Aktiv litteraturformidling hvor barna medvirker

Når jeg leser bildebøker for barn, leser jeg vanligvis i barnehagerom, på skoler eller små intime scener. Høytlesingene varer mellom 35 og 45 minutter. Jeg bruker projektor, og har boka på storskjerm. Barna sitter i en halvsirkel foran meg. Jeg leser høyt og bruker estetiske elementer som dialog, dramatisk lek og fortelling. Boka brukes som en trampoline, eller som en dør for å gå inn i et nytt rom. I dette møtet, om jeg lykkes, kan vi skape et fantasirom i det fysiske rommet vi møtes i. I dette fantasirommet, ved hjelp av dialog, dramatisk lek og fortelling, kan vi alle glemme hvem vi er og hva som preger oss i hverdagen vår, om det er bekymringer, forskjeller, ja, all «støy» vi forholder oss til i dagliglivet. I dette fantasirommet skal vi bare fokusere på å sanse, nyte, ha det gøy sammen og oppleve en fortelling. Vi utforsker denne fortellingen via noen estetiske elementer, som muligens kan lære barna noe nytt, som kan gi dem en opplevelse av glede og felleskap. Og i dette rommet vi møtes i, kan vi gi litteraturen liv fra hver og én av de barna som er til stede.

Jeg mener derfor at høytlesingen kan sees på som et ritual med endringskraft, slik det er beskrevet av antropologer. 

Teori om ritual

Ritualer er et stort tema. Alle som jobber med scenekunst arbeider på et vis med ritualer, all religiøs virksomhet er knyttet til ritualitet. Antropologer har ritualer som egen subdisiplin og har forskjellige kriterier for å markere en hendelse som et ritual. For å redegjøre for hva ritualer er og hvordan dette i praksis manifesterer seg i arbeidet mitt, bruker jeg perspektiver utviklet av to antropologer som har vært sentrale i ritualteori; Victor Turner og Bruce Kapferer. Ifølge Turner er ritualer dramatiske handlinger, gjerne av religiøs karakter. Han definerer og begrenser ritualer til «en standardisert sekvens av handlinger som involverer gester, ord og gjenstander utført på et bestemt sted og formet for å påvirke overnaturlige skapninger eller krefter i tråd med utførerens mål og interesser» (Turner 1973: 1100, min oversettelse). Man utfører altså handlinger som rører ved noe som er utenfor (hverdags) mennesket selv, med mål om å skape en ønsket endring.

I sine studier av ritualer og rituelle symboler hos ndembuene i Zambia har Turner laget en analysemodell som favner ritualenes potensiale til å skape endring (se 1967, 1969, 1974). Modellen tar utgangspunkt i ndembuenes overgangsritualer, der folket i forskjellige faser av livet endrer sosial posisjon. Overgangsritualene «vasker bort» deltakernes tidligere status og gjør dem klare til å «gjenfødes» som en ny person – både overfor seg selv og andre.  Overgangsritene deles inn i tre ulike faser; atskillelse, liminalitet og reintegrasjon. Jeg er særlig opptatt av den liminale fasen, eller «liminale øyeblikk», som Turner betraktet som de avgjørende tidspunkt der transformasjon og nyskapning kan skje. Jeg vil videre i teksten anvende forståelsen av ritualet som et generativt rom, i tråd med Turners teori; et rom hvor vi transformerer relasjoner, status og måten vi ser og opplever andre og oss selv på.  Jeg vil spesielt referere til to begreper som er sentrale for mitt mål med høytlesningene; liminalitet og communitas. I tillegg vil jeg trekke på Kapferers teorier om ritualer og den avgjørende rollen han mener estetikk, sanseopplevelser og «virtualitet» spiller i et vellykket ritual.

Jeg vil nå gjøre rede for begrepene liminalitet og communitas.

Liminalitet er en av overgangsritualets faser, faktisk den avgjørende, sier Turner, dersom målet med ritualet er å oppnå endring. Liminalitetsfasen befinner seg på siden av det ordinære hverdagslige samfunnet og skiller seg på̊ flere måter fra de to andre fasene han kaller atskillelse og reintegrasjon. I atskillelsesfasen bryter deltakeren gradvis forbindelsene til hverdagens rammer og strukturer, men er fremdeles koblet til dem. I liminalfasen, som er ritualets midtre fase, er deltakeren koblet fra hverdagens emosjonelle og sosiale rammer og strukturer. Det er i denne tilstanden subjektets status kan endres og man kan bli «gjenfødt» som en ny person. I reintegrasjonsfasen vender man tilbake til hverdagens rammer og strukturer, men som en endret person.

