Noe som ligner en plan

Romanutdrag

Camilla Sørbye

Camilla Sørbye

Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021

Camilla Sørbye (f. 1971) jobber til daglig i Viken fylkesbibliotek, som seniorrådgiver med fagansvar for formidling. Hun er utdannet lærer og litteraturviter og har gått på Forfatterstudiet i Bø. I 1999 debuterte hun med en roman for voksne på Gyldendal. Hun er fra Son og bor nå i Drammen.

I sekken har jeg kulepenn og ark. Jeg tok macheten med, pluss mat og vann og fyrstikker. Tallerken, kopp og skje. Jeg huska tannbørste og tannpasta. En ullgenser til natta.

Under armen tok jeg teppene og luftmadrassen min.

Jeg sitter oppe på et fjell. Her har jeg utsikt over tjernet. Jeg ser hytta vår med eika foran, utedassen bak. Det nye huset til Susanne og Johannes, pluss garasjen deres. Flaggstanga
og grusveien og bare masse skau.

Jeg bare tegna det for at du skulle se hva jeg har stikki av fra, hva som kanskje venter på meg hvis jeg kommer hjem. Jeg sier kanskje. Det kan hende vi blir tvingi til å flytte. Det er Frank som eier hytta vår. Vi leier den av han.

Problemet er Susanne. Hu vil kjøpe hele hytta. Hu vil rive den og sette opp en enebolig til. Den skal hu selge dyrt og sikkert tjene massevis av penger.

Men jeg trur hu gjør det mest på grunn av mora mi og meg.

Jeg trur hu prøver å bli kvitt oss. Hu har klaga til kommunen, sa hu. Skrivi at det stinker dritt fra utedassen vår. At det er søppel rundt på tomta vår. At mamma bader naken, at hu drikker. Hu har bilder på mobilen som bevis.

Hu ville skrive ei bekymringsmelding også, sa hu sist. Hu skulle sende den til barnevernet, liksom anonymt.

Men da blei mora mi så stressa at hu reiste inn til byen, og hu kom ikke tilbake før det hadde gått et døgn.

Jeg spørte mamma hva som skjer. Jeg ba hu ringe til kommunen. De har ferie, sa hu, de er tilbake i august. Da får du gå og spørre Frank, sa jeg. Men han var òg på ferie.

Jeg orka ikke vente.

Jeg tok sekken min og stakk.

Men skal jeg hjem igjen?

Det kommer an på planen jeg har lagt.

Om den er god nok. Om den virker sånn på mamma som den skal.

Det var i går jeg tok fram skolesekken, enda det var ferie. Den måtte nesten graves fram, for gangen var så trang. De fleste skoa der var mammas, hu er gæren etter nye sko. Sjøl har jeg bare joggeskoa, de jeg går i nå.

Da jeg fikk tak i sekken, bar jeg den på ryggen inn i stua. Den var tung. Jeg sjekka fort at alle arka var på plass. Jeg hadde finni dem i bokhylla på rektor sitt kontor, og bare stappa dem i sekken mens hu så en annen vei.

Forsiktig lirka jeg de tynne, hvite arka ut av sekken. De fikk ligge i en bunke under luftmadrassen min. Jeg måtte gjemme dem for mamma, så hu ikke fatta mistanke før planen min var gjennomført.

Jeg håpte det var nok.

Jeg tømte sekken min på stuegølvet, snudde den på huet, sånn at bøkene som lå i den traff gølvet med et dunk.

Jeg sier stuegølvet. Jeg og mamma kaller det for stua, sjøl om det var der jeg sov, og det var der vi lagde mat.

De mindre tinga måtte ristes ut. En blyantstump. Et viskelær, jeg hadde stikki høl i det med passerspissen min. Det kom ei matpakke, den støva når jeg bretta ut papiret – inni lå ei gammal brødskive med gulost, grønn av mugg.

Jeg sto og så på alle tinga som blei liggende på gølvet. Masse skrot og gammalt søppel. Det var ikke verdt en dritt.

Jeg huska første gang jeg tok på meg den sekken, for et år sia – da alt var nytt og blankt og fint, og liksom fylt av håp.

