Dalen

Utdrag fra roman for ungdom

Johan lå urørlig med ansiktet ned i halsgropa til Kirsten. Akkurat her ville han ligge for alltid. Med Kirstens hjerte mot sitt eget bryst. Med pusten hennes streifende varmt over øret og gjennom håret hans. Med hodet tomt for tanker om ting som befant seg utafor senga de lå i. Her hadde han alt han noensinne kom til å trenge: Han hadde henne.

Johan hørte henne blåse. Han vred hodet og så at hun prøvde å blåse en lokk sammenklistrede hårstrå bort fra øyet. Hendene hennes holdt fremdeles tak i rumpeballene hans, og de hadde ikke noen planer om å flytte seg. Så hun blåste, og så rista hun på hodet. Til slutt greide han å tenke langt nok til å stryke lokken bort for henne. Han måtte løfte seg litt opp for å rekke fram. Han fikserte blikket på hårtjafsen, men kunne ikke unngå å se at øynene hennes søkte hans. Han stoppa der, med kroppen hevet opp på halvt utstrakte armer over henne, og lot blikket gli inn i hennes. Der fant han det, smilet. Ingenting var mer ekte enn smilet hennes. Det smilet hun fikk når hun så på ham. Han så det i linjene i øyekroken.

Han ville bare bli liggende sånn, med hennes hender på seg. Men det begynte å bli kaldt med vinduet på vidt gap. Johan så seg rundt etter dyna. Hvor var den? Han måtte strekke hodet opp, og med det presse kroppen ned. Han fikk akkurat øye på dyna på gulvet, da han hørte «au» under seg. Uten å tenke seg om slapp han seg ned igjen. Denne gangen var det hans tur til å okke seg, da nesa hans traff haka hennes. Johan hørte Kirsten fnise nesten lydløst. Så skjøv hun ham av seg, strakte seg etter dyna og la den over ham.

«Ligg der og ikke skad noen», sa hun.

Så reiste hun seg og gikk bort til vinduet. Hun ble stående og se ut i mørket. Johan betrakta ryggen hennes, huden som helt glatt løp nedover det hele, bortsett fra over det lille fødselsmerket nede til høyre, omtrent i dalen der korsrygg blir rumpe. Hun så ikke kald ut, selv om kulda utenfra traff henne rett på magen, brystet og i ansiktet. Johan frøs og kjente hvordan huden nuppet seg, og venta på at dyna skulle varme. Kulda fikk ham til å krympe seg og bli slapp. Han kjente at kondomet ikke lenger satt stramt. At han ble klissete.

«Men … åhhh», sa han oppgitt mens han forsøkte å dra det av uten å søle noe mer.

Hun snudde seg og så spørrende på ham. Så lo hun da hun skjønte hva han holdt på med. Hun lo av ham, utvilsomt, klart som vannet i bekken over gården. Men fra henne gjorde det ikke vondt. Fra henne var selv latteren over hans klønethet, varm.

«Trenger du hjelp?» spurte hun gjennom et skeivt smil. Han rista på hodet, lirket seg ferdig og kasta kondomet i retning søppelbøtta i hjørnet. Av det dumpe klasket å dømme ble det bom. Kirsten slutta å le og snudde seg tilbake mot høstkvelden utafor. Det var skyfritt, og langt over dem, på et sted på himmelen som de ikke så fra bunnen av den bratte dalen, var månen og stjernene på vei fram.

September 1671
De dro meg ut etter armhulene. Nå ligger jeg på ryggen, bundet fast på en stige. Over meg er himmelen blå. Sola er der oppe et sted også, men den har gjemt seg. Nå skjønner jeg hvorfor det alltid er skygge her nede. Folkene er ikke blitt onde og stygge fordi sola aldri skinner ned hit. Sola skinner aldri ned hit, fordi Biejjie ikke tør. Han vil ikke kaste bort lyset sitt på demoner.

Ser bjørnungen min også opp på himmelen nå?

Jeg skal se han igjen. Jeg må vente, men jeg skal se han igjen. Under en uendelig himmel i paradis. Ikke i deres, der deres Gud belønner de mest ondskapsfulle av dem med evig liv. Men i vårt paradis, i Sáivu. Der skal bjørnungen min få en horisont uten ende, stjerner, måne, sol, lys, varme, en verden hvor daler og skygge ikke finnes. Der skal vi bo, i ei gamme på fjellet. Bare jeg og bjørnen min.

Noen spytter meg i ansiktet, men jeg bryr meg ikke. Varmen foran meg er så sterk at den svir det lille som er igjen av hud under føttene mine, men det er ikke viktig.

To menn kommer over meg, én på hver side. De lener seg fram og skygger for lyset. Bøyer seg ned og tar tak i stigen. Begynner å løfte. Når jeg kommer så høyt at jeg ser flammene, begynner kroppen min å skjelve. Den gjør det helt av seg selv, uten at jeg vil det. Mennene løfter videre, og jeg står nesten rett opp nå. Jeg er så høyt oppe at jeg ser over bålet. Varmen og røyken tvinger tårene fram i øynene mine, men jeg ser likevel kirka gjennom flammene. Jeg smiler inni meg av bildet, av flammene som kryper opp og sluker det de tror er hellig. Jeg ser for meg presten der inne, med flammer som eter han fra alle kanter. Jeg ser Olav og hele familien hans. Bukken som dømte meg. Kjerringa som dro bjørnen ut av meg. Alle de som pinte meg. Mannen med myntene. Jeg ser alle i hele dalen der inni kirka, med lukkede dører, mens flammene stiger. Jeg smiler inni meg, mens leppene på utsida krøller seg sammen og sprekker i varmen.

