Nina Bahar
Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021
Nina Bahar (f. 1987) er født i Iran, men er oppvokst i Groruddalen i Oslo øst. Hun jobber som daglig leder ved Tøyen frivilligsentral og frilanser som skribent og mangfoldskonsulent. Bahar brenner for økt mangfold i barne- og ungdomslitteraturen.
Til nyhetene
Fra Amina
Jeg har sett på nyhetene i dag og vil bare si at jeg syns at det er dårlig gjort av dere å snakke stygt om Tøyen. Jeg bor her. Dere filma i blokka mi. Hvorfor snakker dere med kommunen og ikke med oss som bor her?
Hvorfor kaller dere tagging for hærverk? Det er kunst. Hvis dere hadde snakket med oss, kunne vi lært dere det.
Hilsen sint jente på Tøyen
Amir og jeg ringer på døra til Kommunen. Det ser ut som en blokk, men i hvert fall dobbelt så stor som skolen vår. Sikkert enda større. Og de har en fin kantine der de spiser middagsmat til lunsj.
Vi ser dem fra klasserommet. Mens vi spiser brødskiver med prim på, spiser de svære tacolefser med kjøtt i. Eller suppe. Så går de tilbake til datamaskinene sine og drikker kaffe. Og prater sammen. Ganske mye. Mens Bjørg Nynander skriker til oss at vi må være stille og jobbe, ser jeg mot Kommunen.
De jobber ikke. De spiser, drikker kaffe, prater sammen og ler mye.
«Kan vi komme inn?» spør vi i kor.
«Har dere time? Hvem skal dere snakke med?»
«Vi må snakke med noen fra Kommunen», svarer jeg.
«Hvis dere ikke har avtale med noen, kan jeg ikke slippe dere inn», sier en sur stemme.
Amir og jeg drar tilbake til Kommunen dagen etter.
«Det er alltid en ny person i resepsjonen, kanskje vi slipper inn i dag.»
Idet vi skal ringe på, åpner døra seg. En mann med lang snurrebart og dress kommer ut derfra. Han stirrer på mobiltelefonen sin, ser ikke på oss en eneste gang.
«Fort», sier jeg til Amir og drar han inn før skyvedøra lukker seg.
Vi står på innsiden og ser på den store oppslagstavla i hallen.
Kantine
NAV
ELF
ALM stab
ØSA
AHM
Empor – boligenhet
«Hei, kan jeg hjelpe dere med noe?» Resepsjonisten i dag er hyggeligere enn hun som var der i går.
«Ja, vi trenger å snakke med noen som kan gi mamma jobb», svarer Amir.
«Tenker dere på NAV? Hvor er moren deres? Har dere en avtale?»
Vi rister på hodet.
«Beklager, men jeg må be dere forlate bygget hvis dere ikke har timeavtale. Dere kan be moren deres komme selv neste gang.» Resepsjonisten trykker på en lysbryter, så skyver døra seg åpen.
Vi protesterer ikke, bare går ut igjen.
«Vi må lage en plan», sier jeg til Amir.
«Ja, vi må ha en plan», svarer han.
High five!
«Jeg har ti kroner, skal vi kjøpe en bolle», spør Amir.
«Hvor har du fått penger fra?»
«Jeg vedda på at rektor kom til å slutte innen en måned.
Jeg vant så klart, så Mikkel ga meg en femmer og Mo ga meg en femmer.»
«Ok.»
Vi går inn på Skatten. Det er det kafeen heter. Før het den Nord og natt. Før det var det et skredderi og før det igjen var det ingenting.
Det lukter kaffe og søte boller. En servitør går forbi oss, holder på å snuble i Amir med to tallerkener. Det lukter digg, selv om det bare er bittelite mat på tallerkenene. Det ser ut som barnemat, men det er ingen barn her inne. Bare voksne mennesker. Og noen babyer.
Foran oss i køen står det en dame.
«En dobbel cortado på laktosefri melk», sier hun. «Og sleng med en croissant med krem, du. Ja, og take away, takk.»
Hun får bestillingen sin, snur og går ut.
«Se», sier jeg til Amir og peker på kortet som henger i en snor, nesten som et smykke, rundt halsen hennes.
«Kommune står det.»
Hun jobber i Kommunen!
«Kan vi få en bolle?»
«Klart det, hva slags type bolle? Vi har med og uten gjær, laktosefri, vegansk eller animalske boller. Også har vi noen fylt med Røros-multer eller krem.»
«Bare sånn vanlig.»
«Ehm, alle er vanlige. Skal vi si … en ugjæra, laktosefri krembolle med et hint av himalayasalt?»
Jeg nikker.
«Kan du dele den i to?»
«Klart det, men da vil den miste litt av sin aroma, så vet dere det.»
Mannen smiler. Han har på seg en caps som det står Tøyen på.
«Hva er aroma» hvisker Amir til meg.
«Jeg vet ikke», svarer jeg. «Kanskje sukker.»
«Vær så god. Det blir 69 kroner. Kort eller kontant?»
Amir og jeg ser på hverandre, øynene til Amir ser nesten dobbelt så store ut. Han holder de to femmerne i håndflaten, viser det frem til mannen i kassa.
«Ok, da mangler dere bare 59 kroner.»
«Vi har bare dette», sier Amir.
«Det skulle dere sagt før jeg delte bolla i to!»
Det er blitt kø bak oss. Den vokser, blir lenger for hvert sekund.
«Sorry», sier jeg til de i køen og drar Amir ut derfra. «Vi stikker til Narvesen. Der koster det ti kroner!»