Hopp til innholdet

Serielitteratur lettbent underholdning?

av  Marianne Sundt.

Serielitteratur for barn og ungdom dominerer, både når det gjelder utlån på bibliotekene og av salget i bokhandlene. Er det ikke flott at ungdom blir hektet på en bokserie og pløyer seg igjennom bok etter bok? Er ikke det viktigste at de leser, og ikke hva de leser?

 

Profittmotivet

Ofte har jeg vært bekymret over at en del av elevene mine ikke liker å lese bøker. «Få de hektet på en serie», har rådet fra kollegaer og bibliotekarer vært. Serien «En pingles dagbok» var blant de mest lånte bøkene i 2012. En tur til byens bibliotek og største bokhandel bekrefter at denne type litteratur fortsatt er blikkfanget når man ankommer begge stedene. Bøker a typen «En Pingles dagbok» får fortsatt mye plass. Så hva bekymrer jeg meg over? Hvorfor tenker jeg ikke at jeg har funnet løsningen på problemet med de bokhatende elevene? De som kjenner rastløsheten angripe hardt og uventet når de hører snakk om å lese en hel bok. Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg selv ikke lar meg begeistre av disse bøkene.  Kanskje enda mer fordi jeg tilhører på den mørkerøde siden av politikken. «Profitt», runger en stemme med tysk aksent og hvitt helskjegg i hodet mitt!  Jeg finner støtte for profitt-tankene mine hos Birkeland og Mjørs bok om Barnelitteratur: «Profittmotivet (..) styrer innhold og form i den masseproduserte litteraturen(..)der handlingen følger faste konvensjoner og fortellermønster, innholdet har høy gjenkjenningsverdi og bryter sjeldent med forventingene hos leseren, og de litterære figurene representerer roller med faste kjennetegn». Det er som å lese oppskriften til mange av disse seriebøkene. «Rampete Robin» er like uspiselig i alle bøkene og «Rodrick», som er storebroren Pingla, ødelegger alltid for Pingla. En annen tanke jeg gjør meg er: «Ville oppfølgerne til en Pingles dagbok solgt like godt om det ikke hadde vært for den første boka»? Birkeland og Mjør sier i forhold til masseproduserte barnebøker at «Hver bok får verdi ved å støtte seg på de andre bøkene i serien, seriekonseptet appellerer således til samlertradisjonen i barnekulturen.» I tillegg finnes det en rekke produkter relatert til serien: «En Pingles dagbok gjør det selv», eller «En pingles skoledagbok», som forsterker ytterligere min magefølelse om profittmotivet.

 

Å åpne opp, utfordre, engasjere og provosere

Trass i mine baktanker om profitt og slue forsøk pedagogisk legitimering, tilbyr jo bare marked noe som ungdommen vil ha?  Både «En pingles dagbok» eller det tilsvarende kvinnelige motstykket «Dustedagboka» tar jo opp følelser mange ungdommer strever med: det å ikke være kul nok, muligheter for å klatre på den sosiale rangstigen. Her blir ungdommens tilværelse parodiert med bruk av humor og ironi osv.  Er det ikke da fint at de finner trøst i litteraturen der hovedfigurene sliter med samme problemer som dem selv? Men det er ikke trøst for pubertetsproblemer jeg først og fremst vil gi elevene mine. Jeg ønsker å gi de litteratur som åpner opp, utfordrer og engasjerer, aller helst provoserer.  At det de leser setter seg som et ekko i hodet og tvinger de til å ta stilling til forfatterens budskap. Jeg tror ikke mye av den masseproduserte serielitteraturen gjør det, derfor så har jeg ikke lyst til å anbefale de, på tross av salgstall og at de er på utlånstoppen.

 

Skjult aksjon for norsk litteratur

De bøkene jeg har lyst til å anbefale er ofte ungdomsbøker av norske forfattere, som f.eks. Simon Stranger og Arne Svingen. Flere av bøkene deres benytter jeg ofte til høytlesing i klasserommet også. Da er det alltid stille, selv hos de elevene med mark i rumpa. Du vet at du har de på gaffelen, høygaffelen, når han tøffeste tiendeklassingen spør, liksom tilfeldig, på vei inn døra til klasserommet: «Skal du lese høyt i dag og?», hvorpå du nikker og han svarer «Fett»! Det er sånne øyeblikk man lever lenge på som norsklærer. Det er så mye bra i hyllene jeg ønsker de skal vite om. Temaer og historier, som jeg er helt sikker på er med å utvikle de som mennesker. Gjør at de ser verden med litt andre øyne, enn å lese om den trivielle ostesisten i «En Pingles dagbok». Jeg sier alltid til elevene mine når vi har lest noe, eller de har skrevet noe: Hva vil forfatteren fortelle oss? Hva er det du vil si med teksten din? Da mener jeg ikke ordrett hva som står, eller hva de har skrevet, men hva forteller forfatteren oss i tomromma i teksten.  Jeg ønsker å gi de komplekse romaner, motstykke til der alt skjer i stigende rekkefølge med et hverdagslig språk. Elevene må utfordres til å lese bøker der de må anstrenge seg for å sette sammen tidsplanen i fortellingen, som skjer for eksempel i «De som ikke finnes». At elevene som lesere må investere av seg selv for å forstå.

I følge Seip Tønnesen blomstrer lesingen mest der elever og lærere utveksler leseerfaringer og inspirerer hverandre til å ta fatt på nye utfordringer i bøkenes verden. Videre sier Seip Tønnesen at «Elever som stadig får anledning til å høre om nye barne- og ungdomsbøker, leser stadig mer og ofte fører uformelle hverdagssamtaler om det de leser» Enda viktigere fremstår det da for meg at min rolle framover må være å vekke denne interesser for annen type litteratur enn serielitteraturen, som jeg anser som en ikke-kompleks litteratur. Interesse for lesing er ikke medfødt, det er noe vi utvikler eller lærer. Og det bør ikke være det samme hva de leser. Det er like viktig at de avanserte ungdomslesere ikke hopper over ungdomslitteraturen og går rett til hylla for voksenlitteratur, som at svake lesere ikke stagnerer i bøker som ikke utfordrer intellektet deres, men at de begge blir møtt som tenkende litterære vesener.

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.

 

http://i.ebayimg.com/images/g/RZ4AAMXQUmFSg3oC/s-l300.jpg

Elise Seip Tønnesen: 2011, Inn i teksten- uti livet, Fagbokforlaget

Mjør og Birkeland: 2012, Barnelitteratur sjangere og tekstyper, Cappelen Damm

Magnus Thunes Jensen 2014, Komplekse ungdomsromaner, Cappelen Damm Akademisk

Relaterte innlegg