Hopp til innholdet

Visuelt, vått og vennskapelig – en boktur på første klasse

Det nærmer seg sommer og mens sjøen blinker mellom trærne og pliktenes grep om nakken langsomt løsner er det tid for en liten visuell oppsummering av verden utenfor Norge. Nærmere bestemt bokmessen i Bologna, der lykkelige bokfolk med slitne føtter og velfylte hoder pleier å sitte på Piazza Maggiore og leske strupene hver ettermiddag, mens sladderen sitter løst. Med dette bildet i hodet reiste jeg rundt påsketider av gårde med solbrillene tett på hodet, og forventninger om milde vårkvelder med gode bokfolk.

Foto: NBIEt halvt døgn senere var det bare å innse realitetene. Vått, kaldt, tåkete og regntungt møtte Bologna meg, og jeg priset meg lykkelig over jakken, skjerfet, luen, og ikke minst vinterskoene som hadde sett sine beste dager. Det finnes jo som kjent aldri dårlig vær for oss nordmenn, bare dårlige klær. Så etter en rask bølgedal var det bare å innse at gode bokfolk fikk man treffe på andre måter, og etter en bedre frokost dagen etter var det bare å sette seg på bussen og komme seg ut til det enorme messeområdet like utenfor sentrum.

Bokmessen i Bologna er verdens største messe for barne- og ungdomslitteratur, og i år var det 50 år siden den ble arrangert første gang. Fire store haller og et mylder av stands og programmer med illustratører, forfattere, forleggere og formidlere fra hele verden gjør dette til en opplevelsesreise i ord og bilder, apper og arrangementer, og det verste problemet er valgets kvaler.

Også Norge er tydelig representert både gjennom forlagsstands, og ikke minst gjennom NORLA som  sørger for en bred synliggjøring av norsk litteratur i utlandet. Dina Roll-Hansen i NORLA (bildet til høyre), hadde i gjennomsnitt 17 møter om dagen i de dagene messen varte. Imponerende for artikkelforfatteren som til tross for formidlingsjobb «kun» var sendt ut for å suge til seg inntrykk fra den globale barnebokverden.

 

Digital og global

Foto: NBI Junko Yokota, André Letria, Peter Sìs, Roger Mella, Klaas VerplanckeMandagen startet med en tur innom Digital kafé, ledet av japanske Junko Yokota. Hun hadde invitert 5 illustratører og utviklere til å si noe om sitt møte med den digitale virkeligheten. Den belgiske illustratøren Klaas Verplancke uttrykte liten bekymring for utfordringene i overgangen mellom illustrasjoner og digitale verktøy. Selv er han klassisk utdannet og benytter digitale medier mye i sin undervisning for kommende illustratører:

– Jeg tenker ikke på om noen av mine bøker kan bli digitale, det blir eventuelt bare å trekke ut momenter fra dem i undervisning etc. Men det er mange muligheter som åpner seg med digitale medier, for eksempel gjennom QR-koder eller Youtube. Gjennom å vise bilder med QR-kode åpnes det for at man kan publisere ”bøker” i alle land. QR-kodene ligger på sidene i boken og leserne kommer direkte inn i historien. Effektene følger med inn.

Roger Mello fra Brazil har illustrert over 100 bøker, og er spesielt opptatt av indianernes historier:

– Med digitale medier kan indianerhistoriene nå lettere ut, og i tillegg er det en styrke i forhold til de fargerike illustrasjonene mine. Våre historier er sentrale både på papir og digitalt.

Foto: NBIAndré Letria fra Portugal mente han hadde stort utbytte av digitale medier i sine produksjoner:

– Bildene taler for seg. Alt handler om fargene. Fortellingen ligger i fargene. Det er som en storyboard i en film. Jeg lager også grafiske romaner for voksne. Bildene blir en animasjon med små endringer i illustrasjonene. Bøkenes tilgjengelighet øker i flere formater, og per idag kommer bøkene mine på 12 språk.