Det blei en ny start for oss begge, mente mamma da vi flytta. Det var da vi kjøpte skolesekk og matboks og linjal. Hu var i godt humør, for etterpå så gikk vi på kafé, og der spanderte mamma softis. Jeg fikk strøssel med krokan.

Hu skaffa plass til meg på skolen. Den lå ute på et jorde. Det var ganske langt å gå dit, det gikk nesten aldri buss. Det var ei kirke like ved, og en bensinstasjon med kiosk, men på den døra hadde noen skrivi SKOLEBARN FORBUDT.

Jeg kjente ingen der. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg grua meg i ukevis til ferien var slutt. Jeg hadde mareritt den siste uka før jeg skulle starte, og jeg kasta opp den første dagen før jeg skulle dra. Men da jeg kom dit, blei det veldig mye bedre enn forventa. Det gikk bare noen dager før jeg fikk en kamerat. Jeg likte lærerne, og nesten alle faga unntatt matte.

Så jeg håpte at vi ikke måtte flytte en gang til. Mamma gikk på jobbkurs. Hu skreiv søknader på PC. Ganske fort så fikk hu tilbud om å jobbe i en kiosk. Det var den kiosken på bensinstasjonen, ikke langt fra skolen. Hu fikk også noen venner – eller kunder, som hu sa.

Sjøl har jeg aldri tørt å ta med meg en kompis hjem fra skolen, men hu tok med seg de folka hjem når kveldsvakta var slutt. De holdt det gående til langt på natt og sovna først på morrakvisten.

Noen ganger tok jeg med meg luftmadrassen ut.

Jeg gikk og satte meg på luftmadrassen, pakka dyna rundt meg. Jeg tok sjansen på at mamma ikke våkna på ei stund. Hu lå og sov. Jeg kunne høre at hu snorka gjennom døra – den var tynn, og mellom terskelen og døra var en sprekk.

Det var litt vanskelig å skrive, sia luftmadrassen vugga sånn. Vi burde kjøpt ei pumpe og fått fylt på mere luft. Vi hadde snakka om å sette inn en sofa her i stedet, helst en sofa som jeg bare kunne gjøre om til seng.

Jeg skreiv til mamma. Seriøst. Jeg hadde aldri gjort det før.
Jeg satt med tunga ut av kjeften. Inni huet var det svett.

SORRY MAMMA DET ER SLUTT PÅ SENGA MI. DEN ER KAPUTT JEG LIGGER PÅ EN LUFTMADRASS SOM JEG HAR FYLT MED TRYLLEGASS I HÅP OM AT DEN VIRKER MENS JEG PIRKER PÅ EN SKORPE UNDER KNEET TIL DEN LØSNER. PÅ EN MÅTE ER DET GODT. DET LUKTER SURT NÅR JEG TAR FINGERN OPP TIL NESA MI OG SLÅR PÅ LYSET SER DEN GULE GUFFA. DET ER SIKKERT BARE VERK

SORRY MAMMA DET ER SLUTT JEG ÆKKE LENGER LITEN GUTT MEN IKKE TRU AT JEG ER BLITT FORELSKA ELLER NOE. LUFTA DUFTER IKKE ROSER ELLER LILJER BARE DRITT. DET ER FRA UTEDASSEN ENDA JEG HAR PRØVD Å TETTE DØRA. DU VEIT HJERTEHØLET LEKKER MEN JEG DEKKA DET MED PAPP

SORRY MAMMA DET ER SLUTT JEG LIKSOM HAKKE MERE KRUTT. JEG ORKER IKKE FLYTTE NÅR DU IKKE GIDDER LYTTE OG DET NYTTER IKKE SNAKKE TIL DEG LIKSOM DU ER DØV OG JEG ER STØV OG RUSK SOM GJEMMER SEG I HJØRNET SOM KANIN. MEN IKKE GRIN OG IKKE LEIT. JEG ÆKKE LENGER DER DU VEIT SÅ IKKE PRØV Å SENDE MELDING ELLER RINGE TIL MOBILEN. DEN HAR LADA UT. DESSUTEN HAR JEG KASTA DEN I DASS. DET ÆKKE TRASS MEN ASS DU TRENGER IKKE BRY DEG. DET GÅR BRA

Relaterte innlegg