Hopp til innholdet

Serielitteraturen som en dør inn til den litterære verden?

av Heidi Brennodden

Hva er det med serielitteraturen som fenger oss slik, og er det grunn til å bekymre seg over at det stadig produseres mer av den?

Jeg var aldri en sterk leser og måtte mer eller mindre tvinges til å lære å lese. Jeg syntes bøker og lesing var uinteressant og kjedelig. Hva var det da som gjorde at jeg, den motvillige leseren, ble liggende oppe til langt over leggetid for å lese Bobsey-barna?

Et ønske om at historien skal fortsette.brennodden
En av grunnene til at disse bøkene fenget meg var at jeg selv la identiteten til Bobsey-barna over på meg selv og mine egne venner. Og i hver bok møtte jeg på sett og vis igjen min egen vennegjeng. Jeg kjente også igjen stedene som ble beskrevet i boka fordi jeg hadde lagt dem til min egen skole, hagen til klassekamerater og andre steder hvor jeg ferdes, og så ble  spenningsmomentet fra boka plassert inn i mine trygge omgivelser.

 

Hva skjer når vi har lest en bok vi liker veldig godt? Ofte ønsker vi at vi kan oppdage en lignende bok, eller enda bedre at boka aldri tar slutt. Det er gjerne slik det oppleves med personbasert serielitteratur. Når en historie er ferdig kommer en ny med liknende oppbygning og spenning. Noe helt nytt, men likevel kjent.

 

Motvillige bokslukere.

I biblioteket møter jeg stadig foreldre som er frustrert over at barnet deres, ofte gutter, ikke vil lese. Noen er så motvillige at de ikke engang blir med til biblioteket selv. Det jeg ofte opplever er at de har lest alle En pingles dagbok-bøkene av Jeff Kinney. Da synes ikke jeg lenger at man kvalifiserer som en som ikke liker å lese. “Pinglebøkene” er både tykke og mange! For meg ser det ut som de liker humor, de liker fortellinger som ligger nær hverdagen og virkeligheten og de liker morsomme tegninger. Så blir kunsten å finne bøker som innfrir disse kravene. “Pinglebøkene” formidler seg nesten selv mellom pultene i klasserommet, på skoleveien eller mellom hyllene på biblioteket. En gang i blant har jeg møtt en og annen bibliotekgjenger som ikke har lest pinglebøkene, men de har så visst hørt om dem. Ofte tar de med seg boka etter at de har tittet litt på bildene og lest litt mens jeg henter frem andre bøker.

Den dominerende serielitteraturen.

I dag er serielitteratur minst like populært som da jeg var barn, og i en periode ser den ut til å inneha en større del av markedet enn noen gang tidligere. Jeg håper at det er fordi barn i dag bruker de samme strategiene som jeg selv brukte, og virkelig koser seg med litteraturen.

 

Men kanskje finnes det andre, litt mindre sjarmerende forklaringer på hvorfor serielitteraturen er så dominerende på markedet. Det kan tenkes at det for forfattere i tidspress er tidsbesparende å gi ut en bok der karakterene allerede er etablert. Det er også innbringende for forlagene. De slipper å bruke ressurser på å lage et nytt design og layout på bøkene. For å sette det litt på spissen er det bare å finne en ny farge og så er boka klar i rekken av de forrige utgivelsene. Det gjør den også lett å markedsføre, de er jo så lett gjenkjennelige, disse seriene. Dessuten står leserne allerede i kø for å få med seg fortsettelsen. Dette bugner det av eksempler på fra barnelitteraturen, men også i voksenlitteraturen. Blir vi som forbrukere og lesere snytt for annen, litt mer unik litteratur som ikke blir ansett som like innbringende, men som likevel ville gitt en viktig leseropplevelse? Vi kan og bør diskutere og undersøke om denne kommersialiseringen av serielitteratur  i dag er i ferd med å gjøre markedet ensidig.
Jeg håper det ikke står så ille til, og at vi i fremtiden vil kunne finne disse finurlige, mindre synlige enkeltstående verkene som gir oss overraskelser og leseropplevelser ingen serie kan gi oss. Mens de serieslukende leserne skal også få lov til å glede seg over gjenkjennelsen og det trygge og spennende de møter i seriene sine.

 

Håpet om at lesing blir en vane.
Samtidig som jeg selv er en kjær tilhenger av En pingles dagbok, og serielitteratur generelt, ser jeg også poenget i at det blir ensporet. Derfor håper jeg jo på sett og vis at man blir lei, eller på sikt vokser fra dem og finner annen litteratur å glede seg over. At lesing har blitt en del av hverdagen og at man finner glede i det å lese i seg selv. Det er kanskje her vi som formidler litteratur må stå klare og geleide dem videre ut i litteraturens verden. For jeg må tilstå at det virker litt trist å entre voksenlivet utelukkende med ei “pingle” som sin eneste litterære referanse.

 

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.

Relaterte innlegg