 

 

Foto: NBI

Tjekkiskfødte Peter Sis som i 1984 fikk innvilget oppholdstillatelse i USA har bakgrunn fra både film og animasjon:

– Jeg begynte å tegne i en helt annen tid. Jeg har alltid hatt et filmatisk blikk på tingene. Nå føler jeg at jeg kan gå tilbake til ”filmen”, men uttrykket er helt annerledes i bøkene og jeg lurer på hvor jeg passer inn i dette. I prosessen bringer forleggerne mine opp spørsmålet om dette er en bok eller hva det faktisk nå er. Jeg er spesielt glad i blåfarger, og det gjør meg lykkelig å arbeide med denne fargen. Jeg er opptatt av hvordan fargen blir gjengitt i det digitale formatet, det er noe av det viktigste. Nå har man så mange valg, hittil har vi vært så beskyttet av bokformatet. Jeg er spent på hvor vi ender med så mange grenseløse muligheter.

 

Utviklerne Maurice van der Bilt og Sylvia Omans fra Nederland understreket at de forsøker å unngå for mye tekst når de produserer bokapper:

Foto: NBI– Vi prøver å ikke bruke så mye tekst i appene. Det å jobbe digitalt gjør boka mer tilgjengelig. Det litterære språket som er særegent for den enkelte kulturen og landet er viktig å kunne hvis man vil nå ut til flere, derfor gir det digitale flere muligheter. I dette bildet med fiskene som svømmer har vi selv arbeidet frem alle bevegelsene etter å ha fått oversendt den originale illustrasjonen. Vi vet ikke hvilke begrensninger det digitale setter fremover, vi er på en måte pionerer i vår tid.

Etter dette var det tid for å høre hva juryen for Bologna Raggazi Digital Award, representert ved juryleder Warren Buckleitner, hadde å si om noen av årets nominasjoner og ikke minst om kriteriene for utvelgelse, med utgangspunkt i det tydelige budskapet: Hvorfor bidrag ikke blir tatt med i betraktningen. Tilhørerne ble oppfordret til å ta bilder av oppslaget, så her er det bare å notere seg følgende:

Foto: NBI

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til konkurransen i 2013 kom det inn 242 bidrag fra 32 land på alle tilgjengelige plattformer i 2012-2013. Buckleitner var svært tydelig når han beskrev noen av juryens kriterier: Apper som prøver å lure barn videre inn på nettet for å kjøpe ulike produkter er helt uholdbart uansett, og slike bidrag blir automatisk fjernet etter gjennomsyn. Ellers er det særlig designen som blir utsatt for en kritisk vurdering. Designen må arbeide sammen med fortellingen.

Foto: NBI Juryleder Warren Buckleitner– Noen tror kronologien kan brukes på alle måter, sa Buckleitner, men vi er uenige i dette. Det fungerer best å være interaktiv underveis. Interaktiviteten må gi mange ulike muligheter, og ellers liker juryen godt å bli overrasket. Appen må ikke bare være en page-turner, det er viktig å bruke alle interaktive muligheter: musikk, film, lyd, animasjon i et større integrert hele. Men: det må være et poeng med interaktiviteten. Test alltid appen på noen som ikke har prøvd den før. Ellers tipset han om nettstedet Dust or Magic til inspirasjon for arbeidet med apputvikling og e-bøker.

 

 

Juryen forholdt seg til 2 kategorier, fiction og non-fiction. Innenfor fiction var de narrative bidragene de klart beste, det viser igjen at gode fortellinger er helt sentralt. Innenfor non-fiction var det vitenskap og ulike bidrag med f.eks historiske oppslagsmuligheter som viste seg å være de beste. Jurylederen gikk så over til å presentere noen av finalistene:

Non-fiction
Foto: NBIWar Horse
Egmont Illuminations Television and Touch Press

Appen tar oss med til 1. verdenskrig gjennom illustrasjoner, bilder, film og direkte lydopptak. Flere historikere bidrar underveis og det er mulig å bevege seg mellom de ulike historiske høydepunktene.
Fiction
Foto: NBIFour little corners
Dada Company Foction

Enn app trenger ikke å være komplisert for å vinne en pris. En firkants liv i konkurranse med mange rundinger kan være en vinner.

 

 

 

Foto: NBIRita the Lizzard
Irene Blasco Studio

Handler om en liten firfisle. Bildene kan løftes oppover. Appen egner seg også for de litt yngre, med kombinasjoner av farger, tekst og mange muligheter for å tilegne seg historien.