Liminalitet, fra latinsk limen, betyr å befinne seg på et terskeltidspunkt. Turner bruker betydningen av begrepet til både å fremlegge og knytte sammen sine poenger. Han betegner den liminale personae, eller overgangssubjektet, som strukturelt «usynlig». Personen er selvfølgelig fysisk til stede i overgangsfasen, men regnes likevel for usynlig, fordi hen kan sies å være udefinerbar i den perioden da transformasjonen skjer. Med det mener Turner at samfunnet ikke egentlig har begreper eller språk som på en tilfredsstillende måte dekker det å befinne seg mellom to tilstander. Som han forklarer det:

The subject of passage ritual is, in the liminal period, structurally, if not physically, ’invisible’. As members of society most of us only see what we expect to see, and what we expect to see is what we are conditioned to see when we have learned the definitions and classifications of our culture. A society’s secular definitions do not allow for the existence of a not-boy-not- man, which is what a novice in a male puberty rite is (if he can be said to be anything).

(Turner 1996: 511)

Når Turner tar for seg det sosiale aspektet i liminalfasen, påpeker han at det oppstår et spesielt fellesskap mellom deltakerne som han kaller communitas. Communitas er den latinske termen for «community» og refererer til en opplevelse av fellesskap som oppstår mellom en gruppe mennesker når deres liv sammen oppnår en felles, gjensidig mening. Turner bruker denne termen for å skille fellesskapet i liminalfasen fra det han kaller «an area of common living» (Turner 1977: 96).  Communitas er fellesskap med flat struktur, hvor hierarkiske strukturer er visket ut og deltakerne blir jevnbyrdige. Man strippes for tidligere sosiale kjennetegn og blir lik: ««The liminal group is a community or comity of comrades and not a structure of hierarchically arrayed positions» (Turner 1996: 515). “Communitas is a bond uniting people over and above any formal social bonds” (Turner 1974: 45).

Et communitas kan bestå av to slags relasjoner. Den første er det fellesskapet som oppstår blant deltakerne. Det andre er relasjonen mellom deltakerne og de eldre eller læremestrene. Fellesskapet som oppstår i liminalfasen, står i skarp kontrast til de sosiale strukturene vi finner i samfunnet for øvrig. Men hvordan kan man oppnå en tilstand av liminalitet, hvor man kan endre synet på seg selv, på andre og på omgivelsene – og der en slik opplevelse av communitas kan finne sted? Antropolog Bruce Kapferer kommer med noen svar, som er nyttige for mitt eget mål om å oppnå disse tilstandene hos barna i høytlesningsstunden.

Kapferer var elev av Turner ved Universitetet i Manchester og lot seg inspirere av sin lærers teorier. Basert på feltarbeid blant theravada-buddhister på Bali videreutviklet han Turners ritualteori ved å insistere på betydningen av estetikk og sanselige opplevelser for at overgangsritualer skulle bli virkningsfulle. Estetikk og sanselige opplevelser var sentrale, mente han, for den typen overgangsritualer han selv var mest interessert i, nemlig de tradisjonelle balinesiske ritualene for å helbrede sykdom og drive ut onde ånder fra personer man regnet som forhekset. Disse ritualene krevde hos pasientene en emosjonell og eksistensiell frigjøring fra status quo. Denne frigjøringen kunne fremkalles ved hjelp av ritualer som skapte sterke nok sanseinntrykk til at man erfarte at sykdom og ondskap ble jaget ut av kroppene deres.

Ritualene Kapferer studerte hadde en fast, gjenkjennelig struktur, men med faser som åpnet for det uforutsette. Det var i disse fasene nøkkelen til helbredelsen og åndeutdrivelsen lå, i tråd med Turners teori om liminalitet i overgangsritualer. Ritualene på Bali var preget av trommer og andre instrumenter som skapte en lydmessig dramaturgi, dans som fulgte trommene, det var forskjellige typer røkelse og det var masker og andre rekvisitter som ble brukt av danserne for å symbolisere prosessen med å drive sykdom og ånder ut av den sykes kropp. Ritualene hadde en dynamikk som strukturerte deltakernes persepsjon, forestillingsevne og erkjennelse – der nye, spesielle «potensialer» både for erfaring og forståelse kunne dannes.

