Hopp til innholdet

Riv ned gjerdene – et møte med debutant Beate Muri

  • av

ved Birgitte Eek

Alle foto fra lanseringen: Maria Brandt, Omnipax
Omslagsfoto: Omnipax

Torsdag 20. august ble barneboka Jon Eltons vitaminfattige liv (Omnipax) lansert på Blå i Oslo. Boka er skrevet av Beate Muri, student fra det første kullet ved NBIs forfatterutdanning 2006-2007.

Beate Muri er typograf, journalist og forfatter av lokalhistoriske bøker fra Oslo. Hun bestemte seg for å satse for fullt på skrivingen da hun fikk tilbud om sluttpakke fra jobben i Aftenposten, og kom inn på både NBIs forfatterutdanning og Det faglitterære forfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo.
Foto: Håkon Råme 
Jon Eltons vitaminfattige liv er en fortelling fortalt av hovedpersonen selv, men hvem er egentlig Jon Elton?

Jon Elton er etter eget utsagn en bleik, ensom og forsømt gutt, men egentlig er han svært ressurssterk og har foreldre som bryr seg om ham. Han bor i en mørk og forsøplet bakgård på Grünerløkka/Torshov i Oslo, og han forteller at det var etternavnet til mora, Elton, som gjorde at faren ville lage barn med henne. Fornavnet var betingelsen.For Jons far var nettopp kommet ut av skapet som Elton John-fan. Helst vil Jon flytte på landet, vekk fra mørke og bråk, det tror han i hvertfall. Men aller mest ønsker han seg en bestevenn.Når den nye jenta i klassen, Ivrina, flytter inn i gården ved siden av Jon, går ønsket i oppfyllelse. Fra Ivrinas takterrasse oppdager Jon bakgårder som er store, lyse og fulle av lekeapparater og lekende barn. For Jon og Ivrina er det innlysende at alle ville få det bedre hvis gjerdene mellom bakgårdene ble revet. Men dessverre er ikke de voksne helt med på notene.

Hva kom først? Hovedpersonen Jon Elton eller ideen med bakgården?
Ideen om bakgården kom først. Den oppstod allerede før jul det året jeg gikk på NBIs forfatterutdanning. Jeg bor på Grünerløkka og benytter enhver anledning til å kikke inn i portrom og gamle bakgårder.Undring over at noen fortsatt hegner om hver sin lille luftegård i stedet for å åpne opp og få ett stort åpent gårdsrom, var utgangspunktet for boka. Jeg ble backet opp på ideen av både Dag Larsen (lederen av Forfatterutdanningen red.anm), og veilederen jeg hadde på studiet, Brit Bildøen.
Å rive ned gjerder blir viktig også i overført betydning – i boka møter vi blant annet Jons foreldre Babo og Ketta, som er homofile, og som bestemte seg for å få et barn sammen. Var en litt utradisjonell familie noe du ville fremheve spesielt? 
Det var et helt bevisst valg. Ved å skildre en familiesituasjon som fremdeles ikke er helt vanlig, prøver jeg å si noe om fordommer. Man forventer kanskje at Jon og foreldrene hans er spesielt tolerante, men kanskje har de bare andre fordommer enn de vi vanligvis snakker om.

 

Fra lanseringen i bakgården på Blå i Oslo 20. august. Forlagsredaktør Anne Horn ønsker velkommen.

Babo og Ketta er negative til å rive gjerdene mellom bakgårdene fordi de tror at de nye naboene ikke liker homofile. Og foreldrene til Jon og Ivrinas nye venn, Zainab, som er fra Pakistan, er heller ikke begeistret for prosjektet. Mora er sikker på at de som bor i de andre gårda er ”gamle alkoholikere og kriminelle narkomane ungdommer som fester og bråker”..

