Alle leser ”En Pingles dagbok”- eller hvordan oppdra en selvstendig leser?

Skrevet av Camilla Gerhardsen, student ved nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge

En pingles dagbok, bok nr. 5, omslag: Gyldendal

«Alle i klassen leser En pingles dagbok.» Min datter på 9 år har hatt i oppgave å presentere en bok hun liker på skolen. Hun er både stolt og mellomfornøyd med at hun selv hadde valgt en helt annen bok. Er det egentlig mulig å oppdra en selvstendig leser når barns preferanser i stor grad dikteres av det sosialt aksepterte?

”Jo de virket interessert. De syntes den virket artig”, sier hun nølende om boken hun valgte, og som ikke inngår i seriene som topper utlånslistene på bibliotekene med action og spetakkel. Den boka ploppet ikke ut av bokhyllen som på samlebånd, men ble anbefalt av en bibliotekar, og vi har lest den begge to, for hverandre, i sofaen, med kakao og peisvarme. Snakket om den. Ledd. Undret oss. Men hun vil gjerne minne meg på at hun også leser pingle. På skolen.

”Liker du pingle- bøkene?” spør jeg.

”Jo da, de er kjempeartige de”, sier hun og drar på det, ”men de er litt kjedelige”, og hun har ellers ingen innvendinger, utbrudd av forbauselse eller spørsmål til de fartsfylte handlingene som fyller dagbøkene til pingle. De er lettleste, karakterene er endimensjonale, men de stritter ikke imot, og de gir ikke rom for henne til å tolke fritt. Pingles dagbøker benytter de samme knep som det meste av serielitteraturen. Det er handlinger og karakterer som man ganske enkelt godtar, og man blir fortalt av en tydelig forfatterstemme hva man skal tenke. De er oppdelt i porsjoner, akkurat passe, og det er tegninger som forklarer enda mer slik at man slipper å kjede seg mens man leser, og dermed rekker enda en bok. Bøkene leses ikke, de konsumeres! Og det i et jafs, som en Snickers foran et spennende tv-program, uten egentlig å kjenne på smaken. Men bøker skal ikke bare konsumeres, de skal fordøyes også, smakes på, kanskje var den litt bittersøt i undertonen?

Litteraturkritiker Anne Cathrine Straume stiller spørsmålet om serielitteraturens popularitet er synonymt med kvalitet? ”De underholder, men de utfordrer ikke”, sier hun (Nrk.no 2017). Men er det ikke bra at det finnes bøker som dette når så mange barn vegrer seg mot å lese i det hele tatt? Forskere fremhever også serielitteraturen som viktige i tidlig skolealder nettopp fordi den skaper et gjenkjennende univers. Tryggheten fra kjente karakterer og miljø skaper en tumleplass for den litterære utprøvingen og derfor kan seriene være gode alternativer for barn i denne modningsfasen (Appleyard 1994). Men bare for en stund.

Barn må kjenne til at det finnes alternativer. At det finnes en bok for alle anledninger, noen som underholder, noen som bærer tradisjoner videre, noen som treffer oss midt i livet, noen som trøster eller tar opp vanskelige, kanskje pinlige tema. Og det er de voksne som må vise dem disse skattene. ”Når barna først er kommet i gang, finnes det så mye å ta av”, som Anne Cathrine Straume sier. Det kan være bøker som også er artige, med treffende replikker, spenning og eventyr, akkurat som serielitteraturen, men som sitter fast i bokhyllene i påvente av at noen oppdager dem. Det kan være et fargerikt omslag eller et spennende tema som pirrer akkurat den barneleseren. Og slik blir de individuelle valg. De speiler det ene barnet som har valgt boka og ikke hele klassens smak. I det møtet som skjer mellom en personlig valgt bok og en genuint interessert leser, skapes et helt annet rom for erkjennelse. Samtidslitteraturen for barn og unge speiler tanker og tendenser i samfunnet, og de gir rom for at barnet kan utforske disse ideene, for å leke flue på veggen i andres tilværelse. Liv som er helt annerledes enn det barnet har muligheten til å oppleve i den reelle verden.

Er det mulig å oppdra en selvstendig leser? Min datter er blitt lest for siden hun var spedbarn. Pekebøker, eventyr, tegneserier, bildebøker, lange fortellinger uten bilder. Høytlesingen er ofte forbundet med en hyggelig stund. Det krever kakao, et pledd, nærhet, armkrok. Bokens plass i hjemmet er første skritt i oppdragelsen. Med en rikholdig bokhylle synlig plassert på stua, der bøkene ikke er plassert med den bleke innsiden ut i en myk vifte slik at det bedre matcher interiøret etter siste trend i bokinnredning. De er verken dekor, statussymboler eller tilsidesatte trofeer. Bøkene er fullverdige beboere av husstanden, de er bruksgjenstander, like naturlige som hygieneartikler eller kjøkkenredskaper. Bøker som opp gjennom årene er benyttet til alt fra plantepresser, byggeklosser eller hyttemateriale, men også bladd i med undring, nysgjerrighet eller kjedsomhet. Hennes egen avdeling med barnebøker er flittig brukt av venner, ofte stukket inn sammen med voksenlitteraturen i en dynamisk bevegelighet. Forutsetningene er gode for at det skal bli en selvstendig leser av denne jenta, tenker jeg. Eller er det nok?

Når min datter velger En pingles dagbok eller andre serier er det kanskje for å finne en felles referanseramme, en plattform for å snakke om bøker med klassekameratene. Og kanskje velger hun pingle på samme måte som når hun velger en hullete dongeribukse, fordi det er kult, for å identifisere seg med de andre, og slike valg er også en del av den litterære utviklingen. Så lenge hun har tilgang på en bokhylle med boktitlene vendt utover, og høytlesing ved sengekanten der det også dukker opp ukjente titler og ukjente verdener. Da bevares mangfoldet og det legges til rette også for unike valgene.


Appleyard, J. A. (1991/1994): “Introduction. Mapping the Terra in”, s.1-20. I: Becoming a Reader. The Experience of Fiction from Childhood to Adulthood. Cambridge University Press.
Straume, Anne Cathrine (2017), nrk.no

Relaterte innlegg