De kvoteløse

Dystopi

Silje Regine Bråthen

Silje Regine Bråthen

Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021

Silje Regine Bråthen (f. 1994) er fra Mjøndalen, bosatt på Sagene i Oslo. Hun har bakgrunn som skuespiller, men det er skrivingen som har fått størst plass de senere årene. Debutboka kom i 2017 på indieforlaget Fanaticus. Hun har totalt tre ungdomsromaner på samvittigheten. I 2018–2019 gikk hun på skrivekunstlinjen ved Nansenskolen.

Kapittel 10

Edith parkerer mellom en prangende, elektrisk bil og en stor trailer med telt på taket. Hun rekker ikke skru av motoren før jeg åpner døra. En vegg av lyd flommer inn i bilen, og jeg
hopper ned på den støvete bakken. Musikk, rop og motorbrus, alle former for støy fyller nattelufta.

Jentene har samlet seg ved bagasjerommet og Keziah gir Edith kvotekortet sitt. «Det burde være nok til en forsyning med vann, kanskje litt drivstoff også. Vi er tilbake om noen timer.»

«Vi?» spør Edith og jeg i kor.

Keziah snur seg mot meg. «Har du noe bedre å ta deg til?»

Jeg ser på tvillingsøsteren min, skuffelsen som står skrevet i ansiktet hennes er total. Noe motvillig møter jeg Keziahs blikk og spør: «Er det ikke tryggere at vi går sammen?»

«Mila kommer ikke til å slippe inn tre av oss, aller helst skulle jeg gått alene –»

«Kommer ikke på tale», svarer Edith raskt. «Men hvorfor er det Esra som får bli med?»

«Fribyen er for det meste et bra sted», svarer Keziah og holder Ediths blikk, «men ikke for to jenter.»

«Er hun trygg her da?» Stemmen min sprekker og jeg føler meg feig når jeg tvinger vekk tankene om hvor annerledes verden er for de to, bare fordi de er jenter.

«Ikke forlat parkeringsområdet. Hvis vi ikke er tilbake ved soloppgang, kan du gå inn i byen, spør etter Regnbueverkstedet.»

Edith strammer kjeven, men nikker. Keziah tar maskene ut av baksetet og ber meg feste min godt. Vi vinker til Edith, som ser helt fortapt ut der hun står mellom traileren og den pansrede bilen vår. Det knyter seg i magen, men Keziah napper i ermet mitt.

«Klar for å oppleve noe annet enn Klagen?»

Jeg nikker, ser forbi henne på byen som pulserer av lys. Får ståpels på hele kroppen, men tvinger meg selv til å tro på at Keziah vet hva hun driver med. Vi forlater parkeringsområdet, og to vakter med fulle ansiktsmasker nikker til oss.

Bilene rundt oss blir erstattet med støvete bygninger, skitne teltduker og mennesker. En handlegate snor seg foran oss uten at jeg klarer å se hvor den ender. Kanskje gjør den ikke det, kanskje er det slik hele Fribyen er. Skinnende frukt i overfylte kurver, fargerike klær og en haug med elektriske duppedingser krangler om oppmerksomheten min. Og alt lyset, pulserende elektrisk eller knitrende flammer. Her og der er det sidegater som leder til store garasjer det kommer en eim av olje og røyk fra.

Keziah stopper ved en bod. Det gjør vondt å se på det de selger, alt skinner og glitrer, men det er fint likevel. På en veldig intens og overveldende måte.

Jeg plukker opp en hårspenne dyppet i glitter. «Hvordan møtte du Mila?»

Keziah ser på hårspennen. «Jeg tror det var foreldrene mine som fant henne, husker ikke helt.»

«Hvor gammel var du?» spør jeg.

«Åtte, ni kanskje. Husker ikke.»

«Hva husker du da?» spør jeg i et forsøk på å lette stemningen.

«Detaljer er litt vanskelig, akkurat hvordan ting skjedde og når.» Hun tar hårspennen fra meg og legger den tilbake i kurven. «Jeg vet bare at det er på grunn av henne at jeg ble
så god.»

«Så god at du nesten vant», sier jeg uten å tenke meg om.

Hun holder blikket mitt, de blå øynene blir mørkere. «Nesten er verdens mest ubrukelige ord.»

Jeg puster lettet ut når kvinnen som eier boden, kommer raslende mot oss. Det må være tungt å bevege seg med så mye juggel, hun ser nesten ut som en egen bod.

«Noe jeg kan hjelpe dere med?» spør kvinnen og tvinner et tørkle mellom fingrene i hypnotiske bevegelser.

Jeg smiler til henne, kommer på at jeg har på meg masken, og svarer «nei, takk.»

«Hvis du skal gi henne en sånn, er denne fargen mye finere til håret hennes.» Hun lener seg mot meg og plukker opp en klype i mørkt tre med små, grønne steiner. Jeg ser meg om etter Keziah, men hun har trukket seg ut av boden.

«Jeg har ikke noe å handle for i dag», svarer jeg.

Kvinnen måler meg med blikket, men før jeg rekker å beklage, blir jeg avbrutt av at hun nikker til noe bak meg.

Tre selgere i fargesprakende frakker har flokket seg rundt Keziah. De henger halskjeder og skjerf på henne, holder stoff opp mot huden og sprayer lufta med flasker som glitrer i lyset fra faklene. Hun forsøker å vifte dem vekk, rygger inn i en bod med glassboller, men de følger etter, og eieren av boden blander seg høylytt inn. Jeg trenger meg gjennom folkemengden, forsøker å presse meg forbi selgerne som nå har skiftet toneleie fra mykt til hardt og aggressivt.

