Ellen Torp, foto: privat
Skrevet av Ellen Margrete Torp, student ved nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge
Det er mange som vil underholde de unge i dag. De tilbys streaming av musikk, film og serier og utallige off- og online dataspill. Populære påvirkere skriver blogger som må følges, og så er det alle oppdateringene, meldingene, chat’er og snap’er. I alt dette – hvilken funksjon og plass har litteraturen i livene til barn og unge? Jeg var et altetende bokbarn. Favorittene var Frøken Detektiv, serien om Britta og Silver av Lisbeth Pahnke og mitt hjerte nærmest: tegneserien om Sølvpilen, kiowaenes høvding. Som ung ungdom raidet jeg biblioteket. Nå var spennet desto større, fra Cora Sandels Alberte-triologi, via Agatha Christie til de den gang grensesprengende bøkene i serien Ung i dag. Jeg husker spesielt Gunn Jacobsons Peters baby, hvor 16-åringer blir foreldre (ikke uvanlig på 70-tallet) og Peter, pappaen, tar på seg den daglige omsorgen for barnet (utenkelig!). Peters baby skapte diskusjon i venneflokken, boka ble pushet rundt som gress og jeg husker en kommentar fra en voksen: «Men det går ikke an!». Andre bøker hadde tema med drabantbyproblematikk som var helt fjern fra min hverdag på et lite industristed i nord, men jeg leste dem likevel. Noe kunne jeg jo kjenne meg igjen i: beskrivelsen av diskotek, musikk og forelskelse, konflikter med foreldre, uroen. Og så var det spennende å lese om hvordan andre ungdommer levde, hvordan livet kunne være, hvordan det kunne leves.
Vi leser for underholdning, spenning og utvikling. En bieffekt er bedre leseferdighet og tekstforståelse. Skjønnlitteraturen kan hjelpe en ungdom til å prøve nye tankebaner og forstå mer av seg selv og verden de lever i. Vi i venneflokken funderte: kanskje er det ikke mer rart at Peter tar vare på barnet sitt, enn at kjæresten hans skulle gjort det?
Jeg jobber i skolebibliotek, og møter elever som sier at de bare har lest ei bok. Eller to. «Er det så nøye, vi har ikke tid.» Eller: «Bøker er kjedelige.» Jeg møter elever som syns det er vanskelig å lese i skoleboka, «det er så lang tekst, for mye ord, hva står det egentlig HERREGUD kan vi ikke finne et oppgavesvar på nettet og bare kopiere?» Selvfølgelig finnes bokslukerne også, men det virker som om det blir stadig færre av dem.
Selv om menneskenes hjerter og en god del andre forhold er relativt konstante fra generasjon til generasjon, endres levekår og samfunnets normer og rammer. Også uttrykksformene utvikler seg. Hvor mye kommunikasjon i 2019 skjer ikke via et bilde på snap, og meningsbærende emojis? 70-tallets sosialrealistiske Ung i dag-bøker er antagelig helt uleselige for dagens ungdom. Det betyr ikke at de var uviktige. Tvert imot, for meg var det tidsaktualiteten som gjorde dem så tiltrekkende.
Elevene jeg møter som sier at de ikke leser bøker, leser jo – de følger en blogg, de leser ei oppdatering, de lever seg inn i en spillverden og hører/leser/ser instruksjoner og skriver meldinger underveis. Så trenger ungdommene samtidslitteratur?
Ja, jeg tror den unge leseren trenger bøker som speiler hens hverdag og samtid, både i form og innhold. Tekster og illustrasjoner som utfordrer virkelighetsoppfatninga og åpner for undring, fortellinger som graver i hjertet og leker i hjernen. Historier som kan hjelpe et ungt menneske til å se, og kanskje forstå, mer av seg selv og andre. Samtidslitteratur vil i kraft av sin tidsaktualitet være lettere tilgjengelig for mange unge lesere, og oppfattes som mer relevant enn klassikerne. Og i motsetning til filmer og serier, eller nettsider hvor tekst splittes opp av lenker og reklame, tilbyr lesing av skjønnlitteratur en saktere opplevelse med muligheter til å stoppe opp, gå litt tilbake, tenke, lese videre.
Mine tre barn var så heldige å få vokse opp med bøkene om Harry Potter. Da siste boka kom, hadde vi ikke tid til å vente på norsk oversettelse, og det ble den første boka min yngste sønn, da 10 år, leste på engelsk. Det var sommer, vi hadde besøk og åtte lesere delte på tre eksemplarer. Bøkene gikk på skift, man fikk lese ett kapittel før neste leser overtok. Store følelser var i sving hos de unge leserne (ja, hos de voksne og). De vurderte karakterenes valg og handlinger. Mi skoleflinke 16-årige datter identifiserte seg med fornuftige Hermine, min yngste sønn var Harry. De unge leserne, i alderen 10-16, hadde i sannhet en magisk lesesommer. Jeg tror denne leseopplevelsen, kombinert med diskusjonene rundt teksten, utviklet dem som lesere og i tillegg ble ei livserfaring.
Samtidslitteratur for ungdom finnes i alle sjangre. Historier skrives og tegnes, og vi, formidlerne, må få dem opp og ned, ut og inn i de hodene som kan dikte med og gi fortellingene liv. Jeg mener at skjønnlitteraturens egenverdi er grunn nok til å oppfordre til lesing, i tillegg viser forskning at lystlesing – i mengder – er viktig for at de unge skal utvikle leseevne og språkforståelse. Og det er nødvendig, slik at de også kan lese fagtekster, pakningsvedlegget til prevensjon, og partiprogram før de skal stemme. Vi trenger reflekterte og lesekyndige innbyggere for å ha et velfungerende demokrati.
Da jeg fikk barn på begynnelsen av 90-tallet, valgte vi foreldre at ungene skulle få være hjemme de første par leveårene. Kanskje hadde Peter en finger med i spillet når vi ble en familie med pappa hjemme mens mamma gikk på jobb, i ei tid hvor det ennå ikke var blitt vanlig. Jeg tror det var Yoda som sa det slik: «Never underestimate the power of contemporary Young Adult Literature.»