«Er livet blitt for kjipt i ungdomslitteraturen?» Dette har vært et stadig tilbakevendende spørsmål i litteraturens verden de senere år. Bøker for ungdom har blitt anklaget for å presentere über-dystre visjoner av virkeligheten. I sommer har vi vært vitner til en ekstremt skremmende, nærmest uvirkelig virkelighet, der barn og unge på sommerleir var hovedmål for grusomme terrorhandlinger.
Kampen for å overleve på Utøya var svært reell og mangler fiktive som faktiske sidestykker.
Litterært sett har vi imidlertid en sjanger med lange aner og mange etterkommere som handler om overlevelse på en øy. Robinsonaden har vært brukt til ulike formål opp gjennom sin historie, og jeg vil trekke fram noen eksempler som reflekterer sjangerens reise inn og ut av litteraturen.
Utgangspunktet for robinsonaden er Daniel Defoes roman Robinson Crusoe fra 1719. Boka, som riktignok er basert på en sann historie, er en eventyrlig fortelling om den ensomme helten og erobreren Robinson, som først mot slutten av sine 28 år på en øde øy får selskap av Fredag. Overlevelse er det sentrale motivet, uavhengig om det i originalen dypest sett handler om kolonialisme eller menneskeverd.
Fluenes herre, en roman fra 1954 av William Golding, er en dystopisk variant av robinsonaden, der moral og menneskets iboende ondskap blir tematisert. En gjeng av gutter under 13 år er strandet på en øde øy under noe som synes å være en atomkrig. Først forsøker de å opptre sivilisert, fredelig og fornuftig. Guttene velger Ralph til leder, men hans autoritet og prioriteringer blir snart utfordret av Jack, som er besatt av jakt. Øyparadiset uten voksne blir et barbarisk isolat – med tap av liv og barnlig uskyld. For flere av guttene har overlevelsen gått på menneskeligheten løs.
Robinson figurerer også i medier som opera og film. En spektakulær versjon av den litterære legenden finnes dessuten i reality-show-formatet, der det svenske konseptet Expedition Robinson (1997) har blitt et globalt fenomen som ett av de mest sette TV-show verden over.
Deltakerne blir plassert på en øde øy der de utsettes for fysiske og psykiske prøver – samtidig som en etter en stemmes ut av konkurransen. Den amerikanske varianten har betegnende fått navnet Survivor, og under mottoet outwit – outplay – outlast kjemper virkelige mennesker om å «overleve» i stadig mer ekstreme TV-regisserte omgivelser.
Uavhengig av hvor reelt reality-konseptet på TV virkelig er, så må vi tilbake til litteraturen – ungdomslitteraturen – for å møte de mest ekstreme tolkningene av «survival of the fittest».
I 2008 utkom en norsk og en amerikansk bok som begge kan karakteriseres som reality-inspirerte robinsonader. Den norske ungdomsromanen Barneregjeringen av Aleksander Melli handler om et reality-show der 20 barn skal styre seg selv på en øde øy i Oslofjorden. Med absolutt makt blir barnet Boris diktator god som noen, og den voksne programskaperen Bob Håp ydmykes ved å bade i og drikke avføring foran kameralinsene. Bokas idealistiske hovedperson Max kan resignert konstatere at medmenneskelighet er illusorisk i en verden der alt som teller er show og seertall.
Det dystopiske synet på menneskehetens muligheter i Barneregjeringen får et optimistisk motsvar i Dødslekene til tross for et svært brutalt og umenneskelig utgangspunkt. I den amerikanske ungdomsromanen av Suzanne Collins befinner vi oss i en postapokalyptisk framtid i nasjonen Panem, der et totalitært regime årlig tvinger 24 barn og unge inn på en lukket arena for å drepe eller bli drept – direktesendt på TV. Dødslekene skal minne folket om at opprør mot makta i hovedstaden Capitol aldri vil lykkes.
Katniss, den 16-årige hovedpersonen, utfordrer robinsonaden som maskulin sjanger. Hun kombinerer mot, handlekraft og jaktferdigheter med omsorg og strategisk forståelse av TV-mediets retorikk og estetikk. Slik overlever hun flere runder av Dødslekene – og blir en frontkvinne for folkets frihetskamp.
Robinsonaden har reist lenge og langt. Nå snakker den til oss om menneskelighetens vilkår i det moderne mediesamfunnet. Slik reflekterer 15-årige Maja over litteraturens utforsking av reality-sjangerens grenser:
Dette minnet meg om en debatt jeg leste her om dagen, som gikk ut på om reality seriene på tv går for langt og i hvilken grad det er underholdende å se på folk som gråter, har sex, drikker seg fulle, besvimer og sulter… Jeg lurer på om reality show kommer til å utvikle seg mer nå, om det en dag kan gå så langt som «Dødslekene».
For Maja problematiserer Dødslekene menneskeverd og menneskehetens framtid. Filosofen Martha Nussbaum er nettopp opptatt av fortellingers enestående evne til å oppøve empati – som en grunnleggende ferdighet i demokratiske samfunn. Særlig i tider med terror og traumer blir humanitet vårt håp. Med leirbål og litteratur skal vi ta øya tilbake.
________________________________________
LITTERATUR:
Collins, Suzanne: Dødslekene (2008), Gyldendal. [The Hunger Games, 2008]
Defoe, Daniel: Robinson Crusoe (2005), Aschehoug. [Robinson Crusoe, 1719]
Golding, William: Fluenes herre (1997), Gyldendal. [Lord of the Flies, 1954]
Melli, Aleksander: Barneregjeringen (2008, 2009), Cappelen Damm.
Nussbaum, Martha: Cultivation Humanity (1997), Cambridge University Press.
Artikkelen ble først publisert på forskning.no 17.10.2011