Keziah krabber under et bord og kommer opp ved siden av meg. Ermene på genseren hennes glir opp, og selgerne blir stille når de får øye på titanarmen hennes, før de slår ut med armene og roper enda høyere. Jeg stiller meg foran henne, skumper borti bordet med glass og ser skrekkslagent på at to boller blir til glasskår.

Keziah roper «løp» og tar hånden min, drar meg ut av boden og inn i folkemengden. Kroppsvarmen fra fremmede mennesker siver over i meg. Månen er så vidt synlig over takene, men jeg holder fast ved den lenge nok til å få roet meg ned. Den er lik her som hjemme i Klagen.

Det blir vanskelig å få med seg hva bodene vi passerer, bytter eller selger, for Keziah har ikke sluppet hånden min. Hennes er varm, skjør. Minner meg på at jeg aldri har kjent den sterke, friske versjonen av henne. Hun fra plakatene. At jenta jeg tenker på, ikke egentlig er den Keziah som holder meg i hånden, at hun ikke finnes lenger.

Hun haler meg ikke lenger etter seg. Grepet om hånden min løsner litt, men hun slipper ikke, selv ikke når hun mumler noe om at de ikke følger etter oss lenger.

Handlegaten munner ut i et stort torg. Keziah drar meg mot seg, løfter titanarmen og peker inn i en ny sidegate, til høyre for et band som står på en container og spiller øredøvende musikk. Hun sier noe, men jeg klarer ikke skille ordene fra musikken.

Pusten hennes kiler mot øret når hun lener seg mot meg. «Milas verksted.»

Fargerike lyspærer henger i uorden mellom takrennene på hver side, mursteinene er fargelagt i alle regnbuens farger uten noe synlig system. Regnbueverkstedet.

Jeg tar et ufrivillig skritt ut på torget, men Keziah rykker meg tilbake.

«Ikke enda.»

«Hvorfor ikke?» spør jeg, oppdager at hun fortsatt har kjedene fra selgerne rundt halsen. Ikke rart de ble så sinte.

«Esra, hører du?»

«Hm?»

«Ser du de menneskene der?» Hun peker på rekken med folk som står langs den regnbuefargede muren, slipper hånden min og drar håret vekk fra ansiktet. «De står i kø for
å få motorråd, bedre å vente til hun stenger verkstedet.»

Ufrivillig knytter jeg neven, lufta fletter seg kaldt rundt fingrene mine. «Når er det, da?»

«Vanskelig å si», svarer Keziah. «Kommer an på spørsmålene de vil ha svar på.»

Vi blir stående på hjørnet av gaten og se på torget. Mennesker med og uten masker, mennesker med fargerike malerier i ansiktene, ville frisyrer og flagrende klær. De danser og synger, lever så voldsomt at det gjør vondt å se på. Jeg snur meg mot Keziah bare for å oppdage at hun studerer meg over kanten på masken.

«Kan jeg spørre deg om noe?»

Det kjennes plutselig som om jeg ikke får i meg nok luft, så jeg drar ned masken i et forsøk på å trekke mer ned i lungene. Jeg skjønner hvorfor hun ville at vi skulle ha masker
på, for lufta smaker intenst av kjemikalier og sand.

«Har det alltid vært Edith som har vært sjåfør?»

«Ja», svarer jeg kjapt, glad for at det ikke var et mer komplisert spørsmål.

Hun drar sin egen maske ned under haka. «Har du aldri hatt lyst?»

Jeg rister sakte på hodet. «Jeg har aldri tenkt på det som et alternativ, dessuten er jeg en mye bedre kartleser. Tror ikke jeg hadde følt meg trygg om det var Edith som skulle ha oversikt, hun er … lett å distrahere.»

«Men hvis hun ikke var sånn, hvis du fikk velge på nytt i en helt annen verden –»

«Hvis jeg fikk velge på nytt», sier jeg og avbryter henne,

«tror jeg ikke at jeg ville valgt dette livet i det hele tatt. Men så er det nå sånn det er, så det føles veldig bortkastet å tenke på. Hvis er verdens mest ubrukelige ord.»

Et smil kruser over ansiktet hennes. «Hva ville du valgt da, hvis?»

Musikken senker tempoet, trommene forsvinner, og menneskene minner litt mindre om regndråper som hamrer mot en bilrute, mer om en elv. På en måte er dette mer intenst. Jeg får en følelse av at det bare er dette øyeblikket som er viktig, det er bare akkurat nå de lever.

Jeg trekker på skuldrene. «Noe tryggere, kanskje, noe som kunne bli bedre.»

Hun senker blikket, og jeg kjenner tyngden av det mot skotuppene. «Tror du det kan bli sånn?»

«Hvordan da?»

«Tryggere. Bedre.» Hun sier ordene sakte, som om hun smaker på dem. «Tror du det livet finnes?»

«Jeg – ja», sier jeg. «Hva er vitsen hvis det ikke kan bli bedre?»

Hun smiler, men skjuler det med å dra masken opp igjen. «Jeg håper du har rett.»

Jeg gjør det samme. Håper hun ikke får med seg rødmen som sprer seg oppover halsen og utover ansiktet mitt.

Relaterte innlegg