Deltakende litteraturformidlingspraksis

Min metode for litteraturformidling

Norsk barnebokinstitutt arbeider blant annet for at litteraturen skal kunne kommunisere med alle barn og unge, uansett hvem de er og hvilke kanaler de oppsøker. For å styrke instituttets mangfoldskompetanse og utforske nye litteraturformidlingsmetoder rettet mot barn og unge ble jeg ansatt som litteraturformidler i Norsk barnebokinstitutt i mai 2021. Jeg fikk som oppgave å utarbeide ulike konsepter for deltakende litteraturformidlingspraksiser og prøve ut disse konseptene i forhold til litteratur i ulike medier og overfor ulike målgrupper av barn og unge. Denne teksten består av forskjellige deler. Først kommer en prolog (min personlige inngang), og i del 1 en beskrivelse av min metode og en gjennomgang av det teoretiske bakteppet for metoden. I del 2 kommer jeg til å dele empiri og refleksjoner fra prosjektet «Bok til alle fysisk og digitalt» hvor jeg utarbeidet litteraturformidling til barn som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

Mitt arbeid innenfor «Bok til alle fysisk og digitalt» besto av utvikling og utprøving av en formidlingsmetode der barn mellom fire og seks år fikk anledning til å medvirke. Observasjon og dokumentasjon av hvordan metoden fungerte, samt evaluering og videreutvikling. Arbeidet ble gjennomført i tett samarbeid med en barnehage tilpasset barn som bruker ASK aktivt i hverdagen til alle barna i barnehagen. Dette prosjektet var et samarbeid med Horten bibliotek, Bjørnestien barnehage, Vestfold og Telemark fylkesbibliotek og Leser søker bok. Prosjektet hadde flere sider. Jeg skriver om delen jeg hadde ansvar for: utvikling av en formidlingsmetode. Under utprøving av metoden i møte med barn som bruker ASK har jeg i hovedsak hatt veiledning av Kristin Ørjasæter, forsker og direktør ved Norsk barnebokinstitutt. I tillegg har jeg fått veiledning av Anne Skaret, professor ved Høgskolen i Innlandet og forsker ved Norsk barnebokinstitutt. Antropolog Tom Bratrud veiledet meg i ritualteori. For veiledning om bruk av ASK, spesialpedagog Camilla Heimstad Bergseng.

Jeg er født i Argentina og flyttet til Norge i 2001. Jeg er utdannet skuespiller, forfatter og litteraturviter. Jeg startet min praksis som formidler av litteratur i 2000. Jeg formidler både til barn, ungdom og voksne. Min metode og min måte å jobbe med formidling av litteratur på, er farget og formet av min utdanning og praksis fra teateret og med litteratur og at jeg også er bildebokforfatter. I tillegg til erfaringer jeg har tilegnet meg gjennom utdanning, arbeidserfaring og min personlige opplevelse av å være innvandrer i Norge, tar jeg og med opplevelser fra barndommen inn i arbeidet mitt. Jeg vokste opp i en fattig drabantby utenfor sentrum av Buenos Aires, i en familie med krysskulturell bakgrunn med urfolksaner. På skolen i Buenos Aires ble jeg diskriminert på grunn av mitt «urfolksutseende» og min hudfarge. Også når jeg besøkte min bestemor i Nord-Argentina, ble jeg møtt med mistenksomhet. De lokale barna så på meg som et barn fra byen, jeg var ikke en av dem. Jeg falt mellom to stoler. Jeg var alltid annerledes. Disse erfaringene har blant annet ført til at jeg synes det er spennende å utforske hva som finnes og hva som kan oppstå i «et møte» mellom ulike mennesker. «Møtet» er katalysatoren i arbeidet mitt. Møtet mellom mennesker, litteratur og kunst. I mine høytlesinger har jeg som intensjon å gi barna en estetisk og litterær opplevelse der vi ser oss selv og omverdenen med et nytt blikk. Jeg har en drøm om at gjennom dette møtet får barna en opplevelse av et felleskap hvor alle føler seg sett, inkludert og opplever noe godt sammen. En drøm om å skape trygge møteplasser som legger til rette for mangfold. Jeg kommer til å presentere min metode for litteraturformidling med utgangspunkt i egen formidling av bildebøker. Jeg bruker eksempler fra mine høytlesinger med bildebøkene Reisen (2012), Sulten (2016), Skyggen (2018) og Slem (2021). De er skrevet av meg, illustrert av Camilla Engman og utgitt på Magikon Forlag. I denne teksten kommer jeg til å kalle alle bildebøkene nevnt her for «Lille andas serie». Metoden jeg beskriver, er formidling av bildebøker for barn mellom fire og seks år. Det dreier seg om en metode hvor barn får anledning til å medvirke. Tone Birkeland, Ingeborg Mjør og Anne-Stefi Teigland definerer bildeboka som «ei bok med eitt eller fleire bilde på kvart oppslag, og der alle oppslaga samla utgjer ein estetisk heilskap» (Birkeland, Mjør & Teigland, 2018, s. 98). Siden bildebøkene kommuniserer både gjennom tekst og bilder, må leseren både lese det skriftlige og det billedlige utrykket sammen for å få tak i tekstens meningspotensial. Mens ordene krever en lesekyndig mediator, kan bildene oppfattes intuitivt av både store og små barn (Solstad, 2016).

