Kapittel 1: Innledning
Kapittel 2: Teoretiske og metodiske perspektiver
Kapittel 3: Analyse og forskningsfunn
Kapittel 4: En modell for digital formidling av litteratur for ungdom med kort botid i Norge
Kapittel 5: Konklusjon og litteraturliste
Jeg har presentert forskningen og premissene den bygger på: teoretisk inspirasjon, metodisk refleksjon, samarbeid med lærer og responsen fra ungdommene. Sammen med de erfaringene, refleksjonene og funnene har dette arbeidet frambrakt en modell for digital høytlesing med ungdom med kort botid i Norge. Resultatet bygger på erfaringene og refleksjonene jeg har gjort meg gjennom utprøving og møter med de to gruppene og lærerne deres.
De faktorene som jeg mener er viktige for digital litteraturformidling, er valg av litteratur, teknisk sjekk, kropp og stemme og høytlesing.
a) Valg av litterære tekster
Deltakerne er ungdommer med en annen kulturell bakgrunn enn norsk, og de har kort botid i Norge. Jeg starter alltid med bildebøker og dikt. Disse tekstene er effektive og har en egen evne til å formidle tanker, perspektiver og følelser på en direkte og kortfattet måte. Både bildebøker og dikt består av få ord, og da får hvert ord stor vekt og betydning. Bildebøkene klarer vi å lese ferdig i løpet av et møte, noe som gir ungdommene mestringsfølelse. Noen av bildebøkene og diktene har også et stort potensial for åpenhet og meddiktning.
De sentrale temaene i møtene våre var skriftlig og visuell kunst, subjektive oppfatninger av identitet, kulturell orientering, vennskap og sosiale relasjoner, opplevd rasisme og diskriminering, savn, kjærlighet for våre land og for Norge.
b) Teknisk sjekk
Jeg avtalte en lydsjekk og bildesjekk i forkant. God kvalitet på lyd og bilde var avgjørende for å kunne fokusere på møtets innhold, og ikke på teknikken. Det var nødvendig at alt det tekniske var sjekket på starten av møtet, slik at resten av formidlingen kunne ha fokus på ungdommene og på litteraturen.
Tidligere har jeg nevnt tilfeller av ungdommens bruk av andre digitale medier (mobiltelefon, ekstra vindu på skjermen etc.) under høytlesingen. Kanskje en sjekk/opprydning av dette kunne være fornuftig under den tekniske sjekken slik at alle i størst mulig grad er «til stede» på sin egen skjerm.
c) Kropp og stemme
Det er viktig å tenke på bruk av kropp og stemme i et digitalt møte. Jeg åpnet lenken i Zoom en halv time før elevene skulle komme inn. Jeg stilte meg spørsmål som: Hva kommer ungdommene til å se? Hvordan er bildet? Bildet måtte være i balanse. Det skulle være en komposisjon, en orden. Jeg sjekket lyset i rommet, jeg så på kameraet, jeg sjekket bakgrunnen min, og jeg tenkte på totalopplevelsen. Jeg hadde alltid klær med farger, og jeg sminket meg. Jeg passet på å se hvor lyset var, og hvor skyggene falt i ansiktet. Jeg så mot sentrum av kameraet for å skape en følelse av at jeg så deltakerne i rommet rett foran meg, og om mulig i øynene. Jeg ønsket å formidle glede og ro til ungdommene. Mens jeg ventet på dem, forberedte jeg derfor pusten, stemmen og kroppen. Jeg sjekket hvordan jeg satt i stolen, at jeg satt rett i ryggen, og at skuldrene mine var avslappede. Jeg passet på å ikke sitte med lukket bryst, knærne måtte være i rett vinkel, og fotbladene skulle være i kontakt med skoene, som hele tiden var på gulvet. Jeg pustet dypt mens jeg prøvde å få kontakt med magemusklene. På teaterskolen lærte jeg at en god holdning er viktig av mange forskjellige grunner, men særlig for å bli ankret og fokusert, og jeg ville utstråle det samme til dem som skulle møte meg.
