Det røde hjertet
eller
Det vi gjorde med frøken Ming

Hilde Hodnefjeld

Av Hilde Hodnefjeld

Student ved masterstudiet i skrivekunst og formidling 2020–2022

Vi tar opp nye studenter våren 2022, med søknadsfrist 24. april og opp­start i august.

Les mer

Jeg forsøker å lese og pugge med lav stemme, mens jeg står rett opp og ned i den varme bussen. Jeg vil lære meg leksen utenat. Jeg vet at frøken Ming kommer til å høre meg. Hun er som en hund som snuser seg fram til de som ikke er forberedt. Det er varmt, det er 18.august. Bussen er full av folk. Takluken er lukket.

Jeg holder meg i tauet som henger i en lang bue under taket. Hver gang bussen svinger presses jeg ufrivillig inn i den svette armhulen til mannen ved siden av meg. Jeg forsøker å flytte meg, gå lenger bakover, men det er umulig. Jeg holder boken opp som et skjold foran nesen og prøver å puste gjennom munnen. Skrift-tegnene svømmer rundt på sidene når jeg holder boken sånn. Jeg kan bare glemme å tyde det som står der. Jeg vet ikke at jeg etter denne dagen aldri skal være redd for at frøken Ming skal høre meg.

Frøken Ming har spist frokost. Hun har børstet det lange svarte håret og festet det med to hårspenner. Hvilken kjole skal hun velge idag? Dagen er allerede varm, selv om det fortsatt er tidlig om morgenen. Det må bli den blomstrete med korte ermer.

Hun vil ikke tenke på uroen hun kjenner. Hun vil tenke på elevene sine. Hun vil tenke på undervisningen. Hun er ikke kontrarevolusjonær, hun elsker Mao! Hun bestemmer seg for at elevene heller skal lære fire nye Mao-sitater den dagen. De konfutsianske tekstene kan vente.

–Kapitalist! Kapitalist!

Noen roper bakerst i bussen. Jeg snur meg.

Det er Shi og Tonglin som roper, de roper inn i ansiktet på en mann som sitter stille på setet. Han ser framover. Stiv i blikket. Tonglin dasker han på hodet flere ganger så hårsveisen faller helt feil. Mannen blir sittende. Da tar Shi tak i jakken hans og forsøker å rive han ned fra setet. Det danner seg en åpning rundt dem, selv så tett vi står.

Mannen faller ned på gulvet. Folk viker unna når han krabber på alle fire mot utgangen.

Shi gir han et siste spark i rompa når bussen stopper og dørene åpnes.

Det er for mange rygger foran meg. Jeg klarer ikke se hvordan det går med han når han faller ut på gaten.

Shi står rett ved siden av meg nå. Han puster tungt og den grønne jakken er mørkegrønn av svette. Han snur seg mot meg og vi står så tett at jeg kjenner den varme ånden mot ansiktet mitt.

– Er du rød i ditt hjerte? sier han – Vi skal til Tiananmen, Den Himmelske Freds Plass. Bli med oss, Liu!

Om jeg er rød i mitt hjerte? Jeg elsker Mao, vår leder, men er jeg virkelig rød helt inn i hjertet mitt? Jeg blir flau. Jeg har ikke gjort nok. Jeg har bare tenkt på meg selv.

Jeg må tenke på folket. Hvordan kan jeg hjelpe mitt land og mitt folk ved å pugge konfutsianske tekster!? Jeg vil også ha armbind, jeg vil også ha en liten rød bok i hånden.

Jeg skal til skolen, men jeg blir med Shi og Tonglin ut av bussen.

Vi er på Tiananmen, Den Himmelske Freds plass. 

Det er tusener av ungdommer der. De sitter på bakken, prater lavt med hverandre. Vi setter oss ned. Jeg setter meg ved siden av Shi. Vi venter. Hva er det vi venter på? – Mao, sier Shi – Formann Mao skal komme. Vi venter mer. –Kommer han ikke likevel?

