Når månen skal bli til blod

Utdrag fra spøkelsesfortelling

Tale Østrem

Tale Østrem

Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021


Tale Østrem (f. 1974) er utdannet barnehagelærer. Hun jobber nå som bibliotekar, formidler og forteller på Randaberg folkebibliotek. Hun bor på Byhaugen i Stavanger. Der går hun tur på eventyrstier, bader hele året og har sin egen bokbu i hekken.

NATTJENTA

Jeg skraper fingrene mine mot den avskallede malingen i vinduskarmen. Pekefingeren treffer spissen av et malingsflak, og jeg blør så vidt. Det er blitt kaldt her inne. Jeg tenker på månen som skal bli til blod i de siste dagene. Det er naturligvis ingen som tror på det, bortsett fra søskenbarnet mitt, Johanne. Jeg er redd likevel. Det er på dommens dag
det skal skje. Sier hun.

Og hun gleder seg.
Det er ikke normalt med en unge som gleder seg til dommedag.

Det knirker alltid i gamle hus.
Men her knirker ingenting lenger.
Stedet er så stille, og fuglene synger ikke i eplehagen.

Jeg løfter blikket og ser henne der ute. Gjennom vindusglasset. Nattjenta. Det er det jeg kaller henne. Den hvite kjolen. Tårene i det bleke ansiktet. Alltid når jeg ikke får sove, er hun der. Under epletreet. Merkelig synlig i det bleke skinnet fra månen.

Det er som om hun er sitt eget lys.

Jeg legger hånda mot en av rutene i det gamle vinduet. Så små ruter at hånda mi akkurat får plass. Glasset er skjørt. En kjapp dytt med hånda, og det vil knuse. Og skarpe skår drysse ned på gresset i eplehagen.

Vi er like, hun og jeg. Likevel ligner hun ikke på noen jeg kjenner.

Gresset er ikke klippet på lenge. Jeg fryser når jeg ser de spisse endene på gresstråene kile mot anklene hennes. Lydene som mangler. Jeg er sikker på at det har noe med henne å gjøre. Jeg har aldri sett noen så stille før. Hun er spinkel. Tynnere enn meg.
Skjør som det gamle vindusglasset.

Nå renner blodet, slik det gjorde i drømmen. Farger kjolen rød. Brått løfter hun ansiktet, og blikket hennes treffer mitt. Jeg rykker til. Mørket i øynene hennes gjør vondt i kroppen min. Som sylskarpe piler inn i pupillene. Smerten skyter rett ned, inn i magen og ned i underlivet. Jeg blunker. Puster fort gjennom nesen. Biter tennene sammen og snur meg bort fra vinduet.

Jeg svimler. Og faller.
Så hører jeg et skrik i stillheten.

SKRIKET I EPLEHAGEN

Når jeg våkner, skinner sola allerede.
Jeg vet ikke lenger hvem sitt skrik det var. Eller om jeg noen gang har visst det. Jeg går raskt bort til vinduet. Før jeg rekker å stanse meg selv. Det er ingenting der ute. Jeg vet ikke hva jeg så i natt. Jeg vet bare at hun kommer oftere nå.
Nattjenta.

Sist år feiret vi jul her på hytta. Det var da det begynte. Jeg våknet av en drøm og gikk inn til mamma og pappa. Mamma rullet seg rundt under dyna. Halvveis våken. Hun mumlet noe om en drøm, om nyfødt babygråt og smerteskrik fra en kvinne. Hun kunne ikke gjøre noe, for selv var hun på siden av drømmen. Så ble stemmen til mamma svak og uklar. Sikkert bare stress, altfor mye på jobb i det siste, sa hun.
Og sov videre.
Uten å vite at det var min drøm hun snakket om.

HØSTBARNA

Mamma og pappa er ikke her nå. Det er bare Amund og Johanne, søskenbarna mine, og jeg. Høstbarna. Det er det de kaller oss. Alle tre er født på den tida av året da alt visner og bladene faller fra trærne i eplehagen.

Amund og Johanne sover. Jeg tar en pose seigmenn fra lageret med godteri. Jeg kryper tilbake i senga og leser i et blad. Jeg åpner posen og stapper i meg en håndfull med friske, myke seigmenn. Jeg håper den stille knitringa vil vekke de andre. Langsomt og forsiktig, uten at de merker at det er jeg som bråker.

Amund ruller seg rundt under dyna. Jeg skynder meg å si god morgen, ganske høyt, før han sovner igjen. Brått reiser han seg opp, tar fram kikkerten og bruker noen minutter til å se utover eplehagen og opp i lia. Han mumler høyt for seg selv og noterer noe i dagboken sin. Så tar han et blad fra bunken med gamle ukeblader. Jeg rekker fram posen med seigmenn. Han forsyner seg med en eneste seigmann, som han tygger sakte ved å bite av mikroskopiske små biter.

