Speil, speil på veggen der…

Skrevet av Lena Ramberg, student ved NBIs nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge

…hva slags litteratur kan lære oss bortskjemte nordmenn å forstå denne verdenen her?

Lena Ramberg, foto: Marius Wallin Johansen, MarkedsPartner AS

Litteraturen speiler verden. God litteratur kan hjelpe oss å forstå den virkeligheten vi lever i. Å beskrive verden er bortimot umulig, men om vi begynner med elimineringsmetoden, kan vi slå fast hva verden ikke er: statisk. I fortsettelsen av den tankerekka synes det da ikke helt urimelig å påstå at litteraturen må være dynamisk, i utvikling.

Ingen nordmenn har hatt det så godt som den generasjonen som vokser opp i dag. Det er vanskelig å ta innover seg, såklart, akkurat slik vi som i dag er i tredveåra ikke visste hvor godt vi hadde det den gangen vi fortsatt falt inn i kategorien barn. Og se, det ble jo folk av de fleste av oss. Må vi på død og liv eksponere dagens unge for livets mørke sider og verdens brutalitet før de en gang har blitt myndige? Man kan vel bli et godt, empatisk menneske av å konsumere mild, god litteratur fri for strukturelle overgrep og misbruk, fri for de store nasjonale krisene?

Kollektiv realitetsorientering er en risikosport hvor man balanserer på den tynne, skarpe eggen mellom suksess og katastrofe. På den ene siden vil vi at dagens unge skal sette pris på alt de har, på den andre siden kan vi gamble med nettopp den tryggheten hvis vi dytter motsatsen til den trygge, norske oppveksten opp i ansiktet på dem. Et ekte dilemma, der altså: den beskytta barndommen som har en verdi i seg selv, samtidig som vi ved å ivareta den risikerer å få en navlebeskuende generasjon som kommer traskende bak oss, utakknemlige og uselvstendige i våre opptråkkede fotspor.

Her kommer redningen inn: samtidslitteraturen. Ved å produsere litteratur med aktuell tematikk kan vi hente også de skumle, vanskelige og ubehagelige delene av verden frem for barn og unge. Fiksjonen kan fungere som et filter man kan titte på virkeligheten gjennom, og en historie kan fungere som en mer overkommelig samtalestarter enn den langt mer visuelle og direkte nyhetsreportasjen.

Taran Bjørnstads roman Sommer i Norge er et eksempel på en helt forbilledlig måte å introdusere en ung leser for en kompleks, høyst aktuell tematikk. I Bjørnstads bok, som kan sies å være en slags drøfting av enkelte aspekter ved den vanskelige flyktningsituasjonen i Europa, får leseren bli kjent både med de som jobber innen systemet som skal ivareta de mindreårige asylsøkerne og med ei ung jente som nettopp har kommet alene til Norge. Leseren ser at mange av vanskelighetene stammer fra selve rammeverket, systemets begrensninger, ikke fra mangel på omsorg eller velvilje hos menneskene som jobber i systemet. Slike oppdagelser vil antagelig fremprovosere frustrasjon og sinne over urettferdigheten, og i beste fall vekke og forme en engasjert samfunnsborger som etter hvert tar grep og ansvar for å hjelpe andre. Vi trenger ikke nødvendigvis nyere litteratur for å oppnå et slikt resultat, men jo større gjenkjennelsen er mellom fiksjonen og virkeligheten, jo lettere blir det å se hvilke grep en selv kan ta for å gjøre en forskjell.

Gjenkjennelsesfaktor som kvalitetskriterium i litteratur er selvsagt omdiskutert. Som del av en argumentasjonsrekke for å gi en ung leser en dose virkelighet mellom permene, derimot, er det kanskje mer plausibelt. Det ikke vanskelig å se for seg at inntrykket setter seg enda dypere dersom man kan se noe av seg selv, en venn eller en ny elev i klassen i flyktningjenta Nokokure, eller gjenkjenne ens egne omsorgspersoner i de ansatte ved mottaket.

Gjennom å lese bøker som tar for seg aktuelle, kompliserte tema kan vi få en forståelse av den mangefasetterte storpolitikken, og få øynene opp for hvordan globale konflikter også angår oss her oppe i det trygge nord. Når samfunnsproblemet personifiseres gir det en annen inngang til situasjonen og vi vil gjenoppdage denne helt grunnleggende innsikten, dette som er sagt så mange ganger at det er blitt en klisjé, men som det nok er lenge til vi kan slutte å gjenta: vissheten om at alle mennesker er like mye verdt. At vi mennesker er ganske like. At vi alle ønsker å bli sett, anerkjent, elsket og hørt. Vi ønsker å høre til og bety noe for noen, uansett hvilken farge huden har, uansett hvilket språk vi snakker. Først når vi virkelig har forstått dette helt grunnleggende om det moderne mennesket, kan vi gi oss i kast med neste steg: å forstå den verden det eksisterer i.

Relaterte innlegg