Da er det som en bølge av mennesker reiser seg opp foran oss, rygger bakover, tråkker på hendene mine. Noen tar tak i meg og får meg opp på beina. Det er Shi. Han holder meg og jeg kjenner at han dirrer i hele kroppen. Tårene renner nedover kinnene hans, men han er lykkelig, for Mao er der, langt der framme. Vi puster i samme luft som han nå! Jeg kjenner ikke lenger smerten i hånden. Jeg roper, men jeg hører ikke min egen stemme. Vi er en stemme, vi er samme stemme, vi har det samme stemmebåndet. Det binder oss sammen. Vi er Røde Fane, vi er de unge, vi er framtiden! Lenge leve formann Mao, måtte han leve i ti tusen år!

– Hva sier han? Jeg hører ikke.

– Lærere er borgerlige mennesker. Lærere er dårlige mennesker.

Slår vi dem i hjel, er det ingen stor sak, sier Mao, sier Shi inn i øret mitt. Jeg er rød i mitt hjerte.

Vi løper, vi løper sammen med tusenvis av andre ungdommer, mot skolen vår.

Vi enser ikke de gamle som sitter på huk på fortauet, oppslukt av sjakk-spillet mellom seg. Sjakk, det gamle borgerlige spillet! Vi tråkker på det når vi løper. Sparker til brikkene. Sparker til de gamle. Jeg er rød i mitt hjerte. Vi løper til skolen. Skolen er stengt. Det er ingen lærere på skolen.

Noen har stablet bøkene fra biblioteket i en stor haug foran skolebygningen. Nå tenner de på.

Vi vil ikke lære av lærerne og bøkene. Vi vil lære av bøndene og industriarbeiderne.

– Jeg vet hvor frøken Ming bor! Roper Shi plutselig. – Hun er et råttent egg! Den gamle faren hennes er borgerlig!

Jeg vet også hvor frøken Ming bor. Faren min jobber sammen med faren hennes. Er jeg også et råttent egg?

Vi er utenfor huset til frøken Ming. Vi sparker ned to krukker med blomster ved inngangen og bryter opp den smale tredøren.

– Mao sier langt hår er kapitalisthår, langt hår er Vestens hår. Klipp det! Klipp det!

Det er ikke jeg som holder saksen. Likevel er det jeg som klipper håret hennes. Hendene som holder saksen er vår hånd. Vår sak klipper håret. Blodet renner fra sår etter saksen. Hun bøyer hodet i hendene. Vi klipper i den blomstrete kjolen hennes. River den i stykker. Vi spytter på henne. Hvite klyser på den nakne kroppen hennes. Noen bommer. De hvite klysene ligger på gulvet rundt henne.

–Slikk det opp!

Vi tvinger henne ned på kne. Hun gjør det. Hun gjør det vi ber henne om.

I et sekund ser jeg inn i øynene hennes og jeg ser at hun kjenner meg igjen.

– Liu, sier hun, men hun gråter ikke.

Hun sier:

– Jeg elsker Mao Tse Tung.

Shi hører det, han sier:

– Da vet du at det vi gjør er rett! Du må angre alt du har gjort.

– Hva har jeg gjort? Spør frøken Ming, men ingen svarer henne.

Hun blir liggende på kjøkkengulvet. Den store kjøkkenkniven ligger ved siden av henne.

Noen sier hun kan bruke den på seg selv, så slipper de å gjøre det.

Vi går ut av den ødelagte inngangsdøren. Jeg ser aldri frøken Ming igjen.

Dagen etter får jeg får grønn jakke og rødt armbind. Shi og Tonglin kommer bærende på stabler av små røde bøker, helt opp til haken. De legger dem utover fortauet. Shi rekker meg en av dem. Jeg tar imot og smiler. Jeg er rød i mitt hjerte. Jeg trykker den lille røde boken mot det lille stikket jeg kjenner i brystet mitt. Som for å døyve smerten jeg kjenner. Nei! Nei! Det er ingen smerte! Jeg visker den vekk, som en uønsket person på et fotografi. For verden tilhører oss. Kinas framtid tilhører oss. Vi er den store proletariske kulturrevolusjonens tapre støttropper. Imperialistene og revisjonistene frykter oss.

Noen begynner å synge. Jeg synger også. Vi synger med samme stemme:
Vi er Maos Røde garde. Røde hjerter mot vind og bølger. Vi skal knuse den gamle verden!

Og la den nye verden bli rød.

