Romanutdrag
Trine Mangersnes
Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021
Trine Mangersnes (f. 1985) er fra Stavanger, men er bosatt på Østlandet. Hun er utdannet innen visuell kommunikasjon, illustrasjon ved Edinburgh College of Art, med spesialisering innen billedbok. Hun er pedagog og jobber nå på ungdomsskole. Trine har også skrevet, illustrert og gitt ut to billedbøker, samt illustrert for andre tidligere.
4. desember
#KVALITETSTID
Halla, bloggen!
Endelig søndag og sol! Jeg feirer med en økologisk soyalatte, og ja, jeg har pyntet meg litt ekstra nå når solen skinner så sterkt, og vi skal tenne det første lyset i adventsstaken. I dag skal vi ha en hyggelig julefrokost, sammen med Gullet, mormor og hunden Glitter. Julen gjør meg så glitrende glad, og nå skal vi dekke bordet, dere. Feirer du med familien i dag? Kommenter under.
«Kan du hjelpe til med å dekke bordet, Gullet?» Han ser ned i skjermen. Drar opp hetta.
«Hallo? Earth calling!» Han skroller og bøyer hodet inn mot skjermen. Hun spør på nytt. «Vi kan invitere Glitter og Mormor på en koselig julefrokost. Det er første søndag i advent.» Han beveger den ene pupillen ut fra skjermen, mot henne, så flytter han den raskt tilbake. Hun sukker. Han skrur opp lyden. Kjøkkenet lukter kaffe, oppvasksåpe og rømmesild.
«Kanskje Glitter kan få deg i bedre humør?» sier hun.
Han nikker. Hun har rett. Glitter og mormor er akkurat de han trenger å ha besøk av nå, og han er sulten.
Han bretter servietter, danderer sildebiter rundt eggene og putter persillebiter ved siden av spekeskinka, oppå salaten og bak osten.
«Osten må ha runde kanter», sier mamma, så han kutter av alle fire hjørnene med en fruktkniv.
«Hva er meningen med denne pyntingen, skal vi ikke bare spise?»
«Snart», sier hun.
Etter at han har skåret opp 15 agurkskiver, sukker han og setter seg på stolen.
Foran han står det flere kamerastativer, og mamma kommer nå drassende med to lamper.
«Kan du holde denne litt?» spør mamma.
«Det er tungt», sier han.
«Straks ferdig!» Mamma balanserer med en fot på bordkanten og den andre nede på stolen. Hun strekker kroppen over bordet. Knips. «Sånn, fugleperspektiv. Perfekt!»
«Er det ikke nok nå?» spør han.
«Vent! Jeg er ikke fornøyd med lyssettingen. Vi prøver litt til», sier hun, og nå drar hun i gardinene med den andre armen.
«Det er ikke min feil at gulosten er for bleik», sier han.
«Nå er vi ferdig med bildene», sier mamma og snur seg mot datamaskinen.
Nå har sildebitene tørket inn og agurkskivene krøllet seg sammen. Magen hans rumler høyt. «Kommer ikke mormor snart?»
«Jeg skal bare redigere dette, så skal jeg hente mormor.»
«Jeg bare spiser, jeg», sier han.
Mamma nikker ikke, hun må bare legger inn bildene, redigerer dem, så må hun skrive et innlegg, så må hun bare svare på kommentarer. Han trykker en halv skive med bleik ost inn i munnen. Smatter høyt. Han spiser ikke sildebiter. Han spiser ikke egg heller. Kakaoen er kald, og det er kaffen til mamma også. Han setter kaffen på skrivebordet ved siden av mamma. Hun er så opptatt med å svare på innlegg at hun ikke merker at han går.
Døren til badet smeller igjen.
Good food, happy mood
Så koselig dere har det sammen, kommenterer følgerne.
#kvalitetstid, svarer mamma.
Han løfter armen med mobilen bakover. Biter tennene sammen. Så flyr mobilen gjennom luften, mot speilet. Svinger i luften. Den lander mykt. Den kan bare ligge der i skittentøyskurven. Han vil ikke se mer av den dumme bloggen.