Jeg vil trekke paralleller mellom å formidle bildebøker og spille teater. Å formidle bildebøker for små barn krever nært samspill med barna eller publikum, akkurat som i teater. I både bildebøker og dramatikk må tekststrukturen skape rom for såkalt undertekst eller tolkning hos henholdsvis leseren og tilskueren. Som skuespiller vet jeg for eksempel at en god scenetekst må gi rom til skuespilleren for å tillegge mening selv. Skuespilleren må få skape rom og sammenheng rundt replikkene i teksten. Det samme skjer med manuset til en bildebok; det må være plass til en illustratør, slik at illustrasjonene sammen med teksten kan skape mening og sammenheng mellom de to uttrykkene. Senere, i formidlingen av bildeboka, i kontakt med leseren, må bildeboka gi plass til leseren også. Når vi sier at bildebøker er tenkt for høytlesing tenker vi med en gang på at det vil være flere til stede i møte med boka. Tilskueren eller leseren er viktig i både teater og bildebøker. 

Kapittel I. Strukturen i høytlesingen

I dette kapitelet kommer jeg til å gå steg for steg gjennom hvordan jeg strukturerer formidling og hva skjer i hver del. Jeg strukturerer møtet i tre hoveddeler: 1. Introduksjon og oppvarming; 2. Presentasjon av tema i boka og høytlesing; 3.Avslutning