Johanne er våken. Hun gjesper med noen høyfrekvente lyder som setter meg ut hver eneste gang. Fatter ikke at det skal være umulig å gjespe litt lenger ned i skalaen. Jeg løfter hendene mot ørene. Johanne lukker øynene og drar dyna over hodet.
«Er det nødvendig å ha det så lyst så tidlig om morgenen», sier hun, «har dere hørt om gardiner?»
«Vil du ha seigmann», spør jeg og rekker posen fram mot henne.

Selv har jeg allerede munnen full. Smerten fra i natt går ikke over. Jeg presser hånda mot magen og dytter innpå enda flere seigmenn i håp om at det skal hjelpe. Johanne rister på hodet. Jeg ser mot Amund, kanskje han vil ha mer. Men han leser, og drøvtygger på den ene seigmannen han tok for et kvarter siden.

«Marte», sier han, «du tror vel ikke på dette her?»
Han løfter opp et gammelt ukeblad. Fra den tiden de hadde spøkelseshistorier fra virkeligheten hver eneste uke, i hvert eneste ukeblad. Jeg leser disse historiene på ny, hver gang jeg er her. Det vet Amund.

Jeg tar sats. Jeg må si det nå.
«Hva om jeg sier at jeg vet de finnes? Spøkelsene.»
«Seriøst?»
Johanne kikker opp fra Bibelen. Ja, jeg sa Bibelen, det er det eneste hun leser for tida. For henne er Bibelen som en ekstra kroppsdel. Det skjedde etter at hun begynte å gå i den nye menigheten i sentrum. Det var der hun lærte at månen skal bli til blod.

Amund spiser endelig opp den ene seigmannen han har tygget på siden krigen.
De ser på meg, begge to. Jeg kan allerede merke at de ikke vil tro meg. Johanne sukker. Hun får en dyp rynke mellom øyenbrynene og kryper tilbake, inn i Bibelen sin. Amund er på veg ut av senga, klar til å stå opp og gå videre i livet.
Jeg kan ikke klandre dem.
Jeg ville ikke trodd på meg selv om jeg ikke visste.

ET LIV FOR HENNES

«Jeg så et spøkelse i natt», sier jeg. «Jeg har sett henne før. Ute i eplehagen. I hvit nattkjole. Hun er ikke så mye eldre enn oss, tror jeg. Ren og lys. Men så begynner hun å blø. Hun blør, fra underlivet. Blodet stopper ikke. Hun skriker. Blikket hennes er så mørkt. Hun skyter piler av smerte inn i kroppen min. Jeg skjønner ikke hva hun vil meg.»

Rynken mellom øyenbrynene til Johanne forsvinner. Ansiktet blir flatt, og øynene store og svarte. Hun reiser seg og knytter hendene. Johanne har aldri likt spøkelseshistorier. Nå skriker hun: «Slutt, det er ikke gøy. Hvem har fortalt deg dette?»
«Har du sett henne du og», spør jeg.
«Nei, det er klart jeg ikke har, hun finnes ikke, Marte.
Det er en halloweenhistorie!»

En halloweenhistorie. Jeg skjønner ikke. I menigheten til Johanne liker de ikke halloween. Hvert år demonstrerer de med lystog og stille salmesang gjennom den ene gata som finnes i sentrum av bygda. Jeg synes det er så flaut. Vi snakker aldri om det. Hvor har Johanne fått en halloweenhistorie fra? Jeg tipper hun til og med søker fritak hvis de skal ha grøssertime i klassen.

Jeg setter meg ned på senga. Puster i korte støt. Det er vanskelig å tenke når det gjør så vondt. «Jeg sa ikke dette for å gjøre narr», sier jeg, «jeg vet du ikke liker det, Johanne, men kan du være så snill å fortelle meg halloweenhistorien?» Amund og Johanne setter seg ned ved siden av meg. Så forteller Johanne: «Hver halloween, ved et bål i sentrum, forteller de om henne. Jeg er ikke med, så klart. Jeg feirer ikke halloween. Men jeg fikk høre om det likevel. De snakker om det i friminuttet. Spesielt til meg. De vet jeg ikke liker det. Det var en ung jente som døde. I barsel, sier de, altså mens hun fødte. Et guttebarn. Hun fant aldri fred.
Ryktet sier at hun søker hevn. Hevn over jenter som får det livet hun aldri fikk. Hun leter etter unge jenter. Med blikket påfører hun dem sin egen smerte. En dag vil hun ta et liv. Et
liv for hennes.»

Jeg tenker på blodet. Blodet på kjolen. Nattjenta, hun fødte et barn, og så bare døde hun.
En dag vil hun ta et liv. Et liv for hennes.
En dag vil hun lykkes. Og nå er det meg hun vil ta.

Relaterte innlegg