I boka refererer du til litterære skikkelser som Nemi, Pippi og Pitbull-Terje, men også virkelige personer betyr mye for Jon, blant annet Jokke fra Jokke & Valentinerne?
Jon har som mange andre unger, vokst opp med musikk som en viktig ingrediens i livet, og han synes ofte Jokke sier ting bedre enn han selv. Derfor dukker det stadig opp uttrykk fra Jokkes tekster i Jons tanker og ord. Jeg er lei for den dritten som jeg sa, sier Jon blant annet når han skal be Ketta og Babo om unnskyldning etter en krangel. (Jokke og Valentinerne: Ut av byen) Jokke selv trigget jo også ofte det etablerte samfunnet, og blir i boka et symbol på barrierene som brytes.
Kan du si litt om skriveprosessen. Når ideen først var der, hva ble utfordringen?
Det viktigste var å få mere «kjøtt» på fortellingen. Jeg leverte tekst til hver samling på studiet og fikk hele tiden beskjed om å utdype teksten rundt de enkelte episodene. Etter at Forfatterutdanningen ved NBI var ferdig, har jeg jobbet videre og vært bestemt på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg følte jo at jeg hadde noe å komme med. Jeg har i etterkant gått på skrivekurs med Merete Morken Andersen som også kom med fine innspill.

Leder av Forfatterutdanningen ved NBI, Dag Larsen, gratulerer Beate Muri med utgivelsen.

 
Har du opplevd å måtte stoppe opp, har du møtt motstand i teksten?
Nei, egentlig har jeg har ikke opplevd noen skrivesperre i arbeidet med denne boka, men det har jeg fått ofte underveis i sakprosaprosjektene mine.
Jeg hadde et godt rammeverk og støtteapparat i starten hos NBI, og jeg er utrolig glad for at jeg kom inn på studiet. Men det var skummelt da året var omme og vi måtte stå på egne bein. Den virkelig tøffe prosessen er likevel nå, med egen lansering og tanken på at andre skal lese. Jeg er veldig spent og gruer meg til kritikken. Hvis den kommer.
Jon og vennene bestemmer seg for å sette hardt mot hardt for å få foreldrene og naboene på gli. Selv om temaet i boka er alvorlig, er humor også en viktig ting for Jon og vennene hans når de skal forsøke å overtale de voksne til å rive gjerdene?
 
Ja, Jon er en smart gutt, og han har mye humor og selvinnsikt. Han klager mye over oppveksten sin, men han oppdager etter hvert at det er sider ved den han kan dra veksler på. For eksempel det at han har blitt dratt med i demonstrasjonstog fra fødselen av. Han og kameratene innleder blant annet en snakke- og kosestreik.
Det ender med at de går i 1. maitog under parolen Bakgårdsunger til kamp mot omsorgssvikt og får pressen til å bite på. Hvordan kom du på dette?
Vel, jeg har jo jobbet som journalist og vet at pressens makt er stor. Jon og komiteen hans kommer både i Klassekampen og på Østlandssendingens TV-nyheter. Ungene forteller at foreldrene deres preiker om antirasisme og toleranse, men når det kommer til gjennomføring i dagliglivet ligger de voksne dårlig an.

Noen har forøvrig kommentert at å gå i demonstrasjonstog og å feire 1. mai er noe man bare gjorde på 70-tallet. Men jeg mener at selv om flertallet ikke går så ofte i demonstrasjonstog i dag, er det fremdeles en god del barn som vokser opp med politisk engasjerte foreldre.

Vi skal ikke røpe her hvordan det går med bakgårdsprosjektet til Jon, men at han møter på mange barrierer underveis ligger jo i kortene. Vet du om vi møter Jon Elton igjen?
Jeg har blitt spurt om det noen ganger den siste tida, så det er ikke fritt for at det har begynt å spinne noen tanker i huet mitt. Jeg har blitt glad i Jon og kan godt tenkte meg å bli enda bedre kjent med ham.
 
  • Les anmeldelse på barnebokkritikk.no her
  • Les anmeldelse i Bergens Tidende her

 

 

Relaterte innlegg