Mellom jeget og naturen

May Therese Vorland

May Therese Vorland, foto: privat

Skrevet av May Therese Vorland, student ved nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge

Hvorfor er det viktig å skape og formidle samtidslitteratur? Har ikke det beste blitt skrevet, den mest originale kunsten blitt laget? Kanskje det. Jeg tenker ofte det når jeg leser klassiske verk, blir imponert og ydmyk, og som skrivende: litt motløs. Thorbjørn Egners bøker kan regnes som klassikere i norsk barnelitterær kontekst, men i tillegg til utdatert fremstilling av fremmede kulturer og kontinenter[1], finnes utdaterte syn på kjønnsroller. I Folk og røvere i Kardemomme by (1955) maser tante Sofie om husvask og matlaging, mens Tobias i tårnet er klok og stillferdig –  han kan predikere været.

Samtidslitteraturen har ikke bare potensial til å utfordre synet på kunstens form, innhold og rolle, men alle de andre paradigmene også. Den kan være knusende kritisk, uttrykke bekymring til klima- og flyktningkrise eller teknologiens innvirkning på sosialt samspill. I den norske samtidslitteraturen for barn og unge, finnes bøker som virker å fremheve naturen som et alternativ til det moderne maset. Hvorvidt idyllisering av naturen i barnelitteraturen fører til engasjert klimahandling, blir problematisert [2], men et annet aspekt ved tendensen er hvem som får fremstille naturen i litteraturen. I Brune (2013) av Håkon Øverås, Eg er eg er eg er (2016) av Ruth Lillegraven og Du og jeg (2018) av Synne Lea, spiller naturen en sentral rolle. Det skrives om dyrene, om fjellene, skogen, havet og fisking – et fristed til kaoset i jegets ytre og indre rom. I Brune sitter Runes avdøde bestefar på en stein i skogen og snakker om tidligere i fisketurer, at han må passe på vinden og vannet.[3] I Eg er eg er eg er, tar faren med jeget på fjelltur. Når faren snakker om fjellenes eksistens, refererer han til sin egen far: «dei var her lenge før / di tid og mi tid / ja, til og med / før bestefar / var dei og her.»[4]

I likhet med Tobias i tårnet, er det altså fedre- og bestefedrene som står som formidlere mellom jeget og naturen. Møtene med disse karakterene er både rørende

og gjenkjennende. Jeg ser min egen morfar – oppvokst på en øy på vestkysten – alle fisketurene i båten, hvor rolig han var, uansett hvor vilt havet var. Likevel tenker jeg: hvor er alle mødrene, alle bestemødrene? Hvorfor får ikke de snakke om naturens eksistens, sitte på en stein og fabulere og filosofere, forvalte og formidle naturen til barna?

En forklaring på dette kan være at forfatterne av disse bøkene skriver inn erfaringer fra deres egen generasjon (født på 70-tallet). Deres foreldre og besteforeldres generasjon, har mest sannsynlig levd etter mer eller mindre tradisjonelle kjønnsrollemønstre: Mor lager middag, far leser avisen. Mor ser på kunstløp på TV, og far forteller om naturen[5]. I dag vil kanskje sosiologiske studier tilsi at kjønnsrollene spriker i ulike retninger. Likevel har samtidslitteraturen mulighet til å formidle et mangfold av ulike levesett, holdninger, roller og syn. Forholder vi oss utelukkende til klassisk litteratur, begrenser vi barnas mulighet til å speile seg i forskjellige karakterer, lære mer om andre kulturer, andre levende vesener.

I Du og jeg (2018) er det også bestefaren som er forbindelsen mellom hovedkarakteren og naturen. Det er han som kjenner havet og øyene, vet hvordan han skal styre båten, tolke uværet. Likevel er det hun (hovedkarakteren) som må ta årene fatt når bestefar må legge dem inn. Hun må utøve kunnskapen og praksisen hun har lært, bringe båten trygt i havn. Bokas poetiske aspekt gjør at båten, havet og uværet kan tolkes som livet. Hvorvidt det er tale om livet eller naturen, ligger likevel kunnskapen hos fedrene og bestefedrene, noe bøkenes diskurs på et direkte eller indirekte nivå, setter høyt.

I Kardemommebyen overleveres kunnskapen om været og stjernene fra Tobias til Remo – fra mann til gutt – mens i Eg er eg er eg er og Du og jeg blir kunnskapen om naturen overlevert til jenter. Hvordan mennesket forholder seg til naturen om noen generasjoner, skal andre få lov til å predikere, men sannsynligvis vil deler av samtidslitteraturen speile samtiden. Jentene i Du og jeg og Eg er eg er eg er har kanskje blitt bestemødre, og får lov til være kloke og filosofisk formidlende om havet, fjellene og dyrene.


1 Norsk Barnebokinstitutt (2012). Egner og «neger». Et tilbakeblikk på debatten om «Visen om vesle
Hoa.
2 Nina Goga mfl (2016). Barnelitteraturens lammende naturidyller.
3 Øverås, Håkon (2013). Brune. Gyldendal Forlag AS. S. 42 og 130
4 Lillegraven, Ruth (2016). Oslo, Samlaget AS. S. 41
5 Fiske, Anna. Elven. Cappelen Damm, Oslo. S. 8 og 44.

Relaterte innlegg