En liten filosofering over barnelitteraturens egenverdi i våre voksne liv
Noen ganger skjer det at enkelte kulturpersonligheter i de voksnes rekker offisielt, eller helst uoffisielt, kommer med et fnys over barnelitteraturen (med utsagn som: «Uff, er det virkelig meningen at vi skal ha barn på litteraturfestival?»). Det er i slike sammenhenger jeg begynner å tenke:
Trenger vi voksne barnelitteratur? Å lese den, bli eksponert for den, ta den inn i våre liv? Og da mener jeg utelukkende for vår egen del, ikke for å videreformidle den til barn vi skal oppdra eller glede. Har barnelitteraturen noen egenverdi for voksne? Hvorfor skulle vi som har fylt tredve, førti, femti eller seksti år oppsøke barnelitteraturen, uten at vi har noen barn eller unge vi skal gi den videre til?
Mange kan riste på hodet av barnelitteraturen, lett unnskyldende, som en litt flau fase i livet vi en gang sto midt oppe i, men som nå har gått over. Forfattere som midlertidig har tatt skrittet bort fra voksenlitteraturen og har prestert ei barnebok, får ofte skjeve smil, og spørsmålet: «Jasså, har du fått barn, nå?» Med andre ord: Det forventes ikke at man interesserer seg for barnets perspektiv og kultur med mindre man sjøl sitter oppi småbarnsgryta og ser verden sammen med barna på daglig basis.
Når bøkene tar oss på alvor
Innrømmelse nummer 1: Jeg skal være ærlig. Min egen personlige hovedinteresse ligger innafor skjønnlitteratur for voksne. Jeg har ennå ikke barn sjøl, og jeg omgås ikke barn eller ungdom daglig. Jeg skrev mastergradsoppgava mi om en roman av Beate Grimsrud, jeg har skrevet ei diktsamling som primært er tenkt for voksne lesere. Hadde jeg ikke jobba i flere år ved Norsk barnebokinstitutt, ville jeg neppe følt meg jevnlig eksponert for aktuell barne- og ungdomslitteratur. Det er så lett å bla over de få anmeldelsene i avisa som tar for seg barnebøker, og ikke høre etter når Bok i P2 nevner ei ny, bra bildebok når man likevel ikke kjenner navnet på forfatteren, eller er oppdatert på norske prima illustratører og designere.
Innrømmelse nummer 2: Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke får en hel masse ut av leseløver med tekst i versaler eller grøss og gru-bøker med monstre og mørke grotter. Nei, det er ikke all barnelitteratur som er like god og interessant. Og ja, skjønnlitteratur for voksne er ofte mer imponerende, med komplekse forteller- og tidsstrukturer, komplekse karakterer, psykologisk dybde og finurlige språklige vendinger.
Men. Det finnes barnebøker som går rett i hjertet og gjør noe med deg. Bøker man ikke blir ferdig med. Barnebøker man har glede av å oppdage i voksen alder. Som man kanskje blir overraska over å oppdage at man trenger. For sin egen del.
Sant nok er historiene fortalt på en langt enklere måte enn vi er vant til i de tjukke romanene vi gjerne leser, men de kan, dersom de er godt fortalt, gjøre desto sterkere inntrykk. Leser jeg Marit Kaldhol og Wenche Øyens Farvel, Rune nå, griner jeg like lett som jeg gjorde da jeg var åtte og leste den for første gang. God barnelitteratur bringer oss nærmere de umiddelbare følelsene i oss, og lar oss le. Lar oss gråte. Lar oss undre oss.
Det finnes store historier som strekker seg inn i følelsene våre uavhengig av alder. Brødrene Løvehjerte er en av dem. Astrid Lindgren forholdt seg neppe til begrepet allalder-litteratur. Kanskje skrev hun ikke for barn, men for mennesker. Mange forfattere skriver ganske enkelt for mennesker, og synes det er plagsomt å bli konfrontert med markedsavdelingenes målgruppeinndelinger. Bøker som tar barn og unge på alvor, tar også voksne på alvor.
Jeg kommer aldri til å glømme kvinna som etter et forfattermøte med Gro Dahle kom fram og tok forfatteren i hånda. Hun lente seg fram mot Gro Dahle og hviska akkurat høyt nok til at jeg hørte det: «Takk for at du skrev denne boka.» Det ble sagt på en inderlig måte. Slik at jeg forsto at hun ikke bare takka på vegne av sine barn, men også seg sjøl. Boka hun takka for, var Sinna mann.
Kanskje slutter vi aldri å være barn, vi blir bare voksne i tillegg. Jeg tror på at barnet vi en gang var, ikke er borte, ikke utgjør en tilbakelagt fase i livet, men fortsatt er en del av den vi er. Er med oss i måten vi ser ting, tenker på ting, drømmer om ting. Det å være en voksen som leser og har glede av barnebøker og ungdomsbøker behøver ikke bety at man beveger seg «tilbake» på noen måte, («tilbake» som synonymt med «tilbakeskritt»), men at man tar noe på alvor, gir noe plass, som man kanskje ikke har gitt mye plass i det siste.
