Av Håkon Solheim Marcus
Student ved masterstudiet i skrivekunst og formidling
INT. — ROMMET TIL VIKTOR — DAG
Svakt lys på et ryddig soverom. Sengen er pent redd opp. Ingen leker. Et vindu i bakveggen. VIKTOR kommer inn gjennom døren og skrur på lyset.
I lampen i taket henger FASMARION opp ned med en lyspære i
hånda. Den lyser, selv om den ikke henger fast i lampen.
FASMARION
Endelig, jeg trodde aldri du skulle bli ferdig med det skolegreiene.
(flyr ned til gulvet)
VIKTOR
(oppgitt)
Du er fortsatt her? Flott.
FASMARION
Vil du ha en lyspære? De er i sesong akkurat nå.
Fasmarion tar en stor bit av pæra, som er myk og tilsynelatende spiselig.
VIKTOR
Hør her, jeg har ikke tid til tullet ditt i dag, Fasmarion. Vi har fått fire sider med ganske kompliserte matteoppgaver som skal være ferdig til i morgen.
(setter seg ved skrivebordet for å gjøre leksene)
FASMARION
Mateoppgaver? Da må vi ut på eventyr og finne noen sultne dyr!
VIKTOR
Jeg sa ikke mate, jeg sa matte. Seks ganger sju og sånn.
FASMARION
Det har jeg aldri hørt om.
VIKTOR
Vel, det er noe som krever konsentrasjon, så det hadde vært fint om du kunne vært stille de neste par timene.
FASMARION
Såklart – skal ikke si noe mer, jeg.
VIKTOR
Fint.
Viktor begynner å skrive i matteboka si. Fasmarion klatrer opp i vinduskarmen.
FASMARION
Skal være stille som en mus.
(pause)
Kan bare sitte her og dingle med beina.
Fasmarion kjeder seg. Han trekker etter hvert en lang
klarinett ut av buksa, justerer omhyggelig på ventilene,
setter nesen til munnstykket og snyter forsiktig en tone.
VIKTOR
Fasmarion!
FASMARION
Unnskyld unnskyld unnskyld!
(kaster klarinetten ut av
vinduet)
Men det skjer jo ikke noe fantastisk hvis du bare sitter
der og skriver i den boka! Kan vi ikke heller krympe oss ned på størrelse med lekene dine, og–
(ser seg rundt)
Hvor er egentlig lekene dine?
VIKTOR
I en eske på loftet. Du kan gå opp dit og leke hvis du lar meg være i fred.
FASMARION
Um… Men det går jo ikke.
Altså, hele poenget med å ha en usynlig venn er jo at jeg skal være der for deg. Så du ikke er alene.
VIKTOR
Ja men jeg vil jo være alene!
FASMARION
Men en usynlig venn–
VIKTOR
(avbryter)
Jeg vil ikke ha en usynlig venn lenger!
Pause.
FASMARION
Nei vel.
Som du vil.
Du har ikke lenger en usynlig venn.
Fasmarion peker på bøkene til Viktor, og får dem til å flakse rundt i rommet som fugler.
FASMARION
Kos deg med arbeidsro, da, Viktor.
VIKTOR
Hei, slutt med det der!
Fasmarion!
(prøver å fange bøkene)
Fasmarion klatrer opp i vinduskarmen og hopper ut. Vinduet slår igjen med et SMELL, og alle bøkene faller til gulvet. Viktor blir stående igjen alene.