Vilmer blir en viter

Romanutdrag

Julie Valsø

Julie Hjortland Valsø

Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021

Julie Hjortland Valsø (f. 1991) er tekstforfatter og har jobbet med tekst og digitale strategier for bla. TV2, NRK og VG. Som rotete mamma på Instagram formidler hun morsomt og hjertevarmt om småbarnslivet til over 25 000 følgere. Julie bor i Oslo med to folk hun har laga, og en hun er gift med.

Uvanlige ting skjer som regel på helt vanlige dager. Planeter blir borte i sorte hull mens du tråkker i tyggis. En sjelden fugl klekkes ut mens du ser ned i sekken. En flyvende sykkel lages mens du stuper kråke i gymmen. Denne historien starter på en sånn dag. Selv om det var en typisk dag for Vilmer, var den ganske så uvanlig å regne for de fleste andre.

At en hund løper alene gjennom Hong Kong, er ganske uvanlig. Enda mer uvanlig er det med hunder som henter barn på skolen. Labradoren Priscilla hentet Vilmer på skolen hver dag, før de gikk den samme veien hjem som alltid. Det er jo fryktelig vanlig å ha et hjem, tenker du, og det stemmer så klart. Det er bare at folk flest ikke bor på taket til det største biblioteket i landet.

Uvanlig kan jo virke spennende, men ifølge Vilmer var resten av livet hennes uhorvelig kjedelig. Frøken Wu var nemlig en ganske streng oppdrager. Hun forlot aldri biblioteket, og lot omtrent ikke Vilmer gjøre det heller.

En gang nå og da hadde Vilmer faktisk besøk av klassekamerater. Men frøken Wu gjorde så klart ingen unntak for gjester. Vilmers venner måtte pent telle bøker, gjøre lekser og stelle kjøkkenhage, de også. Derfor kom de sjeldent tilbake på besøk. Hver dag var den samme, fritid kom etter boksortering, lekser og en hel liste av oppgaver.

Denne dagen, derimot, var Vilmers siste vanlige dag. Akkurat nå snek noen seg mellom reol 51 og 49. De skulle plassere en bok, som inneholdt verdens viktigste beskjed.

Faktisk ble 31 viktige beskjeder gitt denne dagen, og i hvert fall 30 av dem var nøye planlagt, så nøye planlagt at noen hadde brukt 11 år på å regne ut hvem som skulle ha dem. Du skjønner, det foregår et regnestykke over alt som skjer i verden, til enhver tid. Det regnes på hvor mange ganger du kommer til å snuble i morgen, hvor mange ganger du tenker på peanøttsmør, og om du tar til venstre eller høyre rundt neste sving. Alt kan påvirke hvordan verden holdes oppe, og det var nettopp denne hemmeligheten barna skulle få vite.

En av bøkene måtte for eksempel ligge skvist mellom to trær på en skolevei i Sibir. En annen skulle flyte forbi en husbåt, for å bli fisket opp sammen med frokosten. En bok skulle ligge på venterommet til en tannlege i Kansas, og slik fortsatte det. Vilmers beskjed var den siste for dagen, og selv om denne overleveringen ikke var like nøye planlagt, var det den aller viktigste.

Den blå boka

Bøker går seg gjerne vill i store bibliotek. Bøker om grønnsaker står plutselig sammen med bøker om undertøy eller romfart. Hver eneste ettermiddag var det Vilmers jobb å putte disse bøkene tilbake på riktig plass. Vilmer åpnet døren, og en kjent lukt av svette tær og trøtte bøker møtte henne. Lukten kom til å henge igjen lenge etter alle hadde dratt. Før Vilmer fikk lagt fra seg sekken, gav frøken Wu henne en stabel med dinosaurbøker.

«Sørg for at du ikke blander juratiden med krittperioden igjen. Det ble kaos sist dinoklubben hadde møte», sa frøken Wu og gled bortover reolene på en trappestige med hjul. Hunden Priscilla fulgte henne hakk i hæl. Wu nynnet, og det var ekstra irriterende i dag. Dragebåtfestivalen skjedde nemlig bare en gang i året. Wu hadde sagt nei i dag tidlig da Vilmer spurte. Det var første året nesten hele klassen skulle dit, men Vilmer ble aldri gammel nok til å gjøre noe som helst alene, virket det som. Alle distriktene i Hong Kong konkurrerte i utsmykkede båter, med dekorerte dragehoder på. Havnen var full av vimpler, konfetti, jubling og mat. Wu kom til å si nei en gang til, likevel måtte Vilmer spørre igjen. En gang måtte Wu si ja, en eller annen gang må Vilmer være stor nok.

«Kan jeg ta med Priscilla ned til havna etterpå?» Vilmer kikket på Wu, som børstet den øverste hyllen, før hun kikket på Priscilla som forsøkte å grave frem noe fra under reolen.

«Du vet hva svaret er», sa hun bare. Det lå små støvkorn i luggen hennes, og brillene satt så vidt på plass over nesen.

«Jeg er den eneste som ikke er med!» svarte Vilmer og tviholdt på trallen full av bøker. En gang må Wu si ja.