Ved å la seg rive med av ritualets sanselige opplevelser, av fellesskapet som oppsto med andre deltakere; både healere, støttespillere og andre pasienter; av overbevisningen om at ritualets elementer virkelig kunne drive ut sykdom og ånder, dannet pasientene seg forestillinger om alternative versjoner av virkeligheten. Alternative versjoner av virkeligheten der de virkelig var friske, der sykdom og ondskap var vekk – der lenkene som holdt dem i lidelsen var borte. Ritualene skapte derfor, gjennom sin dynamikk og sine elementer, et potensiale for å realisere en annen verden, eller rettere sagt; en annen versjon av verden.

For å beskrive disse nye potensialene, eller mulighetsrommene, som dannes i deltakerne, trekker Kapferer på et begrep som kommer fra de franske filosofiene Gilles Deleuze og Félix Guattari, nemlig virtualitet. Begrepet viser til hvordan vi kan skape en oppfattelse av at noe virkelig er, til forskjell fra den ordinære virkeligheten vi lever i. Det er her Kapferer knytter Turners liminalitet og Deleuze og Guattaris virtualitet sammen: ritualet gjør det mulig å endre virkeligheten, slik den oppleves av ritualets deltakere, fordi man gjennom ritualet opplever at en annen versjon av verden, eller en annen versjon av virkeligheten, er mulig. Versjonen av verdenen eller virkeligheten man opplever som sann i ritualet kan man så ta med seg videre inn i hverdagslivet etter at ritualet er ferdig. Man kan da oppleve seg selv, og hverandre, som endret, i tråd med resultatet av Turners overgangsritualer. Ved å ha gått gjennom ritualets magiske, transformerende rom sammen, kan man også komme ut på andre siden med opplevelse av å være del av et nytt fellesskap, et communitas (Kapferer 2005, 2006).

Litteraturformidling som et ritual

Jeg kommer alltid tidlig til stedet for å se det fysiske rommet hvor jeg skal gjennomføre lesingen. Jeg vil se hvordan rommet kan brukes, se lyset i rommet og vurdere hvor jeg kan stå og ta imot barna. I dette fysiske rommet varmer jeg opp stemmen, kroppen og setter meg i «lekemodus». Jeg står og ønsker barna velkommen, jeg spør om de har det bra, om de har lyst til å lese en bok sammen med meg. Det er slik denne rituell handling initieres.  
Ved velkomsthilsenen har jeg en ambisjon om å invitere dem inn i et fantasirom, hvor de forhåpentligvis kan få lyst til å delta og medskape fysisk og verbalt. Jeg er avhengig av at barna aksepterer invitasjonen og er med på leken. Jeg har aldri opplevd at de ikke vil være med på leken.

I invitasjonen til dette møtet har jeg med meg en bok både i papirformat og digitalt (på skjerm). Jeg har også et manus og en slags koreografi knyttet til bildeboka jeg skal lese. Å ha en struktur jeg skal følge, å kunne vite omtrent tiden jeg kan bruke på hver del av høytlesingen på hvert oppslag i boka, gir meg trygghet og orden. Jeg vet hvor i historien jeg kan leke og dramatisere, jeg vet hvor jeg kan støtte meg til dramaturgien i teksten og skape spenning og overraskelser. Og jeg må si at selv om jeg har et manus improviserer jeg også. Jeg finner på ting i øyeblikket, i møte med barna. Jeg prøver å være åpen, være nysgjerrig, lytte til dem og å være i eksperimenteringsmodus. En gang da jeg leste Reisen rakk en liten jente opp hånda og sa «Vet du hva? Jeg har ikke bleie på̊ meg i dag!» Jeg svarte «Så flott! Ikke jeg heller!» Alle så på meg med store øyne. De voksne lo. Og så sa jeg: «Du er stor nå. Du er god! Wow! Gratulerer! Skal vi fortsette å lese?» «Jaaaa,» sa jenta stolt.