Kilder

Research og kildegransking

Dette arbeidskravet skal bygge på arbeidet dere gjør uken før. Jeg gjentar oppgaven her: Reflekterer rundt utfordringer knytta til det skjønn- eller faglitterær researcharbeidet du utfører i uke 22. Du må vise til flere ulike kilder. Det må fremgå hvordan du har jobbet for å få fram materialet og hvordan du har veid kildene opp mot hverandre.

La meg se. Å skrive er å tenke, skriver Anders Johansen i sin bok «Samtalens tynne tråd»
som står på pensum til emne 4.
Om å tenke seg om skriftlig. Det er det jeg gjør i mine dagbøker, er det ikke?
Hvordan skal jeg tenke-skrive her? I dette refleksjonsnotatet, uten å bare prate, uten å bare produsere tekst for å fylle de 5 til 7 sidene som oppgaven krever?
Jeg er en student som svarer på en oppgave. Allerede der er forutsetningene for denne teksten, lagt. Jeg har min bakgrunn som illustratør og bilde-redaktør. Et yrke uten ord. Et felt som bruker det visuelle for å kommunisere. Jeg har bagasje fra barndommen som helt sikkert preger det jeg tegner og skriver. Å bruke sin bakgrunn til noe positivt, snakker Michelle A. Tisdel om i kapitlet «Narratives of Competence and Confidence: Self, Society, and Belonging in Norway»
Å ha en annen hudfarge er en synlig forskjell. Å ha røtter i en annen kultur er en forskjell.
Uansett er det viktig å være bevisst sin egen bakgrunn.
Source of difference, but also source of strength, siterer Michelle A. Tisdel fra Loveleen Rihel Brenna sin bok «Min annerledeshet, min styrke»
Annerledesheten kan altså være en styrke.

«Å tegne er å se» het en bok som alle på kunstskoler leste på nittitallet da jeg også gikk på kunstskole.
Å se på en måte som bare er mulig ved å tegne, er det en måte å avlure virkeligheten en slags sannhet?
Kan det sammenlignes med å skrive?
Å tenke på en måte som bare er mulig ved å skrive, er det en måte å avlure virkeligheten en slags sannhet?
Men sant for hvem? For meg selv?

Oppgaven fra Jon Ewo var enkel og vanskelig på en gang. «Skriv om å være …»
Han gikk fra pult til pult og ba oss trekke et av arkene han holdt i hendene. Menneskene skulle fordeles tilfeldig. Vi trakk alle et menneske vi skulle «være». Jeg fikk en rødegardist under Maos kulturrevolusjon.

Jeg har vært i Kina. Jeg har vært på Den Himmelske Freds Plass. Jeg har stått i kø med hundrevis av kinesere for å få et glimt av Maos balsamerte lik.
Vi var to og vi reiste fra Beijing, vestover, langs den gamle Silkeveien i to måneder.
Men først bodde vi på en student-campus i Beijing en uke. At vi fikk lov til å bo der, skyldes en norsk student på universitetet i Beijing. Hun ordnet opphold for oss. Det var stor forskjell på rommet vi fikk nøkkel til, og rommene som de kinesiske studentene hadde. Gjennom de åpne vinduene kunne vi se inn på køyesengene i tre etasjer på seksmannsrommene. Bare en smal stripe gulv imellom. På vårt rom, derimot, var det dobbeltseng og nattbord.
Vi reiste mye med tog eller buss. Toalettene på togstasjonene hadde ikke dører, vi satt alle på huk over samme renne med urin og avføring. Bare adskilt med en tynn halv-vegg.
Når jeg tegnet i skisseboken min, flokket kineserne seg rundt og bøyde seg over tegningene mine. Det gjorde de med den største selvfølge. Mitt reisefølge hadde mye hår på armene. De trakk i håret og lo. De løftet opp t-skjorten hans, dro i magehåret og lo enda mer. Ikke for å være slemme, de var bare nysgjerrige. Som den naturligste sak i verden. Privatliv er vestens oppfinnelse. Et sted i nærheten av Tibet, overnattet vi på et sted for reisende lastebilsjåfører. Vi fikk tildelt et rom som vendte ut mot et slags atrium. Vi var de eneste gjestene den natten. Det mørknet, vi var slitne og trøtte etter en lang reise. Rommet var uten gardiner, lysstoffrøret i taket umulig å skru av. De som eide stedet dro fram fire hvite plastikkstoler og satte seg utenfor vinduet vårt. Vi var tydeligvis kveldens underholdning. Det var umulig å kle av seg og legge seg uten å bli beglodd. Til slutt fikk jeg skiftet bak den trange trekanten mellom døren og veggen og hoppet i seng under de tykke røde vatt-teppene (fulle av sultne lopper, viste det seg dagen etter) Etter en times tid slukket de lyset vårt og gikk og la seg de også.