«Nei, tror ikke det er svaret», sa Wu, og plasserte en hånd under haken.

«Fullfør runden, leksene og kjøkkenhagen først», sukket Vilmer. Det var alltid svaret. Festivalen kom til å være over innen Vilmer klarte å fullføre alle oppgavene. Det kom
bare til å være nedtråkkede vimpler og konfetti igjen.

Det var ingen andre veier ut heller. Vilmer hadde testet de fleste etter 10 år, 125 dager, 37 minutter og 30 sekunder, sånn omtrentlig. Dessuten, hver gang Vilmer fant en utgang, var det som om Priscilla eller Wu visste det. De stod og ventet på henne på utsiden av sjakter, branndører og bakdører.

Selv om Vilmer hadde begrenset tilgang til utsiden, var friheten stor så lenge den var innenfor biblioteket. Vilmer og Wu hadde sitt eget system. Selv om Wu var streng og engstelig som et strå, fikk Vilmer klatre på hyller, balansere mellom sjakter og sitte i branntrappene. Wu sa heller ingenting når Vilmer overnattet langs reolene, eller spyttet papirklyser i hodet på dem hun ikke likte.

Vilmer tvang de små hjulene på trallen til å gå fortere. Med hodet ned i bøkene som vanlig, tok hun tiden for å gjøre runden så raskt som mulig. Hun trengte ikke engang se på hyllene for å plassere bøkene riktig.

Reol 51 var som alle de andre reolene, likevel føltes noe annerledes der idet hun rundet hjørnet. Vilmer lette etter feilen. Det var som om noen nettopp hadde gått der, en virvel av støv badet i lyset fra taket. Hun stoppet for å se at det falt til ro, men støvet fortsatte å danse foran henne. Det var ingen vind eller vifte. Ikke så mye som en sprekk i gulvet kunne forklare det. Hun fulgte støvet med øynene, det virv103 let helt inn til bokhyllen og stoppet ved en blå bok.

Den stod presset mellom to andre bøker, så den stakk litt lenger ut. Støvet dirret bare der rundt boken. Den var gammel, lyseblå og bundet i stoff, med gullskrift langs ryggen. Vilmer så med en gang at den ikke hørte til her. Etasjer på etasjer hadde Vilmer gått gjennom. Hun visste hvilke bøker som var finest, hvilke hun ville lese flere ganger og hvilke som fortjente å støve ned. Hvis denne boken hadde vært her før, ville hun lagt merke til det. Vilmer strakte hånda ut mot den, det var som om lufta var litt tyngre akkurat der i virvelen av støv. Hånden ble dratt mot gulvet, men hun tok tak i bokryggen og dro den til seg. Når boken først var i hendene hennes, kjentes alt motsatt ut, boken var lettere enn den så ut. Støvkornene roet seg igjen, og lyset traff bokhyllen sånn som det alltid gjorde på denne tiden av døgnet.

«Botaniske gleder» stod det gravert i gull på forsiden. Det kjentes ut som om boken hadde vært i hendene hennes før. Som om hun hadde mistet den og endelig funnet den igjen.

Vilmer hadde aldri brydd seg om blomster og kunne ikke navnet på særlig mange av dem, likevel måtte hun åpne boken. Første side var tynn og delikat. Skriften var i samme gull som på forsiden.

«En del av jordens tyngdekraft bor i alle Vitere, fordi ingen kan forlate tyngden av å holde verden oppe.»

Under, i samme gull, var en illustrasjon av en statue Vilmer hadde sett før, av et menneske som kneler med verden på skuldrene sine.

På neste linje stod det noe Vilmer ikke klarte å tro på.

Denne boken tilhører Vilmer Wu.

Boken glapp ut av hendene, men Vilmer reddet den så vidt før den traff gulvet. Plutselig kjentes halsen trang, og hendene klamme. Vilmer kikket fort rundt seg. Det var ingen andre her. Hun åpnet den igjen.

Vilmer Wu

Navnet hennes så fint ut i gull, og passet merkelig inn med resten. Det var så vidt hun turte å bla til neste side.

Kontoret for verdens tråder inviterer herved Vilmer Wu til skolen for nye Vitere:

Først må vi advare deg. Det er heseblesende og sjokkerende at jorden holdes oppe av seks tråder. Faktisk er det meste av informasjon på de neste sidene rimelig opprivende. Hvis du vil, kan du lukke boken og sette den tilbake i hyllen. Da glemmer du alt du har lest, som om ingenting har skjedd. Vit likevel at Regnerådet, etter nøye og lange beregninger, har kommet frem til at du er en av ekstremt få som bør vite mer om hvordan verden holdes oppe. Deres utregninger tilsier dermed at du bør bli vår elev. Les videre på eget ansvar.

H.L På vegne av Kontoret.

Vilmer rakk verken lese eller tenke noe lenger, for Wu kom løpende mot henne mellom reolene.

«Få se», sa hun og snappet boken til seg. Hun så med store øyne på den, snudde den i hendene og sank ned på gulvet ved siden av Vilmer. «Jeg hadde håpet du skulle slippe dette.»

«Vet du hva dette er?» spurte Vilmer.

Relaterte innlegg