Introduksjon og oppvarming

Introduksjon

Ofte kjenner barna rommet hvor vi leser godt mens jeg ikke gjør det. Selv om rommet kan være deres «vante sted», velger jeg å stå ved døra og ta imot dem. Jeg later som om det er «mitt rom» og jeg «inviterer dem inn». Ved å stå der og si «Velkommen!» til dem, omkoder jeg rommet og det er slik jeg etablerer første møte og den første usynlige regelen: «Jeg vil gjerne invitere dere til en lek! Vi leker at dere besøker meg», og «Vi skal lage et nytt virtuelt rom sammen». Ved velkomsthilsen får jeg mulighet til å etablere vår første kontakt. Jeg hilser på dem, ser dem i øynene og smiler. Mens barna går inn i rommet, bruker jeg alltid å si igjen: «Velkommen! Finn dere en plass!» «så utrolig hyggelig at du kom!» «Finner du ikke plass? Kan dere lage plass til henne/han?» De sitter og ser nysgjerrige på meg. Når alle er stille sier jeg ofte: «Så utrolig koselig at vi får lov til å være sammen!» Jeg åpner armene mine og løfte dem opp. Ofte opplever jeg at barna smiler, noen ler og andre har et sånt overasket ansiktsuttrykk med et spørsmål som: «Hvem er hun?» Jeg kan for eksempel spørre: «Sitter alle godt?» «Har dere det bra?» og jeg åpner armene mine igjen. Noen kan si «jaaaa», andre løfter armene i lufta med meg. I introduksjonen er jeg opptatt av å vise dem at jeg vil sørge for at de skal ha det bra, at vi skal ha det gøy sammen. De usynlige reglene består i at jeg oppretter en dialog med dem. Både gjennom det jeg sier, men også gjennom det jeg gjør med kroppen min. Deretter sier jeg: «Jeg heter Veronica», «hva heter dere?». Og jeg peker på hver og en for å høre deres navn. Jeg vier oppmerksomhet mot og viser interesse for hver enkelt. Jeg prøver å se hvert barn som subjekt: «Å anerkjenne barn som subjekt betyr å møte den enkelte som et individ som kan forholde seg til seg selv, med rettigheter i forhold til egne tanker og følelser»^[1]Å se barn som subjekt – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage.. Barna sier navnet sitt, de voksne som er med sier også hva de heter. Etter at de har sagt hva de heter, takker jeg for at de har sagt det. Jeg sier at alle navn er så fine. Samtalen og dialogen er i gang. «Jeg liker så godt å lese historier sammen med andre» sier jeg. «Kan alle som liker å høre på historier rekke opp hånda?» spør jeg. Som regel rekker alle barna opp hendene. «Så gøy at alle liker å høre på historier!» sier jeg. «Er det noen som liker å tegne historier?» spør jeg. Som regel rekker alle barna opp hendene her også. Som regel liker alle barna både å høre på historier og tegne historier. Med alle disse spørsmålene gjør jeg flere ting samtidig: Jeg etablere kontakt med dem, forteller dem at vi skal ha «dialog». «Her er det lov å snakke». Jeg gjør meg «kjent for dem». Og jeg samkjøre dem litt: Alle liker historier. Alle liker å tegne. «Vi er et kollektiv og vi skal oppleve noe sammen». Som regel opplever jeg at barna aksepterer denne invitasjonen til å skape et rom sammen med en gang. De blir med på mitt forslag. Som regel vil barna leke denne leken om felleskap og glede sammen.

Oppvarming

Etter introduksjonen går jeg rett til det jeg kaller «oppvarming». Under oppvarmingen prøver jeg å sette hode og kropp i en kreativ lekemodus. Her prøver jeg også å fortsette å fortelle alle «dette er noe vi skal gjøre sammen, dette blir en kollektiv prosess» og «dette er temaer vi skal snakke om». Ofte begynne jeg oppvarmingen med spørsmål: «Har dere tatt med dere øynene deres?» sier jeg mens jeg lager briller med hendende mine foran øyene mine. Og da gjør alle barna det samme uten at jeg ber om dem. De bare etterlikner meg på en organisk måte. «Har dere tatt med dere ørene deres?» spør jeg mens jeg tar hendende mine til ørene mine. Barna gjør det samme. «Har dere tatt med tunga?» spør jeg mens jeg viser tunga. Og det gjør barna også. Slik går jeg gjennom noen deler av kroppen: hodet, armene og beina. Som regel er alle med på å svare med kroppene sine. Etter dette sier jeg: «Så deilig at hele kroppen er med! Nå kan vi begynne å lese! Åh, som jeg gleder meg!»

Jeg bruker god tid på både introduksjonen og oppvarmingen. Jeg tror de første minuttene er viktige og sentrale for å etablere en god kontakt med barna. I møte med barna er jeg alltid opptatt av å skape entusiasme og begeistring. Jeg er nysgjerrig, jeg jobber med spørsmål som: Hvem er du? Hva skjer med deg? Jeg har en ambisjon at de skal føle seg sett og hørt i de første minuttene. Etter jeg har sett og hørt på alle, er jeg klar til å vie fokus på boka vi skal lese.