Han drar frem en krakk fra under vasken. Ser bare toppen av ansiktet i speilet, ikke haka. Hånden vrir kranen helt til høyre og lar lillefingeren kjenne på vannet. Hodet forsvinner ned i vasken, inn under kranen. Vannet spruter ut. Han holder hodet der helt til pannen blir rød. Han må holde hodet kaldt. Han må tenke ut en plan.
Når han løfter hodet opp igjen, ser han seg selv rett inn i øynene og klyper seg selv i kinnet. Han geiper til speilet. Hva skal han gjøre? Da svarer speilbildet med et lurt, litt skurkeaktig smil. Hånden løfter opp tannkosten. Han børster hver eneste tann lenge, mens pannen rynker seg sammen over øynene. Så tar han tannkosten ut av munnen.
Spyttet treffer porselenet i vasken og blander seg med vann, før alt forsvinner ned i sluket.
Nå har han en idé. En plan. Bare vent til i morgen.
5. desember
Han setter seg brått opp. Ser rundt seg i det mørke rommet. Hva er klokken? Hvor lenge har han sovet? Det er ingen lyder i huset.
Han snur på puta, og smiler. Det er en helt genial plan.
Mission 1: Bli kvitt alle de juleelskende, pepperkakespisende følgerne til mamma.
Mission 1
God morgen, Gullet!
Det er ikke lyden av tastaturet eller kaffekvernen som vekker han i dag.
Klokken 07:07. Altfor tidlig. Mamma skriker rytmisk hvert femte minutt, som om det var hun som var alarmklokka. Han snur seg.
«Julen er her!» roper hun, og skrur på musikken.
«Det er for tidlig for julesanger!» skriker han og drar dyna over hodet.
«Gullet! God morgen, nå MÅ du stå opp!»
Han trekker dyna rundt seg som en kappe, sånn at den dekker kroppen. I sakte film beveger tærne, og så beina seg ut på de kalde gulvplankene, men spretter opp igjen, og han hyler at det er for kaldt. Han spretter over en haug med skolebøker, og lekser som han tilfeldigvis glemte å gjøre i går kveld. Passer på å lande på håndballdrakten. Sklir bortover gulvet på den, og tar et hopp over søppelbøtta. Passer på å ikke tråkke på en gammel matpakke som han ikke spiste. Mission 1 har startet. Det er som om han er midt inne i et dataspill. Han må ikke tråkke på chipsbiter eller legoklosser, for det kan komme til å svi.
«Gullet, bli med og danse julen inn da!» roper hun.
Dukk! Flashangrepet kan komme fra alle usannsynlige og uventede vinkler. Han smyger seg sakte frem, som en skilpadde nede langs gulvet.
Fort, inn på badet, som lukter som taxfree-butikken på flyplassen.
Finner de nystrøkne klærne. Vrenger på seg t-skjorta.
Snur den riktig vei.
«Skynd deg!» roper hun.
Beltet, sokkene. Ikke glem buksa. Ny boxer. Nå må han komme seg usett forbi det kameraet, og på skolen.
Etter at mamma har ropt: «Skynd deg!» åtte ganger, løper han fra dyna på badegulvet. Det går fortere å rutsje ned på gelenderet og rett ut i gangen, og oppi skoene. Han røsker til seg den nye gymbagen, den han snart må begynne å pakke selv, og sparker opp døra.
«Jeg kan kjøre deg!» roper mamma.
«Jeg går selv», sier han.
«Vent, ikke glem matboksen, og det økologiske egget, og smoothien!»
«Snakkes», sier han.
«Glad i deg, Gullet», sier mamma.
Det blir snart slutt på det der «glad i deg, Gullet». Bare vent, tenker han.
God morgen, bloggen!
I dag er det 5. desember. Dompapene kvitrer, og det gjør jeg også. I dag har jeg danset julen inn, dere. Så måtte jeg starte dagen med en trippel espresso-shot, altså, for i dag var ikke Gullet helt seg selv. Jeg er helt utslitt etter å ha prøvd alle mulige vekkemetoder… barn, altså … og har ikke skolen lært barna hvorfor de må spise frokost? Nå skal jeg ut og plukke plast i fjæra, og det burde du også gjøre.
Kommenter under om dere finner noe plast, da dere, så er jeg straks tilbake med spennende news.