 

 

 

Foto: NBIMonster’s socks
By Martin Hughes

Om et lite monster som våkner om morgenen og finner ut at sokkene hans er forsvunnet.

 

 

 

Foto: NBIIdentikat
L&T Ovolab

En fargerik app om en katt som brukeren kan være med å gjenskape.
 

Dette er bare en smakebit på noen av de mange bidragene. For en mer helhetlig diskusjon om bidragene: Se juryens kommentarer

For fullstendig oversikt over vinnerne:
Vinnere Fiction
Vinnere Non-fiction

 

Sverige – Guest of Honour

Sverige var i år Guest of Honour og det preget både bokmessen og bybildet i Bologna. Sverige var tildelt en stor paviljong i den ene messehallen og her ble også åpnet en flott utstilling med svenske barnebokillustratører av kulturministeren Lena Adelshon Liljeroth, den svenske kulturråden, Bolognas borgermester, Bolognas kultursjef og Sveriges ambassadør til Italia. Et stort pressekorps dekket begivenheten.

-Det er en stor ære å være utvalgt til hovedutstiller her i Bologna sa den svenske kulturministeren. ALMA-prisvinner ISOL til høyre

– Alle barn skal ha rett til kultur, og det er det jeg har brukt mye av mine 7 år som kulturminister på å få til. En god bok tar meg til et sted et dataspill aldri vil kunne gjøre. Hvordan verden vil se ut i morgen avhenger av fantasien og forestillingsevnen til de som er barn i dag.

Utstillingen viste 32 svenske illustratører som hver var representert med 1-2 bilder og en introduksjonstekst. Den store og lyse paviljongen var flott innredet og fungerte som en samlingsarena for både publikum og arrangører. Her ble også årets ALMA-prisvinner offentliggjort. ALMA-vinneren 2013 var den argentinske illustratøren og forfatteren ISOL, som mottok prisen i Stockholm senere denne våren. Neste år blir hun forhåpentligvis å treffe på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.

Å være Guest of Honour krever mange ressurser av det utvalgte landet, med langsiktig planlegging av hvordan forfatterne og illustratørene best kan synliggjøres. Sverige hadde lagt ned et stort arbeid både gjennom en juryering av innsendte illustrasjoner med tanke på utvelgelse til utstillingen i Bologna, men også med en egenprodusert bok med presentasjoner av alle illustratørene, diverse brosjyrer, bannere og arrangementer hvor de svenske bidragene ble presentert.

Charlotte Ramel, Eva Eriksson, Jan Lööf og Emma Adbåge var 4 av de 32 utvalgte illustratørene. For en nærmere presentasjon av bidragene og illustratørene ble det laget en fullstendig oversikt til utstillingen.

Den svenske kulturministeren inviterte i tillegg 1500 mennesker til en mottakelse i Bologna sentrum en av kveldene under bokmessen. Her var det bare og mingle og knytte kontakter for alle som fikk plass i det fantastiske herskapshuset med et litt annet interiør enn de fleste av oss er omgitt av til daglig.

 

Peter Sìs og de andre

Bokmessen i Bologna er som en stor visuell godtepose for de som er glad i illustrasjonskunst og bare har lyst til å gå rundt og se hva som rører seg på feltet. En av de mer etablerte kunstnerne er tidligere nevnte Peter Sìs, tjekkisk født, nå bosatt i USA. Sìs mottok H.C. Andersen-prisen i 2012 og hans verker har krysset Atlanteren som få andres. Han er kjent i Europa, USA og i store deler av verden ellers.

Foto: NBI– Det var stort for meg å få H.C Andersen-prisen, dette er viktig i min karriere, sa Peter Sìs under et av bokmessens mange illustratørpresentasjoner. Litt lattermild fortalte han om da de ringte for å fortelle at han hadde mottatt prisen: -Jeg trodde det var fra en kirke som ønsket almisser, så jeg var ikke spesielt høflig på telefonen.

– Jeg startet som animatør og jeg kom til USA og lagde en film i 1982, jeg jobbet i MTV, jeg var dj på radio, og ellers malte jeg på alt, vegger, stoler, bord.