Disse erfaringene tok jeg med meg da jeg skulle «være en rødegardist»
Hvordan er det å leve i et samfunn der privatliv er uforståelig. Der det å gå alene i skogen blir sett på som merkelig. Der det beste er å være sammen. Hele tiden! Alltid! Der det verste er å være alene! Får de følelsen av å være en liten maur? En liten, men viktig maur? Og at det er helt greit. Eller, mer enn greit. Det blir satt pris på, og du setter pris på de andre maurene og du stoler på lederen og ser på lederen som en gud. Selv etter hans død, stå og gråte ved hans balsamerte lik?

Det er en studentoppgave jeg skriver. Jeg trenger ikke være redd for at noen leser den som en sannhet og bruker den videre som en kilde. Likevel er oppgaven å gjøre research og finne pålitelige kilder som jeg kan bruke. Jeg googler rødegardist kulturelle revolusjon
Det store Norske Leksikon. Den kilden kan jeg stole på, det har Jon Ewo sagt. Men er det en objektiv kilde? Historikeren som har skrevet artikkelen har også sin bakgrunn og er mest sannsynlig av vestlig opphav. På en måte er fotografier og filmer en mer pålitelig kilde, selv om bilder kan manipuleres. Bare tenk på svarthvitt fotografiet der «firer-banden» i Kina ble retusjert vekk etter at de falt i unåde i 1976. Alt som er igjen, er et åpent gap i rekken av prominente personer.
Jeg leter likevel blant bilder som dukker opp i google-søket.
Det er ved å stirre inn i øynene til den unge jenta på fotografiet at jeg får energi til å gå inn i hodet hennes. Og være henne! En ung jente, kanskje seksten år? Mao-lue på det svarte halv-korte håret, intense øyne. Munnen åpen. Hun skriker noe. Ungdommene rundt henne har også åpne munner. Skriker de det samme? Eller er det en sang?
Hvorfor så hun inn i kamera akkurat da bildet ble tatt? Hvem tok bildet? Hva skjedde før bildet ble tatt? Hva gjorde hun etter det korte sekundet kamera frøs grimasen hun laget?
Jeg leter videre, ser filmer på YouTube, leser artikler om rødegardister, artikler om kulturrevolusjonene. Jeg vil ha fakta. Faktaopplysninger som jeg kan bruke som komponenter i teksten jeg skal skrive, og jeg begynner å ane at den skal handle om den unge jenta på bildet.
Jeg kommer over en formulering. «Å være rød i sitt hjerte». Jeg henger meg på denne formuleringen.
Å være rød i sitt hjerte. Jeg tolker det som å være helt oppslukt av saken. Til det fanatiske.
Å være så overbevist at du ikke ser annet enn det røde. Blindet av alt det røde.
Kan et bilde bli en kilde? Det er jeg som tolker blikket hennes, det er jeg som ser det fanatiske i blikket.
Jeg kommer over fortellinger, for eksempel fortellingen til en aldrende mann på YouTube
Still ashamed of my part in Mao´s cultural revolution, der han forteller en hjerteskjærende historie om fornedrelsen av en lærer. Jeg leser Torbjørn Færøvik, på nett og i boken «Maos rike, en lidelseshistorie»
Det finnes bilder og filmer der ungdom tvinger lærere og andre autoriteter i kne, henger på dem skilt der anklagene mot dem er skrevet med kinesiske tegn.
Gamle som blir slått med stokker. De grusomste historiene finnes det ikke visuelle bevis for,
men refereres av historikere på nettsteder vi i vesten har tillitt til.

