelever til å velge bøker, i en hverdag full av digitale distraksjoner. Da holder det ikke med skolebibliotek som sparer på utgivelser fra 1970-, 80- og 90-tallet – som det gjerne står mange av i bibliotekhyllene rundt omkring på norske skoler. Innkjøp av ny og aktuell litteratur koster imidlertid penger. For rektor ved Spangereid skole, Even Tronstad Sagebakken, er imidlertid ikke kjøp av nye bøker bortkastet – tvert imot kan bøkene spare inn seg selv, og ikke bare i symbolsk forstand. Å satse på litteratur har nemlig flere ringvirkninger enn barnas leseglede alene. På Spangereid har de sett at barn som har lesevansker fanges opp tidligere enn før, og at arbeidet som legges inn i lesinga de første skoleårene har ført til en merkbar nedgang i behovet for spesialundervisning. Nå kan pengene som tidligere gikk til ekstratiltak i stedet brukes på nye bøker til barna.

Prioriteringer, eller politikk og penger?

At gode boksamlinger sparer inn seg selv, er imidlertid ikke en utbredt holdning blant de som fordeler pengesekken. Det er kommunene som har hovedansvar for budsjettering og utarbeiding av landets skolebibliotek, og disse ender gjerne nederst på lista når allerede stramme budsjett skal fordeles. Budskapet fra departementet er at kommunenes ansvar ikke bør detaljstyres. I fagmiljøet etterlyses derimot nettopp tydeligere føringer fra statlig hold. I spissen finner vi Aksjon skolebibliotek, en aksjonsgruppe etablert av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), Leser søker bok, Foreningen !les og Norsk Bibliotekforening, som siden 2016 har satt skolebibliotekene i søkelyset. Nestleder i NBU og leder for aksjonen, Mari Moen Holsve, understreker overfor utdannings- og forskningskomiteen at det ikke er å forvente at hver enkelt kommune alene skal kunne rydde opp i skolebibliotek som har vært nedprioritert i en årrekke:

– Dette handler om hva skolene får signal om å prioritere – med ganske knappe budsjetter. Så vi syns det er tydelig at dette dreier seg om politisk vilje – skolebiblioteket må prioriteres politisk. Det nytter ikke å forvente at hver enkelt kommune, og hver enkelt skole, skal kunne rydde opp selv.

For selv om Spangereid skole viser at biblioteksatsinga kan bære frukter, er det mye å forvente at skoleledelser rundt om i landet skal følge rektor Sagebakkens oppfatning, all den tid det ikke finnes nasjonale krav til hva et skolebibliotek skal være, enten det er snakk om boksamlinger, det fysiske rommet eller av hvem – og hvor ofte – biblioteket skal bemannes. I tillegg til en holdningsendring, hvor ideen om at skolebibliotek og lesing først og fremst dreier seg om hygge forlates, etterspør fagmiljøene nye statlige krav til hvordan skolebiblioteket skal driftes, og økonomien fordeles.

Øremerkede millioner til skolebibliotek

Da bibliotekpartiet Venstre tok over kulturministerposten i 2018 førte det til en optimisme blant mange i fagmiljøet. Håpet har vært at Trine Skei Grande, som selv har katalogisert sine vel 4000 bøker etter ISBN-nummer, skal la sin forkjærlighet for bibliotek komme til syne i statsbudsjettet. Samme år økte da også regjeringen tilskuddsordningen for lesestimuleringstiltak, hvor 14 millioner kroner er øremerket skolebibliotek hvert år. I året som gikk hadde ordningen til sammen 45 søkere, og av disse fikk 27 kommuner fordelt potten imellom seg. Selv om tiltaket har vært godt mottatt, er det altså bare en brøkdel av landets 422 kommuner som har dratt nytte av ordningen, eller i det hele tatt har søkt om midler i utgangspunktet. Bergen er blant kommunene som har latt være å søke. I et innlegg i Bergens Tidende påpeker byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet, Roger Valhammer, at den eventuelle pengestøtten må fordeles på byens 85 grunnskoler. Midlene som tilsvarer støtten til Trondheim kommune, som ble tildelt den største pengesummen i 2018, ville tilsvart i underkant av 25.000 kroner til å ansette bibliotekarer per skole. Valhammer legger til at kommunen selv måtte finansiert ordningen etter 2020. Aksjon skolebibliotek oppfordrer Bergen til å søke igjen neste år, men også de etterspør en utvidelse av ordningen slik at den følges opp etter år 2020 – i tillegg til at potten økes til 50 millioner i statsbudsjettet for neste år. De poengterer samtidig at barns lese- skrive- og språkferdigheter er et vedvarende ansvar, og at vi derfor trenger varige tiltak heller enn kortsiktige prosjekter når skolebibliotekene skal prioriteres.