Presentasjon av tema i boka og høytlesing

Etter introduksjonen og oppvarmingen spør jeg om de er klare til å lese: «Opp med hendende alle som er klare til å lese?». Som regel viser alle meg hendene. Jeg spør hva de ser på forsiden av boka. For eksempel når jeg leser Reisen og jeg spør «Hva ser dere her?», svarer barna: «en and med en ryggsekk!!». Da går jeg og peker på bildet, anda med ryggsekk. «En stein,» kan barna si. Jeg peker på steinen. «Et tre», «en snegle»» Forsiden av boka Reisen viser en and som har på seg en ryggsekk. Anda står på en stein, omringet av greiner, sopp, blomster og en snegle. Jeg oppmuntrer til undring. Jeg lar barna få se, svare og bruke fantasien. Dette kan være med på å styrke tillitsforholdet mellom barn og voksne.^[2]May Britt Drugli om betydning av undring i barnehagen.

Når vi er ferdig med å snakke om illustrasjonen på forsiden, peker jeg og spør: «Kjenner dere igjen denne bokstaven?» «Jaaaaaaa! Det er R!!!» kan barna rope. «Ja! RRRRRR, så gode dere er!» kan jeg svare. Barn som er mellom 4 og 6 år er opptatt av bokstaver og som regel er flere interessert i å vise meg at de kan bokstaver, og de trenger bekreftelse på at de har gjenkjent bokstaven. «Hva tenker dere når jeg sier Reisen?» spør jeg for eksempel. De pleier å si: «Reise til bestemor», «reise på ferie!», «reise for å besøke tante eller onkel», «reise til Stavanger». Etter at de har sagt alle steder de pleier å reise til spør jeg: «Hvordan reiser dere?» De roper for eksempel: «Med buss!» Da lager jeg buss-lyden: «brm-brm-brm». Alle lager lyden til bussen. «Med båt» kan en annen si. «Ja, med båt» sier jeg og later som om jeg kjører båt og lager en lyd. Som regel pleier barna å le og hermer etter meg på en helt naturlig måte. Etter det sier de alltid «med sykkel», «med bil», «med helikopter», de nevner alle mulige transportmidler. I slike sekvenser prøver jeg å gi barna plass og oppmerksomhet, samtidig som de kan bruke fantasien og seg selv. Det å lage disse rommene for undring, fantasi og refleksjon er med på å forme et rom hvor vi styrker oss selv og relasjoner vi har til andre. (Turner, Victor. 1974. Dramas, fields and metaphors. Symbolic. Action in Human Society.)

Jeg bruker tid på introduksjon av tema boka handler om. Alle bildebøkene til Lille andas serie tar opp vanskelige temaer som: «identitet», «fremmedgjøring», «fattigdom», «vennskap», «uvennskap» og «mobbing», temaer mange barn erfarer, men som noen ganger er vanskelig å snakke om. 

Høytlesing

«Det kan hende at du må reise» leser jeg og peker på bildet der den lille anda pakker ryggsekken sin og historien er i gang.

«Den lille anda pakker ryggsekken sin!» kan et barn si. «Ja, hun pakker. Hva pakker hun?». «Et eple!» «termos», «mat», «dopapir!» «jakke». Her er det igjen et eksempel på hvordan jeg prøver å gi rom for at barna selv kan få undre, bruke fantasien og komme med sine tanker. Ofte sier de at lilla anda pakker «dopapir» selv om vi ikke kan se «dopapir» i bildet. Men i ryggsekken til lille anda kan vi se noe som er hvitt. «Kanskje er det dopapir? Kanskje et håndkle?» Etter at vi har nevnt alle mulige ting lille anda kan pakke er barna som regel opptatt av de andre dyrene som man kan se i bildet. «Hva gjør de?» «Hvem er de?» Jeg bruker god tid på alle elementene på hver side før jeg leser videre. Vi samtaler om bilder og teksten, om samspillet mellom tekst og bilder. Barna kommer med mange innspill. De kommenterer noen ganger de små tingene de ser på hver side. De er ofte veldig opptatt av detaljer, små dyr som mark, edderkopp, snegle og maur og små steiner og blomster.