Stigen står noen sekunder og balanserer på toppen. Så skyver mennene fra, og jeg stuper ned mot ilden.

*

Kirsten kom ut av tåka og gikk sakte mot kirka. Johan gikk nølende mot henne.

«Det er langt nok», sa hun da han var nærme nok til å se ansiktet hennes gjennom det grå.

«Hva gjør du … her?» spurte Johan lavt.

«Du lovte», sa hun.

«Kirsten …»

«Du lovte. Det gjorde du. Du skulle aldri gå bak ryggen min. Og så kommer du hit for å treffe presten.»

Hun skar en grimase og spytta.

«Kirsten, jeg …»

«Du lovte. Og så brøt du det. Du er som alle andre her. Du er bare enda en av Guds små jævler.»

Hun tok noe fram fra jakkelomma.

«Du er som dem.»

Kirsten dro av korka på det Johan så var ei lita glassflaske. Så stakk hun den andre hånda bak på korsryggen og dro fram en lang kniv. Lyset fra lyskasterne blinket i eggen. Johan slutta å puste et halvsekund. Hjertet hans falt ned i magen. Kirsten satte øynene rett i ham.

«Kirsten. Hva …», begynte Johan, men ble avbrutt av Kirstens «hold kjeft!»

Han sto som en gravstein og så på at hun stakk knivspissen ned i flaska. At hun tok den ut igjen. Gikk et skritt nærmere kirka. Lente seg fram og blåste pulveret på knivbladet utover den massive tredøra. At hun tok to lange skritt bakover. Et sug i lufta rykka Johan noen centimeter nærmere kirka. Så ble han glovarm i ansiktet. Han rakk bare så vidt å få et glimt av flammene før armene på refleks la seg over øynene og han snubla bakover.

«Hva …?» hvisket Johan da han hadde han fått armene unna.

Han så flammene som allerede hadde slukt døra, og som krafsa og klatra videre i en ustoppelig fart. «Hva har du gjort? Kirsten, å herregud, hva har du gjort?»

Den lille kontrollen Johan hadde hatt over seg selv, blåste bort da flammene skjøt opp. Nå sto han bare der uten å ane hva han kunne gjøre. Øynene hans flakket mellom flammene, som ble større og kraftigere for hver gang han så, og Kirsten.

«Johan, er det deg? Hva … hva skjer? Er du …?»

Stemmen kom fra bak flammene.

«Finn!» ropte Johan.

«Johan! Jeg … jeg kommer meg ikke ut. Døra er … låst … vil ikke … jeg får ikke …»

Det banka mot treverk fra innsida av kirka.

«Johan, hjelp meg!»

Panikken i prestens stemme rev Johan ut av forsteinelsen. Han bøyde seg fram og skulle løpe mot kirka. Samtidig begynte Kirsten å si et eller annet som han ikke oppfatta. Et eller annet noe som … Johan kom ikke mer enn ett skritt fram før kroppen hans bråstoppa. Det var ikke han som gjorde det, det var noe utenfra. Som om lufta frøys til is og kapsla ham inn fra halsen og ned.

«… sætter dig så fast som stok og sten, du skal aldrig gjøre mig eller nogen mand mén. Jeg forbyder din hånd og fod, jeg sætter dig så fast, som ældste Belsebub i Helvede stod», messet Kirsten.

Johan vred hodet og så at Kirsten stirra intenst på ham. Resten av ham hang bom fast. Det kjentes som å ligge under tung snø som pressa ned på armer, bein, mage og bryst.

«Johan!» skrek presten inne fra flammehavet.

«Finn!» ropte Johan.

Han brukte alle krefter på å rive seg løs, på å kjempe seg framover, men uansett hvor hardt han prøvde, maktet han ikke å røre annet enn hodet.

«Kirsten, hjelp han! Finn er der inne! Han brenner inne, han dør!»

Kirsten blunka sakte. Snudde seg mot flammene. Og smilte. Det kom et nytt skrik inne fra brannen, men nå var det ikke mulig å skjelne ord. Det var bare smerte og panikk fletta sammen i en lyd helt på sida av alt menneskelig.

«Kirsten …», trygla Johan.

Tårene var glovarme og vonde når de trilla over kinnene.

«… han dør, Kirsten. Han brenner. Han … han brenner.»

«Bra», sa Kirsten.

«Kirsten, du kan ikke … du må ikke … du kan ikke …»

De eneste lydene Johan hørte, var flammene som åt seg oppover mot himmelen, og planker og bjelker som falt ned. Han knep øynene sammen for å slippe å se.

«Tror du meg nå, Johan? Tror du meg nå?»

Johan svarte ikke. Han hang som et fugleskremsel i grepet fra Kirstens ord. Han krøp så langt inn i seg selv at han ikke hørte mer av det hun sa. Han ante ikke hvor fort eller sakte tida gikk. Verken så eller hørte mer fra de glupske flammene. Plutselig ble han bare rykka tilbake til verden av at han falt i bakken. Da han åpna øynene, var både kirka og
Kirsten borte.

Relaterte innlegg