Mange temaer og motiver som står sterkt i barnelitteraturen, er i høy grad allmennmenneskelige, og med like stor relevans for voksne som for de yngre, særlig når det kommer til eksistensielle problemstillinger: Ensomhet. Sjalusi. Følelsen av å være utafor. Tilhørighet. Vennskap. Kjærlighet. Lengsel. Sorg. På samme måte som mange av de voksne romanheltene, gjennomgår barnelitteraturens helter også dannelsesreiser, de reiser hjemmefra, møter utfordringer og kommer sterkere hjem igjen, litt klokere, litt tøffere. Noen ganger er det også godt å vite at krokodillen Johannes Jensen sitter alene på en benk og føler seg annerledes. Vi har vel alle vært der, fra tid til annen, at vi kjenner på oss at det er noe feil med halen vår, tennene våre eller at vi synes noen ser rart på oss på bussen.
Det er ikke bare de sårbare, vanskelige temaene vi som voksne kan ha noe igjen for å oppsøke i barnelitteraturen. Etter å ha gjennomlevd en periode fylt av ironi, kan det også være godt å gå til barnelitteraturen, som ofte er fylt av en ektefølt og spontan begeistring. Det trenger ikke dermed være en nostalgisk lengsel som preger vår lesning: Trenger ikke også vi voksne å begeistres fra tid til annen? Jo, tenker jeg. Jeg vil gjerne bli begeistra.
Det skjedde noe da Harry Potter kom på banen. Folk jeg studerte med, leste plutselig Harry Potter rundt meg på alle kanter. De var begeistra. Jeg var forvirra: Var ikke Harry Potter en serie for barn? Var de for barn & ungdom, eller var de rett og slett for folk i alle aldre?
Minst ei morsom bok i uka!
Jeg tror flere voksne med meg savner en real latter fra tid til annen, en følelse av å bare gi seg over til det absurde. Le av oss sjøl og hvor mye vi tar for gitt i vår hverdag, hvor mange av handlingene våre som opp igjennom åra av dannelse og utdannelse har blitt automatiserte. I desautomatiseringens tegn stiller barnelitteraturen spørsmål ved hvorfor vi gjør som vi gjør. Det finnes en poesi i barnelitteraturen for de aller minste i det at de nettopp utfordrer logikken vår, hva som er riktig og feil, og åpner for nye måter å se verden på. Barnet skal le av karakterer som gjør feil, og lære hva som er det riktige. Og jeg ler også av Ludde, som står dårlig påkledd med underbuksa tredd ned over kaninørene og tror han har vært flink, men med en snikende følelse av at noe ikke stemmer. Dette er humor og poesi. Barna skal integreres i et samfunn hvor det finnes visse spilleregler å følge, og det finnes tross alt riktigere måter å kle på seg enn andre. Men bøkene åpner rom for alternative måter å tenke på.
Jeg må ha ledd mer som barn. Jeg leste Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard høyt for broren min mens vi lå i senga og egentlig skulle sove, og jeg måtte stoppe i lesninga flere ganger på grunn av felles latterkrampe. Jeg lurer på om det ville være like morsomt på de samme stedene om jeg leste boka om igjen nå.
Jeg kan noen ganger bli overraska over meg sjøl, over å oppdage at jeg fortsatt har evnen til å le på den måten. I våres lå jeg en ettermiddag i badekaret og lo meg skrukkete mens jeg leste Siv Wyllers debutantbok Hockeysveis fører til dårlige rim. I fjor ble jeg tatt på senga da jeg leste Prikkesyken av Bjørn Rørvik og Per Dybvig. Jeg hadde glømt at det kunne være så morsomt med rever og grisunger, og særlig når man blir presentert for rufsete bilder av indre organer det åpenbart er noe feil med: I dette tilfellet er det urken som må tas.
-Hva? sa Grisungen engstelig. – Må jeg TA urken?
-Det er ikke så veldig vondt, sa Reven. – Jeg må bare finne litt utstyr. Hvor la jeg nå den tanga?
Reven begynte å rote i kassa med doktorsaker.
-Nei! ropte pasienten. – Jeg vil ikke være med mer!
Grisungen reiste seg fra stubben og løp av gårde.
-Vent! ropte Reven. – Det er jo ikke sikkert vi trenger å ta hele. Kanskje det holder om vi drar litt i den med ei pølseklype, bare!
-ALDRI I LIVET! skrek Grisungen. – Jeg er ikke med! TIME OUT!
Pasienten flyktet gjennom skogen med legen etter seg.
-Stopp! ropte Reven. – Den som er syk, kan ikke stikke av midt i behandlingen!
-Jo! ropte Grisungen.
Antagelig burde man lese minst ei morsom bok i uka, jeg innbiller meg at det stimulerer noen ypperlige hormoner som er særlig bra for å komme seg gjennom mørketida i vinterhalvåret.