Aksjon skolebibliotek understreker også at alle norske barn har krav på det samme tilbudet i skolen, men at skolebiblioteket likevel overlates til flaks og lokale ildsjeler så lenge dagens lovverk får stå uendret. Tilfeldighetene som preger dagens drift står i motsetning til skolebibliotekenes demokratiske funksjon, som også vektlegges i Kulturdepartementets bibliotekmelding, hvor begrep som folkeopplysning og dannelse vektlegges. I et intervju med Norsk bibliotekforening påpeker også Trine Skei Grande at bibliotekets rolle er særlig viktig i dagens informasjonssamfunn, hvor det oppstår et skille i hvem som har kunnskap til å navigere seg i informasjonsflyten og ikke. På skolebiblioteket har alle barn den samme tilgangen til litteratur og kompetansen den gir, uavhengig av hva slags hjem eller hvor i landet de kommer fra. Forskning viser nemlig at lesing har potensial til å utjevne klasseforskjeller, så fremt barna har lik tilgang til litteraturen (Hjellup 2018). Likevel, uten politiske føringer blir de ressursene skolebiblioteket byr på overlatt til tilfeldigheter, i strid med likhetsprinsippet i skolen.

Hvert minutt teller

Suksessen på Spangereid skyldes imidlertid ikke bare penger til en oppdatert og tilgjengelig boksamling, men at de har gått systematisk til verks for å sette av tid til lesing. I følge Hjellup er det nemlig på tiden at lesing i skolen som oftest glipper. Elevene på Spangereid får 15 minutter til å lese i ei valgfri bok hver dag, ei leseøkt de gjentar når de kommer hjem etter skoletid. Den lille lesestunden er noe alle lærerne jobber sammen om, og kvarteret blir slett ikke sett på som en tidstyv for andre fag. Med postulatet «lesing er all lærings mor» er både skolens ledelse og ansatte enige om at satsingen ikke er noe som kun tilhører norsktimene, men en ferdighet på tvers av fag. Her har de også forskning å støtte seg på. Elever som leser mellom en halv og to timer daglig scorer bedre i lesing, i tillegg til at de gjør det bedre i fag som matematikk og naturfag, slik PISA-undersøkelsen i 2009 viste. Den daglige halvtimen med lesing har altså ringvirkninger langt utover fornøyelsen leseøkta kan by på.

Å finne fram til riktig bok

Ny og spennende litteratur hjelper lite dersom elevene ikke finner fram til bøkene de vil lese. Norske skolebibliotek er i snitt bemannet tre timer i uka, og på den tiden skal bibliotekaren få tid til å kjøpe inn bøker, organisere hyllene, katalogisere titlene og rydde. I tillegg kommer den viktigste arbeidsoppgaven, nemlig å finne fram til rett bok til rett barn – og til rett tid, slik mottoet på Spangereid er. Det er for mye å forvente at elevene skal finne fram til litteratur som øker leselysten på egen hånd.