I starten av høytlesingen av bildebøkene til lille anda blir de sentrale karakterene presentert. Ganske rask får leseren vite hva som er konflikten i historien. Jeg bruker dramaturgien i teksten til å bygge dramaturgien i formidlingen av den. Jeg støtter meg i historien og etter at vi har lest om hvem historien handler om og hva konflikten er, bruker jeg lek og fortelling under konfliktopptrapping. Spenningen stiger fram mot et høydepunkt før konflikten blir utløst.Under hele denne seansen bruker jeg også pauser, blikk og stemme for å bygge spenning. Under hele møtet er kroppen og stemmen min aktiv, jeg benytter meg av dialog, lek og fortelling for å skape trygge rammer, slik barna kan tillate seg å være i en utforskende og lærende prosess under vårt møte.

Jeg kommer til å beskrive mer av det som skjer under høytlesingen og de ulike elementene jeg bruker nærmere i kapitelet «estetiske elementer».

Avslutning

Det er ofte god stemning i rommet når jeg avslutter den siste siden i boka vi har lest sammen. Fortellingen er over, og den lille anda har løst problemet den stod ovenfor. Jeg pleier å se på barna og si: «Og snipp, snapp, snute», og så fullfører de setningen med å si: «så var eventyret ute!» Etter denne avslutningen innledes en dialog der vi snakker sammen om leseropplevelsen. Jeg begynner ofte med å stille spørsmål som: «Har dere det bra?» «hva synes dere om denne historien?» «Er det noen som får lyst til å fortelle den videre til noen? Til hvem?» Jeg har opplevd alle gangene at de svarer at de har det bra, at de har hatt det gøy og at de vil dele historien med «mamma!», «pappa!», «storesøster!», «storebror!», «lillesøster!», «lillebror!».

Hvordan hver enkelt høytlesningsstund avsluttes etter dette kommer an på hvilken bok vi har lest. Med Reisen og Sulten pleier jeg eksempelvis å avslutte med en samtale der vi oppsummerer boka sammen. Jeg opplever at barna har et stort engasjement for tematikkene i disse bøkene: Identitet, fremmedgjøring, språklæring osv. Under samtaler med utgangspunkt i Reisen kan jeg plutselig høre: «Min mamma har også reist, akkurat som den lille anda» og «Jeg har reist langt, jeg og». Og når vi samtaler om Sulten vil barna gjerne snakke om maurene og hvor sterke de var. Og om den lille anda som ikke ville dele. At det ikke alltid er lett å dele er noe de lett kan kjenne seg igjen i.

Som avslutning på høytlesningen av Slem og Skyggen benytter jeg aktiviteter der barna inviteres til å delta på flere måter enn kun gjennom samtale. Slem avsluttes med en verkstedsaktivitet der jeg spør om barna kan tegne en ny venn til den lille anda, og til høytlesningen av Skyggen avslutter jeg med et lite ritual for å gjøre frykt mindre skummelt. Skyggen handler nemlig om å være redd, og jeg har erfart at barna ofte vil fortelle om sine egne redsler. Samtalen begynner med at vi snakker om den lille anda og hvor redd den var for flaggermusen. Jeg spør dem så om de er redde for noe. «Jaaaaa!» pleier mange å si, «neiiii» svarer noen andre. Da forteller jeg barna at jeg har en usynlig pose i hånda, og om de har lyst så kan de kaste alle sine redsler oppi den. Og det gjør barna. «Redd edderkopper» kan et barn si. «Redd hunder», «redd mørket», «redd støvsugeren», «redd heiser». En gang sa en gutt til meg: «Jeg er ikke redd, men mammaen min er redd». «Ok», svarte jeg. «Hvis du vil kan vi hjelpe mammaen din? Du kan jo kaste redselen hennes oppi posen min?» «Ja, det vil jeg. Mamma er redd for pappa» svarte gutten da.