Jeg prøver å høre på alle forslag og tanker barna har. Samtidig som jeg er åpen for innspill, er jeg klar over at jeg må begrense innspillene. Jeg må prøve å være klok på hva jeg svarer på spørsmål fra barna slik at jeg har en viss kontroll på hvilken retning vi går i. Som regel er både barna og jeg så engasjerte at vi sammen klarer å opprettholde denne balansen. Men om det ikke skjer og noen blir inspirert til å fortelle flere ting eller en veldig lang historie, avbryter jeg forsiktig og sier: «Wow! Takk for det! Det var spennende å høre. Men for å komme tilbake der vi var» Vi leser historien, vi snakker om den, vi leker. Vi later som vi er dyr. Vi blir lei oss på liksom, vi blir glade. Vi later som vi gråter. Vi forteller våre historier også: En dag da en var veldig redd. En dag noen dro på ferie til Syden. Maten vi liker. Venner vi har eller ikke har. Dagen vi falt og slo oss. Dagen ingen så at vi var lei oss. Vi spiller noen scener fra historien vi leser. Vi ler og vi blir alvorlige også. I tråd med Turner og Kapferer utforsker vi et virtuelt rom – altså, et rom vi forestiller oss, som ennå ikke er. Et rom ved siden av hverdagen der estetiske elementer (dialog, fortelling og lek) også er annerledes enn hverdagen, som ved hjelp av improvisasjon og lek kan sette barna i en egen modus hvor de aktiviserer kroppen, fantasien, følelser og intellektet slik at de kan forestille seg verden på nye måter. Forhåpentligvis bir det et bilde på verden som de kan ta med seg inn i hverdagslivet igjen. Ved hjelp av slike estetiske elementer setter jeg barna i en bestemt tilstand av liminalitet, hvor vante posisjoner og tenkemåter opphører, med mål om å oppnå communitas, et fellesskap der alle kan oppleve glede og likeverd.

Turner og Kapferer studerer ritualenes potensiale til å skape endring. Enten ritualer der folket i forskjellige faser av livet endrer sosial posisjon, de «vasker bort» deltakernes tidligere status og gjør dem klare til å «gjenfødes» som en ny person, både overfor seg selv og andre, eller ritualer for å helbrede sykdom og drive ut onde ånder fra personer man regnet som forhekset.

I høytlesingene mine som er inspirert av innsikter fra Kapferers og Turners teorier om ritualer, snur vi på hodet vante regler og hverdagsrommet til barna. Hvordan rommet er organisert i barnehagen kan være en avgjørende. Pynt, farger, elementer eller rollen rommet har for barna, stiller mer eller mindre tydelige krav til meg som formidler sammen klarer vi å transformere dette rommet. Slik at relasjoner, status og måten vi ser og opplever andre og oss selv på blir endret. Barna får en felles positiv opplevelse, en estetisk og kroppslig erfaring. Ved leken får de oppleve å gå fra tilskuerrolle til deltaker. Barna får sette ord på sine historier inspirert av lille anda sin historie. Ritualet som skapes og den mulige transformasjonen ved høytlesingene er avhengig av bildebøkene vi leser, temaene i bøkene som gir oss mulighet til å skape ulike type fantasirom og communitas. Og transformasjonen er avhengig av barna sine historier. Historiene deres påvirker både rommet, ritualet og det communitas vi skaper sammen. Jeg delte tidligere to eksempler hvor jeg opplevde transformasjon. Da vi leste bildeboka Slem og ei jente som rakk opp hånda og sa: «Det er jeg som er lille anda», og da vi leste Skyggen og gutten sa «Jeg er ikke redd, men mammaen min er redd. Mamma er redd for pappa». Jeg tror barna ofte er i en verden der de ikke blir ordentlig sett eller hørt. Ved høytlesingen kan de oppleve å bli trukket inn, bli sentrum i en historie, identifisere seg med lille anda sine utfordringer, komme nær en erfaring, en smerte, sette ord på denne erfaringen eller denne smerten. Plutselig kan de oppdage at de har liknende erfaringer eller smerter selv. De får mulighet til å bli sett med utfordringene sine. I dette kollektive rommet skaper vi en felles erfaring som gir oss et felles språk. Noen ganger har jeg tenkt at det virker som om vi i dette rommet egentlig ikke vet hva vi føler før vi «føler sammen», dele denne følelsen med de andre i rommet som om vi ved høytlesingen oppdager noe om oss selv gjennom felleskap.

Last ned hele dokumentet, Deltakende litteraturformidlingspraksis, som PDF her

Relaterte innlegg