Hopp til innholdet

Formidlerens rolle og ansvar i bruken av serialisert lettlestlitteratur

av Susanne Fæhn.

Problemstilling:

Som skolebibliotekar møter man svært ofte serialisert litteratur. Serialisering kan forstås som å stykke opp et narrativ opp i flere deler fremfor å publisere alt i et samlet verk. Kan denne formen for litteratur virke bremsende når leseren vokser ut av konseptet? Hvordan kan vi som litteraturformidlere forebygge dette og hjelpe leseren videre?

Formelbasert litteratur:

Jeg skal se på den kategorien innenfor serialisert litteratur som betegnes som lettlestbøker. Lettlestbøker kan ha ulike karakterer og handlinger, men er skrevet etter et relativt fast mønster vi kan kjenne oss igjen i. Dette kan gi seg utslag i statiske litterære personer som sjeldent viser noen egentlig utvikling og derfor skaper en forutsigbarhet i leseopplevelsen. Språket er også gjerne nedstrippet slik at det er enkelt og metaforfritt.

Men er forutsigbart nødvendigvis alltid negativt? I mitt bibliotek har jeg erfart at unge lesere ofte kommer tilbake for å låne flere bøker i samme serie. Særlig er serier som: Kaldt blod og gjennom marg og bein populære. Dersom vi ser bort fra faren ved masseprodusert litteratur kan vi konstatere at disse ved å bli utlånt og lest gir leseren mengdetrening, leselyst og mestring. Og kan skape humor og spenning for målgruppen.

 

Serialisert litteratur som springbrett? 

Selv om slik litteratur kan stimulere til lesning, kan det tilsynelatende virke som det er et skille med kvalitet og leselyst på hver sin side. Er det slik at vi er nødt til å foreta et valg mellom disse komponentene når det kommer til serielitteratur? Må vi akseptere at leseren stagnerer og tilslutt risikerer å drukne i formelen? På vår skole fokuserer vi riktignok på mengdetrening, men vi forsøker også å stimulere ungdommene til å reflektere over det de leser og valgene de tar. Dette innebærer både å kunne fortelle hvorfor en bok er god eller dårlig og selvfølgelig gjenkjenne noen analytiske kvaliteter eller mangel på sådan i verkene de leser.

Det er her det jeg betegner som formidlerens formidleransvar kommer inn. Skal man bruke serialisert litteratur krever det også at bibliotekaren er tilstede på gulvet og i dialog med elevene. Hun må aktivt kommunisere i før- og etterkant av lån slik at hun er i stand til å bedømme når hun skal anbefale serialisert litteratur og når det er tid for å sende leseren videre. På denne måten kan serielitteraturen fungere som et springbrett til videre leselyst og det å utforske stadig mer krevende litteratur. Da får lesingen en dannende funksjon og hjelper låneren mot å nå sitt fulle potensiale og den veksten litteratur skal og bør invitere til.

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.

Relaterte innlegg