Romanutdrag

UTDRAG FRA KAPITTEL 1

En snarvei, og fortellinger om før i tiden

Det er nesten helt stille i kvartal VIII på Torshov, men du kan høre en fjern summing. Det er lyden av 20-bussen som smyger seg gjennom gatene. Forbi bronseoksen på Hegermanns plass. Hvis du lukker øynene kan du se for deg løvet som virvles opp og svever etter som en fargerik kappe i motvind. Gårdene på Torshov er som kongeriker, synes Gustav. Av og til braker de sammen så bakken skjelver og vinden piler av sted mellom grenene på trærne i parken. Det største av dem alle er Frankrikegården. Her bor Gustav, i Krebs gate 9. Det kan du tro han er stolt av, for det gjør ham nemlig til en franker. En franker er en sånn som bor i Frankrikegården, det. De tykke mursteinsmurene er farget sandgule og strekker seg høyt over gatelykter og tretopper. Ikke engang fuglene har orket å ta turen opp på den rødbrune takstenen. Men du kan se dem balansere på linene som krysser Vogts gate, eller i den lille bjørkelunden i parken.

Det er august, og morelltrærne holder fremdeles det de lover. Gustav og Mikkel plukker tunge klaser med saftige bær fra treets løse grep. Håndflatene blir farget røde. Tennene også. Fortauet har fått et Marimekko-mønster. Små, runde, røde flekker av nedtråkket nedfallsfrukt ligger strødd oppover Per Kvibergs gate. 20-bussen blir stående et øyeblikk på andre siden av Lilleborgbanen og lager bølger i den nylagte asfalten før den kjører videre. Etter en stund går de også videre. Under føttene knaser morellsteinene mot asfalten. Gustav kjenner gatene på Torshov som de mørke stripene i hånden sin. Et nettverk av veier som følger hverandre et stykke på veien, noen møtes før de tar av i hver sin retning. De er vakre, stripene og gatene. Noen ganger finner han nye, enda de alltid har vært der. Det er rart med sånne ting som bare endrer seg. Han kjenner det bruser i magen idet de krysser veien fra morelltrærne ved Lilleborgbanen og setter kurs mot portalen som leder inn i Italiagården. Idet de kommer inn i gårdsrommet, blir bruset til bobler som stiger oppover som i en nyåpnet colaflaske. Mikkel rynker bare brynene. For det er nå engang sånn at når man vokser opp som franker, så er Italiagården bare en kopi det gikk litt galt med. Gustav synes likevel de burde ta den veien.

UTDRAG FRA KAPITTEL 11

Snøfnugg som stuper kråke, og morfar som får KOLS av legen

Det hjelper visst å ha en mor som jobber på sykehuset. For ganske snart får de snakke med legen som har undersøkt morfar. Legen har tynt, blondt hår med dype viker, og en hvit frakk som rekker ham til knærne. Den ene armen har han brettet bak på ryggen, og rundt halsen har han et par briller i en grønn snor som ikke får henge i fred. Han tar dem med inn på et lite samtalerom som minner om innsiden av en tom matboks. Kantete og innestengt, og med en lukt som er vanskelig å beskrive. Denne matboksen er dessuten utstyrt med full flombelysning. Lampene er lagt i taket som rektangulære brikker i et kvadratisk puslespill. Gustav føler seg med ett som insektene på hytta, de som kravler frivillig inn i påskrudde lyspærer og blir værende til de ser ut som en neve sprøstekt løk.

«Kan vi åpne vinduet?» spør Gustav, med en stemme han så vidt drar kjensel på. Det høres ut som om den blir spilt av på morfars gamle radio. Hakkete og forvrengt.

«Selvsagt», svarer legen. Det lille vinduet oppe under taket settes på gløtt. Suset fra kjøretøy på snøkledde veier slippes inn og blander seg med summingen fra lyspærene. Bortsett fra et tynt malingsstrøk er veggene tomme, og de eneste møblene i rommet er stolene de sitter på og bordet imellom dem. Et samtalerom er visst et sånt rom som er ribbet for alt annet enn uttrykksløse ansikter og alvorlige stemmer.

«Jeg er redd det er ganske alvorlig», kremter legen.

Gustav kjenner ubehaget bre seg som en bølge fra dypet. Det presser seg gjennom brystet og skyller varmt innover ansiktet hans. Lyden av kjøretøy og lyspærer blir borte. Bare ordene henger igjen.

«Undersøkelsene viser at Elias har KOLS, og det har han nok hatt ganske lenge.» De strenge linjene i ansiktet hans blir tydeligere. Gustav vet at de er strenge, for linjene går der man senker brynene når man er alvorlig eller snurper igjen munnen når man ikke er enig.

Moren nikker, som om hun forstår, som om hun alt vet. Men Gustav vet ikke. Han prøver å si noe, men ordene er tatt til fange, noen har helt dem ned i magesekken og knytt
igjen etter seg.

«Prøvene viser betydelig redusert lungekapasitet», sukker legen.

Gustav tar tak i morens hånd med klamme fingre.

«Det betyr at han ikke får pustet skikkelig», legger legen til idet han løfter blikket.

Det gjør ikke Gustav heller. Kanskje han og har fått KOLS, men det får han fort vite at han nok ikke har.

«Men når blir morfar frisk?» spør Gustav og svelger tungt. Han er rimelig sikker på at et sandpapir har satt seg fast i halsen. Det kjennes i hvert fall sånn ut, dessuten kan
han høre det på stemmen.