Å møte seg sjøl i døra
Da jeg i fjor leste Bloddråpetreet av Bjørn Ingvaldsen, kjente en stor del av meg igjen den trettenårige Balder. Det var noe med hans ensomhet, hans søken etter voksne venner, hvordan han unngår vanskelige episoder på skolen, som gjorde sterkt inntrykk. Balder vet at han ikke kan stole på noen av de han går i klasse med. Derimot er hans beste venner voksne menn som jobber som bussjåfører eller i ruteopplysningen – Balder er så sugen på voksenkontakt at han daglig ringer for å høre om det er avvik i busstidene. Jeg ble overraska over å bli så berørt i møtet med Balder. Trevdeåringen i meg hadde tydeligvis bruk for å møte igjen denne trettenåringen med all sin usikkerhet, og bli minna om hvor store eksistensielle dramaer som ligger innbakt i dagliglivets tilsynelatende trivialiteter.
I barnelitteraturen må mange av barna klare seg sjøl, fordi foreldrene i sin udugelighet kaster voksenansvaret fra seg og drar på eviglang jobbreise, egoferie eller kaster seg rakt inn i depresjon, forelskelse eller andre urovekkende tilstander. Kanskje ville flere ha godt av å skifte synsvinkel innimellom og se det hele fra barnets virkelighetshorisont.
Og hvor mange flinke, perfeksjonistiske kvinner på randen ville ikke kjenne seg igjen i bildeboka Snill av Gro Dahle og Svein Nyhus? Å, det er så deilig når Lussi bryter seg ut av veggen og brøler! Kanskje er dette ikke først og fremst ei bildebok for barn, men aller mest ei bok for voksne kvinner som synes de gjør så godt de kan, og har gjort det altfor lenge?
Mange voksne jobber febrilsk for å skape den perfekte barndom for sine barn, mens de kanskje jakter på en følelse fra sin egen barndom. Forfatter Helge Torvund har sagt at når barn leker og går inn i fantasien, går de inn i en tilstand som ligner det vi voksne kaller hypnose. Kanskje er det denne tilstanden av lykkelig flyt vi voksne lengter etter når vi oppsøker kurs i Mindfullness eller meditasjon, går iherdig inn for kreativt interiør, å gjennomføre Birken eller begynner med cupcake-baking for viderekomne. I ei tid da voksne blar opp tusenlapper og reiser på yogaretreat på fjellet for å lære å puste på nytt, kan livets enkle gleder sett fra froske- og barneperspektiv være en billigere og enklere vei til bedring og carpe diem-mentalitet. Resept: Ei nesten hvilken som helst bildebok av Anna Fiske, Ragnar Aalbu eller Svein Nyhus.
Og apropos litteraturfestivaler: Kanskje ville det ikke være så dumt av oss voksne å innimellom ramle innom litterære arrangementer som egentlig er mynta på barn. Dette slo meg da jeg så Endre Lund Eriksen i aksjon foran ei gruppe kids på litteraturfestivalen på Lillehammer for noen år tilbake. Han snakka om Pitbull-Terje. Det handla om barnevernet. Det var djupt alvorlig. Og det var utrolig morsomt. Jeg var også fryktelig glad for å være til stede under en diktkonsert for barn under Nordisk samtidspoesifestival på Hamar i vår: Sammen med bandet Pling framførte Ingvild Rishøi fine og ufine barnesanger, og det var en energi i rommet av uro, nysgjerrighet, spørsmål og beundring man sjelden finner på rene voksenarrangementer. Å møte unger på den måten må med rette kunne kalles ekstremsport. Barn og ungdom spør om alt mulig uten å sjenere seg, og legger ingenting i mellom.
I skrivende stund er det august, og bokhøsten er i ferd med å ta av. Jeg sitter og gleder meg til Per Pettersons nye roman. Jeg gleder meg til å lese diktsamlinger av norske debutanter. Jeg gleder meg til å se hva Kjersti Skomsvold og Lars Ramslie har sittet og skrevet på de siste åra, og, og til å lese debuten til Gabi Gleichman. Men jeg gleder meg også til den nye Jakob og Neikob-boka til Kari Stai. Jeg gleder meg til ny bok om Doktor Proktor, og til å se hva Nina Elisabeth Grøntvedt har funnet på i oppfølgeren til Hei, det er meg. Jeg gleder meg til Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad, ei bok som involverer spenning, ulv og judo (!), og jeg gleder meg til å lese flere bøker som er skrevet av to forfattere sammen: Helene Uri og Arne Svingen, Klaus og Hilde Hagerup. Jeg gleder meg til å bli overraska av vakre bildebøker jeg ikke visste noe om på forhånd, men det slår aldri feil: plutselig er de der, og er forbanna fine, og kanskje gir de meg noe jeg ikke visste at jeg trengte.
Artikkelen er skrevet for Bok og Bibliotek, publisert i Bok og Bibliotek nr 4/20