Disse grusomhetene nevnes ikke med et ord når jeg oppsøker kilder som tjenfolket.no, en norsktalende rød mediaplatform, eller ser gamle propagandafilmer jeg finner på YouTube. Her jubler glad ungdom mens de vifter med Maos lille røde bok. De roper eller synger.
Maos sitater ble omgjort til sanger slik at det ble lettere å huske tekstene.
Det kinesiske språket er tekstet på engelsk, jeg oversetter videre til norsk: Vi er Maos Røde garde. Røde hjerter mot vind og bølger. Vi skal knuse den gamle verden! Og la den nye verden bli rød.
Det er disse kildene jeg går til når jeg skal skrive «vær en rødegardist under Maos kulturrevolusjon» Jeg vil påvirkes, jeg vil la mitt hjerte bli rødt. Jeg vil kjenne meg i ett med rødegardistene på Den Himmelske Freds plass. Jeg vil være en del av massene og kjenne at jeg er en viktig del, at det vi skal gjøre sammen betyr noe. Noe som vil forandre verden.

Jeg har gått i noen demonstrasjonstog. Jeg trekker fram minner og følelsen jeg hadde da vi gikk mot Rådhuset i Oslo, oppildnet av taktfaste rop. Jeg ropte også.
Eller minner fra en konsert. Jeg hopper opp og ned foran en scene, beruset av noe annet enn det jeg har drukket. Noe som oppstår av i hjernen når jeg står sammen med hundrevis av andre hoppende og dansende ungdommer.
Jon Ewo snakket om tre sirkler stoffet hentes fra.
Kjernen. Berøring. Periferi. Der Kjernen er den innerste sirkelen.
Kjernen:
Den emosjonelle sannheten er selve kjernen i historien, tenker jeg.
Den emosjonelle sannheten? Hva er det?
Er det fra egne minner jeg må hente den emosjonelle sannheten slik at jeg kan fremkalle følelsen av «å være»?
Berøring:
Jeg har lest konkrete historier som er skrevet av personer som har opplevd Kulturrevolusjonen. Jeg har sett filmer av hendelser. Jeg forsøker å bruke handlingen fra enkelte historier, men setter dem sammen på min måte. Velger ut og trekker fra.
Periferi:
Hva slags historier er skrevet av historikerne? Hva står i historiebøkene våre?
Hva er vår sannhet om det som skjedde under Kulturrevolusjonen?

Under her kommer en liste over kilder jeg har benyttet meg av under arbeidet med den skjønnlitterære oppgaven vi fikk av Jon Ewo pluss arbeidet med dette refleksjonsnotatet.
Hva er sant og hva er ikke? Er det selvopplevde mest sant? Det preges uansett av den bakgrunnen vi har. Hva er kildekritikk? Å lese, å høre og å se framstillinger av det som har skjedd som et sammensatt bilde? Se det fra et fugleperspektiv? Ikke henge seg opp i den ene eller andre skråsikkerheten? Det tror jeg det må være.

Kilder

  • Færøvik, Torbjørn Maos Rike, en lidelseshistorie Cappelen Damm 2012
  • https://snl.no/Rødegardister Store Norske Leksikon
  • Still ashamed of my part in Mao´s cultural revolution Film på YouTube
    Popagandafilmer på YouTube
  • Rødegardister og den kulturelle revolusjon Bilder på google-søk
  • Røde Gardisters Kamp Sang, Sangtekst funnet i propagandafilm på YouTube
  • Maos red guards fra filmen Morning Sun, dokumentarfilm
  • http://blog.kinaforum.com/2017/05/beijing-for-50-ar-siden-da.html Torbjørn Færøvik
  • https://tjen-folket.no/index.php/2020/08/14/kkp-rodegardister-stotbrigaden-i-kulturrevolusjonen/ Rød mediaplatform, tjenfolket.no
  • https://ndla.no/subject:1:1d441d40-358a-47a8-8cd5-7a80382a9062/topic:2:182005/resource:1:157625 om utdanning i Kina, før og nå.
  • Min egen reise til Kina i 1991 (2 måneders rundreise)
  • Johansen, Anders Samtalens tynne tråd Spartacus Forlag 2003
  • Tisdel, Michelle Narratives of Competence and Confidence: Self, Society, and Belonging in Norway C. Fagerlid, M. A. Tisdel (eds.), A Literary Anthropology of Migration and
  • Belonging, Palgrave Studies in Literary Anthropology 2020

Relaterte innlegg