Verdifull kritikk eller tannløs formidling?

–barnebokanmelderiet 2009 under lupa

Ved Lina Undrum Mariussen

administrasjons- og informasjonskonsulent

Norsk barnebokinstitutt

Er anmelderiet av barne- og ungdomslitteratur annenrangs, både kvantitativt og kvalitativt? Som innledning til Kritikerlaget og NBUs seminar «Den andre litteraturkritikken» under Litteraturfestivalen på Lillehammer torsdag 27. mai, la Guri Fjeldberg fram tall fra sin undersøkelse av norske barnebokanmeldelser.

420 anmeldelser i 2009

Guri Fjeldberg

Fjeldberg er kritiker i Bergens Tidende og Barnebokkritikk.no, og har nylig har avlagt en masteravhandling i barnelitteratur ved University of Newcastle. Med støtte fra Norsk kulturråd har hun undersøkt anmeldelsene av norsk barne- og ungdomslitteratur bokåret 2009. I sin gjennomgang fant hun 420 anmeldelser. Ikke uventa var det nettstedet barnebokkritikk.no som anmeldte klart flest titler, med dagsavisene haltende etter.

420 anmeldelser er et lavt tall, tatt i betraktning hvor mange titler som faktisk gis ut for barn og unge i løpet av et norsk bokår. Man kan ikke vente seg for mye som barne- og ungdomsbokforfatter: Det er etter Fjeldbergs beregninger 64 % sannsynlighet for å bli anmeldt når man kommer ut med bok. Av dem som faktisk blir anmeldt, får 67 % kun én anmeldelse. Kun 4 % av utgivelsene får fler enn fire anmeldelser.

Hvordan kan kritikken gjøre seg nødvendig?

En av grunnene til at barnebøker anmeldes lite, kan være at avisene ikke ser salgspotensialet i denne typen journalistikk, mener Fjeldberg. I England handler mye av anmelderiet om å gi bokanbefalinger og fungerer dermed i langt større grad som markedsføring. Dette virker tiltrekkende på forlagene, fordi anmeldelsene kan kobles til annonser for de aktuelle bøkene. Slik gjør kritikerne seg nødvendige for avisene, som kan tjene penger på annonsesalg i tilknytning til bokomtalene.

De britiske anmelderne velger ofte ut bøker av forfattere de mener fortjener respekt og oppmerksomhet, og størsteparten av kritikken blir dermed positiv, kanskje i overkant positiv, mener Fjeldberg, som liker begeistringen hos kritikerne, men advarer mot den kritikkløse kritikken. I England har hun knapt funnet en barnebokslakt på trykk siden 2003. I Norge slaktes barnebøker fortsatt, og dette er kanskje et gode: Slett ikke alt som kommer ut, er gode bøker, og dette bør den troverdige kritikken speile.

Ujevn kompetanse blant anmelderne

Hvem er så kritikerne, og hva besitter de av kompetanse på barnebokfeltet? Her er medienes praksis svært ulik; for eksempel bruker Aftenposten bibliotekarer, som man antar har god kjennskap til målgruppa, mens VG benytter voksenbokforfattere som kritikere av barne- og ungdomslitteratur – et noe merkelig valg. Barnebokkritikk.no har en høy andel av skolerte litteraturvitere og nordister blant sine anmeldere; hele 77 %. For de øvrige avisene ligger tallet på 27 %.

Folk med visuell og bildefaglig kompetanse er i fåtall på feltet, men desto mer nødvendige for å kunne gjøre seriøse og helhetlige vurderinger av bildebøker. Og til dem som klager over at barnebokbransjen er kvinnedominert: i 2009 var i det minste 39 % av litteraturanmeldelsene av barne- og ungdomsbøker, menn – og bøkene som ble vurdert, var skrevet 50/50 av kvinnelige og mannlige forfattere.

Priser avler oppmerksomhet

De bøkene som i 2009 fikk desidert flest anmeldelser i mediene, var Anette Münchs Jenteloven og Maria Parrs Tonje Glimmerdal. Disse to romanene fikk 10 anmeldelser hver.

Annette Münchfoto: Cappelen Damm

Maria Parrfoto: Sølvi Brudevoll

Tett etter fulgte Henrik Hovland og Torill Kove med Johannes Jensen opplever et mirakel, og Jon Fosse og Øyvind Torseter med Spelejenta. Det ser ut til å hjelpe på oppmerksomheten at man enten har vunnet pris for sin forrige bok, eller er prisnominert til for eksempel Brageprisen.

Det kan også en fordel å være kjendisforfatter; i tillegg til at et navn som Jon Fosse legges merke til også i barnebokverden, har både Dorte Skappel og duoen Unni Lindell og Fredrik Skavlan fått en god del oppmerksomhet rundt sine barnebøker – imidlertid i den generelle pressen og ikke i form av anmeldelser. Det er ingen sterk sammenheng mellom antall anmeldelser og høyt salg av bøkene, understreker Fjeldberg.

Hvem er leserne?

Fjeldberg spør også: Hvem er det kritikerne henvender seg til, og er de seg bevisst sine potensielle lesermålgrupper? Prøver de å nå «åndseliten» i bransjen, forbrukerne som trenger boktips til kjøp av bokgaver, eller den vanlige kulturinteresserte avisleser som ønsker å bli informert om barnebøker som del av samtidas kunstuttrykk?

foto: Microsoft Office online

Kritikerne kan med fordel skrive mer spenstig og spennende for å nå bredere ut blant publikum: «Mange av de 420 anmeldelsene jeg fant, er forholdsvis kjedelig lesning!» hevder Fjeldberg, og etterlyser er mer engasjerende formidlingsform blant kritikerne, slik at den generelle avisleser kan ha glede av anmeldelsene.

Er det kanskje slik at man anmelder bøker av pliktfølelse, eller skriver pent og kjedelig om bøker man sjøl ikke er så begeistra for, fordi man tror bøkene vil falle i smak hos barna? undrer hun. Eller velger kritikeren ut bøker til anmeldelse for å vise sin «gode smak» snarere enn å ta hensyn til barns behov og preferanser? Her ligger mange aktuelle dilemmaer for litteraturkritikeren.

Disse og flere spørsmål ble tatt opp til debatt under kritikerseminaret på Lillehammer. Les mer om debatten i en artikkel av Mariann Enge på Kritikerlagets hjemmeside.

Les Guri Fjeldbergs egen oppsummering og statistikk for 2009 her (pdf)

Les også Fjeldbergs artikkel fra 2009, Barnebokanmeldelser som forbrukerjournalistikk på www.barnebokkritikk.no