På Spangereid er skolebibliotekar Hjellup ansatt i en halvtidsstilling, men hun er slett ikke alene om driften. Skolen lyser årlig ut stillinger som bibliotekassistenter, som elevene på sjette og sjuende trinn kan søke på. Jobben er attraktiv, og i tillegg til å registrere og rydde blant bøkene på biblioteket, får assistentene være først i køen når nyankomne bøker skal til utlån. De øvrig ansatte på skolen tar også biblioteket aktivt i bruk. Ved siden av daglige leseøkter i klasserommet, sørger faglærerne for ukentlige bibliotekbesøk hvor de driver litteraturformidling og sjangerlære. I tillegg arrangerer skolen større leseprosjekter, hvor alle på skolen leser bok sammen. Når alle skolens elever og ansatte samles i kantina, og det blir helt stille idet de tar fram hver sin bok å lese i, kan Hjellup fortelle at stemningen i rommet er helt magisk. Etterpå går store og små hver til sitt, med både tid og inspirasjon for lesing.

Samarbeid på tvers av fag – og bibliotek

Spangereids framgangsmåte, hvor skolebibliotekaren og biblioteket som arena er en innarbeidet del av skolens pedagogiske team, er i tråd med forskningen på feltet. Norske fagmiljø etterlyser nettopp en større grad av samarbeid mellom bibliotek og det øvrige læringsarbeidet som gjøres i skolen. For at det skal skje, må skoleledelsen imidlertid gå bort fra den gamle forestillingen om at skolebiblioteket kun er et rom for kos og hygge, og ikke et pedagogisk verktøy. Studier fra OsloMet viser at norske skoler fremdeles har en vei å gå, da bare en liten andel inkluderer skolebiblioteket i sitt pedagogiske arbeid, og kun et mindretall av skolene ansetter noen med bibliotekfaglig kompetanse til å drive skolebiblioteket.

Samtidig kan skolebibliotekene i større grad samarbeide utenfor skolen, med folkebibliotek, høyskole- og universitetsbibliotek. I Lindesnes kommune samles de ansatte ved både skole- og folkebibliotekene årlig, for å drøfte hvordan de sammen kan arbeide for barn og unges beste. På tross av at Opplæringsloven oppfordrer til samarbeid mellom skole og folkebibliotek, og da især for skoler som ikke har et eget skolebibliotek, er det slett ikke gitt at alle har gode rutiner for å låne bøker seg imellom. Aksjon folkebibliotek etterspør en formalisering av et slikt samarbeid, siden kontakten mellom skole og bibliotek i distriktene ofte er minimal – og utlånene likedan. Leder i Norsk bibliotekforening, Mariann Schjeide, viser blant annet til at mange bibliotekbrukere ikke er klar over at de kan bruke sitt nasjonale lånekort på fagbiblioteket. At det defineres nasjonale krav til samarbeid mellom bibliotekene anbefales også i evalueringen av Program for skolebibliotekutvikling 2009–2013, i NIFU-rapport 4/2014, utarbeidet på vegne av Utdanningsdirektoratet.

Bad barna i bøker!

Norske barn har krav på det samme tilbudet i skolen, men som Aksjon skolebibliotek påpeker i sitt innspill til statsbudsjettet 2020, blir skolebiblioteket overlatt til tilfeldigheter, flaks og lokale ildsjeler, som Hjellup, så lenge det ikke stilles statlige krav og føringer for drift. Ved siden av krav til boksamlinger og bibliotekarer etterspørres retningslinjer som går på selve tilgjengeligheten av skolebiblioteket: Det må ligge i rimelig avstand fra skolen, og være åpent og bemannet i skolens åpningstider. For å gjøre litteraturen tilgjengelig har de på Spangereid gått inn for å «bade» barna i bøker. I tillegg til at elevene har med seg lånte bøker fra skolebiblioteket hjem og til timen, står mengder av bøker og blader plassert på hylla i klasserommet eller på SFO – i tillegg til på biblioteket.