«Det blir han nok dessverre ikke. Men han skal nok slippe å bli verre, om han klarer å skille lag med pipen. Den gjør bare vondt verre.»

«Kan jeg besøke ham?» spør Gustav.

«Absolutt», nikker legen. Gustav ser bort på moren, hun nikker hun og.

«Elias ligger på rom 108, nede i første etasje», legger legen til, og de strenge linjene i ansiktet viskes vekk.

Gustav blir stående like utenfor rom 108 en stund som en annen fremmed. Morfar sitter oppreist i sykehussengen i bare nattskjorten og stirrer ut vinduet. Man kan så vidt skimte Torshov herfra om man vet hva man ser etter. Tretoppene som danner en sirkel rundt dalen, pipene, kirkespiret. Morfar ser skrøpeligere ut, synes Gustav. Lange knortete bein
som strekker seg som røtter mot sengeenden. Over ansiktet har han en maske med en slange som går inn i et susende rør på veggen. Ved siden av sengen henger en pose med blank væske i et stativ. Fra posen drypper det lydløse dråper ned i et lite mellomkammer, før det renner videre ned i en slange som går inn over håndleddet. Gustav våger seg innenfor. Han går og setter seg i den grønne godstolen ved sengeenden. Over ham henger et lite maleri av et fyrtårn som ser ut til å slukes av havet. Det er først da morfar får øye på ham, og sender i vei et smil som bare øynene er med på.

UTDRAG FRA KAPITTEL 13

En Torshov-okse, rød saft og jordbærtyggis

Gustav og Mikkel tar følge et lite stykke selv om de skal hver sin vei. Mikkel har begynt på kapoeira oppe på Sandakersenteret, og Gustav skal ned i Italiagården. Denne gangen er det ingen omvei. Denne gangen skal han på besøk til Julie Zachariassen. Likevel blir de stående på nedsiden av Frankrikegården. Der fomler de rundt med hender og føtter en stund. Kaster blikk hit og dit som om de ikke er særlig godt kjent i området. Gustav leter etter noe å si, men finner ikke ordene. Det er egentlig ikke det rare. For han har aldri følt at det gjør noe. Ikke før. Før kom og gikk ordene litt som de ville, uten at det bød ham imot. Litt som å puste. Når man puster sånn som vanlige folk, tenker man ikke særlig over det, men morfar legger nok merke til det. At ikke ting er som det skal. Sånn er det for Gustav og, med ordene. Nå skulle han ønske han kom på noe å si. Hva som helst. Han ser seg om enda en gang, som om ordene ligger gjemt et sted blant buskene langs murveggen eller i kumhullet ved veikanten. Han ser til og med over på den andre siden av rundkjøringen, på den buede portalen i Italiagården. Tvers gjennom oksefontenen ser han. Plassen føles plutselig annerledes, underlig åpen. Så slår det ham. Han kan faktisk se portalen fra der han står. Det er ingenting som hindrer ham i å se rett over Hegermanns plass, gjennom Italiagården og helt ned til den rødbrune mursteinsveggen på hjørnet av skolegården.

«Hva skjer med oksen?» detter det ut av ham. Han ser vantro på noe som ikke lenger er der. Det eneste som står igjen er pidestallen, og paddene rundt.

Mikkel blir bare stående og måpe, han og. Oksen som alltid har vært der, like stødig som bakken under, er borte. Oksen som har båret dem begge på ryggen så mange ganger. De hadde klatret opp, tatt sats fra bakbeinet på oksen, fått tak i halen og svingt seg opp på den brede ryggen. De hadde følt seg som to prinser der oppe på ryggen til det mektige beistet.

«Tror du det er noen som har tatt den?» Gustav ser seg rundt som om han forventer å se noen på hjørnet av Hegermanns gate med oksen under armen.

«Hvem skulle det være?» Mikkel ser seg rundt for sikkerhets skyld, han og, før han traver over veien og klatrer opp på toppen av pidestallen. Gustav klatrer etter, men passer på at buksene ikke krøller seg. Det er ikke særlig stas å dra på besøk med møkkete bukser, og er det noen som vet hva som har vært i denne fontenen, så er det han. De badet løskatter i vannet her, holdt sjøkrig med det de fant liggende i nærheten, for lenge siden.

«Tror du den kommer tilbake?» spør Gustav.

Hele topplokket er skrelt av. Gustav ser rett ned i en slags brønn, med tomme vannrør som står til alle kanter. Han kjenner den samme lukten slå imot seg som når de skrur på vannet på hytta etter en lang vinter. Det er rart å tenke på at det ikke er mer som skal til for å holde en veldig Torshov-okse i gang. Kun et par gamle rør og et lokk for å dekke det til.

«Håper det.»

De sier ikke mer. Smiler bare. Et øyeblikk kjennes det som før. Så kjennes det rart igjen. Rart å ikke skulle gå videre sammen. At de bare skal ta følge et stykke på veien. Mikkel hopper ned i to byks, småløper langs veien og blir borte på hjørnet av Krebs gate. Gustav klatrer forsiktig ned og går sakte over veien. Han kaster et blikk tilbake. Når han ser etter, er plassen mer tom enn åpen. Så forsvinner han inn i portalen. Inn i Italiagården.

Relaterte innlegg