av Drifa Gudmundsdottir
Serielitteratur. Smak litt på ordet. Det hinter til masseproduksjon og noe litt middelmådig, kiosklitteratur og husmorporno. Kvantitet fremfor kvalitet. Serielitteraturen kan oppfattes som noe flatt og anonymt, formelpreget, noe som ikke utfordrer og provoserer, annet enn med hvor dårlig den er skrevet.
Og så er det serielitteraturen for barn og unge. Den har eksistert nesten like lenge som den moderne barneboka, med et oppsving på 1950-tallet parallelt med at tv og film ble populært og allemannseie (Larsen, 2013). Kvalitetsmessig er den kanskje ikke noe bedre en serielitteratur for voksne, det går i forutsigbare handlingsforløp og flate karakterer, men jeg vil påstå at den har en helt annen funksjon enn serielitteratur for voksne, og dermed stiller i en litt annen klasse.
Lesetrening og leselyst
For unge er lesetrening viktig, og for å få lesetrening er det viktig med leselyst. Opp igjennom årene har det vært serier som «alle» bare må lese, selv de som egentlig ikke er så glad i å lese. Nå sist med «En pingles dagbok» og den påfølgende tsunamien av illustrerte, humoristiske dagbøker. Å bli drevet fram gjennom litteraturen av spenning eller humor er viktig. Å lese videre, når lesingen i seg selv egentlig er litt vanskelig, krever en tekst som fenger.
«Jeg drister meg også til å slå et slag for den ikke så politisk korrekte serielitteraturen. Den som ikke nødvendigvis Bragepris-nomineres, men som åpenbart leses. Det gode med seriene, er at om unge lesere blir hekta på én, tar de like gjerne fem i slengen. Eller hundreogtjuefire for den del, som i «Nancy Drew».» (Krøger, 2012)
Pose og sekk?
Kan så serielitteraturen, den som garantert selger, være med på å gjøre at forlagene tør satse på det litt smalere? Med sikre melkekuer får forlagene økonomisk rom til å eksperimentere og til å ta sjansen på det som ikke er en gitt vinner, men som likevel kan vise seg å være gull. En litterær og økonomisk gullgruve. For vi trenger begge deler. Vi trenger bøker som treffer bredden, som er proppa full av spenning og humor, som vekker leselyst hos de som kanskje trenger noe ekstra for å holde fokus. Og vi trenger de gode bøkene som utfordrer leseren, som utvider horisonter og får leseren til å tenke på nye måter.
Fra kvantitet til kvalitet
De første leseropplevelsene jeg selv husker godt er serier som «Den vesle vampyr», «Frøken Detektiv» og «Fem på eventyr». Jeg elsket dem!1 Jeg tør ikke gå tilbake og gjenlese disse bøkene, men for ei jente på barneskolen var disse seriene den perfekte underholdning og lesetrening. Det var en uendelig mengde av bøker og samtidig var det ikke nok av dem. I tenårene leste jeg alt jeg kom over av romantikk. Språket var nok ikke så godt og handlingen ikke akkurat nyskapende, men det var spennende og pirrende, og jeg fortsatte å lese. Så, på videregående, begynte jeg å jobbe i bokhandel, og da var jeg nok klar for større utfordringer. Jeg oppdaget norsk samtidslitteratur, magisk realisme og så mye annet spennende. Og nettopp fordi jeg hadde lest hele min barndom var det ikke et hinder å lese bøker som var mer krevende. Å lese hele barndommen har gjort at jeg ikke kan se for meg et liv der jeg ikke leser. Men å lese den samme typen litteratur om igjen og om igjen, og aldri oppleve utfordring og utvikling, tror jeg ville tatt knekken på min leselyst. Tenk om det ikke fantes litt annerledes litteratur, den litteraturen som får deg til å klø deg i hodet over undring, eller smake på en setning igjen og igjen fordi den bare er så god.
Og så, til slutt…
Hadde det ikke vært for «Den vesle vampyren» og den altoppslukende og medrivende serielitteraturen så ville jeg ikke vært bibliotekar og litteraturformidler i dag. Men det er selvfølgelig ikke så enkelt, og ikke utelukkende «Den vesle vampyren» som skal ha æren. I lesetreningen er det viktig med den enkle og gripende serielitteraturen, men for å bevare leselysten når man har mestret selve lesingen er det viktig med utfordringer. De spennende seriene ga meg lesetreningen og leselysten, men da lesingen gikk på autopilot trengte jeg litteratur som ikke føltes som den var skrevet på autopilot. Og da er det godt forlagene fortsatt tør satse på det smale og sære og rare, det tunge og utfordrende. Hurra for bredde!
Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.
Kilder:
Krøger, C. (4. desember 2012). «jeg liker egentlig ikke og lese bok men når jeg leste «hot i syden» ble jeg så iverig (…)». Hentet fra http://www.dagbladet.no/2012/12/04/kultur/bok/litteratur/kommentar/serielitteratur/24666893/
Larsen, D. (30. september 2013). Seriebøkene kommer med barnelitteraturen, eller omvendt. Hentet fra http://utstillinger.barnebokinstituttet.no/seriebokene-kommer-med-barnelitteraturen-eller-omvendt/