Nye måter å tenke bibliotekrommet på

For Hjellup har det vært viktig å organisere bibliotekrommet slik at det er mest mulig tilgjengelig for barna. Hun forteller om sitt eureka-øyeblikk, da hun innså at bøkene på skolebiblioteket slett ikke behøver å stå sortert i alfabetisk rekkefølge, slik vi voksne kanskje tar for gitt. For er det egentlig sannsynlig at elevene vet navnet på forfatteren av boka de vil lese? Har de minste i det hele tatt lært seg alfabetet? På Spangereid ble løsningen å dele inn hyllene etter hva bøkene handler om. For å gjøre det enkelt for elevene å navigere seg i spennet av tematikk og sjanger, bruker de rekvisitter som plakater og kosedyr for å organisere hyllene. Nå er bøker om fotball enkelt å finne fram til, der de står sammen med en mjuk stoffball på hylla. Å fronte fotballbøker er også en måte å lokke til seg guttene på, som i gjennomsnitt leser færre bøker og er mer kresne lesere enn jentene. Hjellups råd er at om du får med guttene i lesinga, så får du med alle. I tillegg til organiseringen av hyllene, har de som mål at alle bøkene skal stå med forsida ut, i stedet for at bare ryggen på boka er synlig for barna. Slik tar de mer plass enn i et tradisjonelt utformet bibliotek, men med omslaget synlig er det lettere for barna å finne fram til de rette bøkene – og å bli fristet til å lese dem.

Å gjøre litteraturen tilgjengelig for de minste leserne, betyr samtidig at barna skal få låne de bøkene de vil lese. Og på Spangereid tar de utlån på alvor. Her kan elevene låne så mange bøker de vil, da de ikke opererer med en maksgrense på hvor mange bøker de kan låne av gangen. I tillegg finnes det ikke noen lånefrist, men Hjellup spør i stedet hvor lang tid barna tror de trenger for å lese ferdig boka. Dersom ei bok skulle gå tapt, risikerer heller ikke elevene erstatningskrav etter noen runder med leting hjemme. Slik blir det å låne ei bok på skolebiblioteket en aktivitet som fokuserer på lesinga, og ikke reglementet rundt inn- og utlån.

Magi på skolebiblioteket

De grepene ansatte og ledelsen ved Spangereid skole har tatt for å satse på lesing, har ført til en rekke fornuftige framgangsmåter flere norske skoler ser mot når skolebiblioteket prioriteres. Arbeidet deres er også i tråd med mange av de formelle kravene fagmiljøet etterlyser fra øverste hold. Og har det hatt en effekt for elevene på Spangereid?

Mens gjennomsnittseleven i Norge låner 14 bøker på skolebiblioteket i året, ligger snittet på Spangereid skole på 80 bøker per elev. Leselysten har også, som skolens rektor framhever, kuttet betraktelig i behovet for spesialundervisning. Der de tidligere hadde rundt fire elever med behov for spesialundervisning i hver klasse, var antallet denne høsten nede i null – 0 – elever. Elevene ved skolen i Lindesnes viser dermed at å satse på lesing i skolen ikke bare fører til hyggelige lesestunder, men har en varig effekt utover halvtimen skolen legger til rette for. Mens skolebiblioteket er under politiske utgreiinger, fortsetter elevene på Spangereid å låne bøker. Kanskje har noen slått skolens rekord før den nye bibliotekstrategien er ute, men enn så lenge tilhører den førsteklassingen som på ett tidspunkt hadde hele 76 bøker fra skolebiblioteket til hjemlån. Å satse på skolebibliotek er kanskje ikke noe hokuspokus, for å låne Hjellups ord, men resultatet kan like fullt gi oss en liten dose hverdagsmagi.

Norsk barnebokinstitutt er en av organisasjonene tilsluttet Aksjon skolebibliotek.

Referanser

Hjellup, Line H. 2018. Skolebiblioteket. Læring og leseglede i grunnskolen. Cappelen Damm Akademisk.
NIFU 2014: Evaluering av Program for skolebibliotekutvikling 2009–2013. Red. Tone Cecilie Carlsten og Jørgen Sjaastad. NIFU-rapport 4/2014

Videre lesing

Fagbokomtale av Line Hjellups Skolebiblioteket.
Lydopptak av Hjellups innlegg under Nordisk barnebokkonferanse 2019, Leseglede i skolebiblioteket

Relaterte innlegg