Jeg lærte meg å varme opp kroppen mens jeg ventet. Mens jeg satt, plasserte jeg den ene hånden på hodet og lot den andre henge ned mot skulderen. Deretter dreide jeg hodet litt mot denne skulderen og bøyde det forsiktig ned mot brystet, slik at det strakk seg i nakken på motsatt side. Jeg sørget for å senke motsatt skulder. Jeg holdt på med dette i femten til tjue sekunder på hver side, og så rullet jeg hodet til venstre og høyre. Etter det sjekket jeg stemmen min. Jeg ønsket en tydelig og klar stemme, men også intim. Det kan være forferdelig å høre en skrikende stemme i digitale møter. Jeg gjorde uttaleøvelser og pusteøvelser. For eksempel rullet jeg med tunga i en «rrr». Jeg gjorde små pusteøvelser med «SSSSS»- og «FFFF»-lyd. Jeg uttalte alle vokaler, og jeg sa «hei, hei, hei». Jeg hørte stemmen min i rommet hvor jeg satt, og jeg tenkte at jeg ville snakke rolig og tydelig. Ønsket mitt var at stemmen skulle kjennes nær, derfor plasserte jeg mikrofonen rett ved munnen for å skape nærhet. Dette er noe jeg lærte på et radioteaterverksted på teaterskolen, da vi jobbet med nærhetseffekten i radioverdenen. Stemmen er et viktig instrument for alle som jobber med formidling. Jeg vet at gjennom å variere stemmen kan jeg skape en følelse av intimitet, troverdighet og glede. Som regel brukte jeg femten minutter på å varme opp stemmen og kroppen. Etter oppvarming viste en funksjon i Zoom meg straks om det var noen i det digitale venterommet.
d) Høytlesing
Jeg begynte gjerne samtalen om forsiden av boka, for eksempel: «Hvilke følelser eller tanker gir elementene til forsiden?» Å snakke om forsiden kan hjelpe å etablere en slags ramme for høytlesingen. Etter det kunne jeg fortsette med: «Jeg skal lese først, og etter hvert skal jeg spørre dere om å lese.»
Etter at jeg leste teksten for første gang, pleide jeg å spørre om det var noen ord de ville kommentere. Jeg likte ikke å spørre om det var noe de ikke forsto, for slike spørsmål kan skape en form for hierarki for meg, og det ønsket jeg ikke. Derfor brukte jeg aldri for eksempel ordet «å forstå». Jeg prøvde å være bevisst på ordvalg, og jeg tenkte gjennom ordenes valør og den betydningen de kan skape. Ord som implisitt utrykker et kunnskaps- eller forståelseshierarki mellom ungdommene og meg, ønsket jeg ikke å bruke. Derfor likte jeg heller å spørre om det var noen som vil kommentere noe, for eksempel, for da kunne noen si: «Jeg tenker på dette ordet: duften.» Jeg merket at spørsmål som dette stilte oss utforskende til språket. Etter at vi hadde snakket om et ord eller utrykk vi ville kommentere, kunne jeg spørre om noen ville lese. Om ingen meldte seg, kunne jeg spørre direkte med navn, for eksempel: «F, vil du lese?» «N vil du lese?»
Under høytlesingen brukte jeg mye dialog. Jeg roste dem, og jeg overdrev gjerne. Prosjektet viste hvor sterk effekten var å få høre: «Så fin stemme du har!» «Wow, så flott du leser!» «Åh!! Jeg kunne høre på deg i timevis. For en nydelig stemme du har.» «Så utrolig flott å høre det norske språket med din aksent.» Jeg skapte gjerne variasjon med stemmen, passet på å se hva jeg formidlet med ansiktsuttrykk, og jeg stilte gjerne «hvorfor»-spørsmål. «Hvorfor tror du dette skjer?» «Hvorfor gjorde hun eller han dette?» Etter at ungdommene kom med sine svar, ga jeg respons med å si for eksempel: «Det var et interessant svar!» «Så spennende tanke!» «Det hadde jeg ikke klart å tenke på.» Alt dette var med på å skape en god, utforskende, varm og trygg atmosfære i samtale rundt bøkene vi leste.