Det var Maurice Sendak som åpnet dørene for Sìs, og nå er det ham selv som gjør det tilsvarende for andre med nye illustrasjoner som berører. Blant annet ble Shaun Tan, ALMA-prisvinner i 2011, inspirert av Sìs.

Sìs er også forfatter og har blant annet skrevet boken The Wall om barndommen i Tjekkia. Han får fremdeles kritikk for boken, fordi mange av hans landsmenn mener oppveksten under kommunismen var mye bedre enn han fremstiller den, ikke minst sammenliknet med hvordan situasjonen er nå.

Da Sìs fikk spørsmålet om boken hans har hatt suksess blant unge mennesker fortalte han at det særlig var unge insatte, ironisk nok, som spurte ham om hvordan han kunne leve under et slikt system. Dette syntes han var litt merkelig, når de selv satt innesperret uten tilgang på hverken TV, PC eller mobil. Reaksjonene viste kanskje en mangel på historisk erfaring og kunnskap mente Sìs.

-Jeg ser meg selv som et universelt menneske. Etter at jeg fikk oppholdstillatelse i USA i 1984 og har opplevd frihet og demokrati føler jeg at jeg ikke hører til noe bestemt sted lenger. Men jeg husker ellers tiden som ung illustratør, og bildene mine er ofte en påminnelse om den harde tiden de fleste kunstnere går igjennom.

I all vennskapelighet

En viktig del av det å være i Bologna er å møte gamle kjente og knytte nye kontakter. Vel så viktig som å gå på møter, mottakelser og arrangementer er de uformelle møtene, og ikke minst det å treffe bransjekontakter i en annen setting.

Her møtte vi blant annet Den kulturelle skolesekken, representert ved Vera Micaelsen (bilde 1), Nina Grøntvedt, forfatter, Erle Stokke, ny redaktør i Omnipax og Margit Walsø, direktør i NORLA (bilde 2), Åsa Wärnqvist, redaktør i svenske Barnboken, Elina Druker, forsker ved Stockholms Universitet, og Nina Goga, forsker ved Høgskolen i Bergen (bilde 3), og illustratørene Åshild Irgens og Anna Fiske (bilde 4).

Årets bokmesse innebar også en mottakelse for noen av de norske bransjefolkene, nemlig en markering av at mangeårig redaktør i Omnipax forlag, Anne Horn, skulle gå av.

Foto: NBIPå et hotell i sentrum møttes derfor mange av oss til en uformell sammenkomst med vin og taler, ikke minst fine ord fra Anne Horn selv. Hun har gjennom mange år gjort en solid innsats for den norske barne- og ungdomslitteraturen og etterlater seg en sterk liste av både profilerte forfattere og nye, spennende stemmer. Hennes etterfølger, Erle Stokke, som kommer fra Samlaget, har fått mye å satse videre på. Det skal bli spennende å følge Omnipax videre.

Etter 4 dager, besøk i 4 store messehaller, 6 arrangementer, 2 mottakelser, 2 middager, en utekveld og 2 timer på en humpende turistbuss for å få et lite innblikk i Bolognas historie utenfor bokpermene, var det på tide å gjøre et siste forsøk på det alle hadde snakket om. Nemlig en hyggelig pause på Piazza Maggiore.

 

Foto: NBIDet ble ikke helt slik alle hadde snakket om. Det blåste, Det var kaldt. Skjerfet og vinterjakken var fremdeles på. Vinterstøvlettene også. Det var en halv time til taxien skulle gå fra hotellet. Alle kjente var reist eller ute på messen fremdeles. Jeg var litt svimmel etter humpingen i buss på brosteiner med engelsk turistinformasjon gjennom øreproppene, og det var lite fristende med vin.

Men pizza og kaffe ble det. Tid til noen minutters ettertanke, og forestillingen om det myldrende livet som kunne ha vært. Men ingen grunn til å henge med nebbet. Maten i Italia var nydelig, alle jeg møtte på bokmessen og ellers bidro til en fantastisk tur, og til slutt og ikke minst: alle de flotte bildebøkene – en kulinarisk illustrasjonsreise. Det var det det var.

 

 

 

 

 

Alle foto: NBI

 

Relaterte innlegg