Etter at alle har kastet sine redsler i den usynlige posen, rister jeg posen godt. Barna følger nøye med. Jeg kaster posen opp og ned flere ganger. Etterpå legger jeg posen ned på gulvet, og så danser jeg for posen. Jeg spør om barna kan hjelpe meg med å danse fra sine plasser. Så tramper jeg litt ved siden av posen, og spør om de kan trampe litt. Og det gjør de. Før jeg tar den usynlige posen forsiktig opp og krøller den sammen til en liten ball. Jeg kaster ballen til barna, og de kaster den tilbake til meg. «Åh!! Alle redslene har blitt så små!» sier jeg. «De er så små og så lette at vi kan blåse dem opp i lufta» Så blåser jeg ballen opp mot himmelen og ser etter den. «Ha det bra redsel, du er ikke så stor nå,» sier jeg. Barna blåser også sine redsler opp i været, og først da er vi klare for å forlate rommet.

Jeg har også opplevd at måten jeg avslutter en høytlesing på kan bli påvirket av barnas reaksjon. Et eksempel fra en høytlesing av bildeboka Slem i juni 2021. Boka handler blant annet om mobbing, om å ikke få lov å være med.

«Det er jeg som er den lille anda,» sa en jente mens hun holdt hånda oppe. «Åh! Det er trist å høre det!» sa jeg. «Jeg har lyst til å gi deg en klem. Men siden vi er i en pandemi, kan jeg prøve å sende deg en klem?» sa jeg og klemte meg selv. «Denne gode klemmen er til deg,» sa jeg. Jenta reiste seg og klemte seg selv. Hun tok imot klemmen min. «Nå kan vi egentlig alle sammen sende en klem til henne, slik jeg gjorde,» sa jeg. Og alle gjorde det. 

I formidlingen av bildebøkene er jeg opptatt av å gi barna opplevelser, gi dem språk, og ord for det som noen ganger er utrygt og vanskelig å snakke om. Under høytlesninger opplever jeg noen ganger at noe usynlig blir synlig. I dette tilfelle «mobbing». Læreren som var sammen med barna, visste ikke at det foregikk mobbing i klassen. Læreren og jeg snakket sammen etter høytlesingen: «Jeg visste ikke at hun hadde det slik. Jeg skal følge nøye med», sa hun til meg. «Det er jeg som er den lille anda,» sier en seks år gammel liten jente til oss. Hun tør å sette ord på en følelse, i et rom og foran andre barn og voksne. Når hun setter ord på det som er vanskelig, i dette tilfelle «å føle seg utenfor», reagerer jeg ved å si at dette er trist og sender en klem til henne, og jeg ber alle sende en klem til henne. I denne stunden setter vi i gang en handling sammen, vi gjør et ritual sammen. Jeg kommer tilbake til begrepet «ritual» og hvordan og hvorfor jeg er opptatt av det i tekstens neste kapittel.

Jeg synes det er viktig hvordan jeg avslutter høytlesningen. Hvordan kan jeg skape et trygt rom der historien som ble lest danner utgangspunkt for dialog om bokas tematikk? Barna er aktive deltagende i høytlesningen og samtalen bidrar til at barna knytter historien til sine liv og deler sine erfaringer. I teksten som følger kommer jeg til å beskrive metoden, det ritualistiske og de estetiske elementene jeg bruker i høytlesingen.

Last ned hele dokumentet, Deltakende litteraturformidlingspraksis, som PDF her

Relaterte innlegg