Elisabeth Helland Larsen driver produksjonsselskapet BOA Scenekunst, jobber for Sykehusklovnene og er student ved NBIs forfatterutdanning.
Foto: Elisabeth Helland Larsen
Scenekunsten og barnelitteraturen går hånd i hånd og har mye tilfelles. Jeg er klovn av yrke og jobber blant annet med Sykehusklovnene på Rikshospitalet i Oslo. Å være sykehusklovn er «ekstremen» av å møte barn i nuet. Barnet, de pårørende og klovnen skaper en magisk boble i en lineær sykehusstruktur.
Barneboken er også et slikt møte. Barnet, formidleren og boken skaper en felles opplevelse i nuet, en kreativ boble i hverdagen.
Døråpningen er sykehusklovnens viktigste punkt. Dette er starten på møtet og avgjørende for om vi får lov til å besøke barnet. Vi tvinger oss aldri på. Slik tennes ikke gnisten til å gå på eventyrjakt.
Foto: Fra prosjektet «Ord i bevegelse». Frederic Boudin
På vårt klovnevis banker vi forsiktig på. Vårt fremste verktøy er å lytte og å se i døråpningen. Hvis vi gjennom blikket får svar på invitasjonen har vi friheten til å fortsette inn i rommet på hundre forskjellige måter. Med en lydløs fjær som finner små tær, med karate som virvler opp et «fjortis-rom» eller med såpebobler som får hender til å danse i luften.
Hvordan banker barnebøkene på til leseren? Er det forsidene i butikken, er det formidlerne på skolen, er det barne-tv, er det skuffen fra mor og fars barndom? Hvordan møtes små og store hender for å leie hverandre inn i de forunderlige verdenene mellom permene? Hvem sitt ansvar er det å møte barna i dette rommet? Skolen, hjemmet, forfattere på turné, besteforeldre med god tid?
«De er ikke så interessert i bøker, de greier ikke å konsentrere seg så lenge av gangen» sier damen i barnehagen. Hvem greier ikke å konsentrere seg? Hvem er ikke nysgjerrige nok? Hvem er det som ikke er lekne? Hvem er det som ikke tar seg ordentlig tid til å se, møtes og tre inn i det kreative rommet?
Alle barn leker. Det er vi voksne som bør kjenne litt på vår egen nysgjerrighet selv om det er så mye annet vi skal rekke. Nysgjerrighet smitter lettere enn forpliktelse. Nysgjerrigheten er veien inn i bøkene, teateret og kunsten. Vi må være klovnen som banker på igjen og igjen. Holde en liten hånd og ramle, danse eller liste oss inn i dette skapende rommet der alt kan skje.
Et rom der vi må legge fra oss bagasjen med ferdigtygde løsninger og bli med på reisen. Noen ganger skytes vi helt opp til stjernene og andre ganger kan vi ende opp med et myggstikk som klør litt og minner oss om ting vi helst ville glemme. Hvis vi tør å legge ut på reise sammen kan livet fort bli litt rikere.
Foto: Fra prosjektet «Ord i bevegelse». Frederic Boudin
TV er mye brukt som barnevakt. Passiv underholdning blir mer benyttet som stimuli enn noe som i sterkere grad setter i gang barnets egen fantasi. Misforstå meg rett, det virtuelle kan også være døråpnere. Men ofte er virkemidlene for å holde på barnepublikumet så kraftige, og i et så høyt tempo, at de bedøver sansene mer enn å sette dem i sving.
Barna er ikke født med en hurtigere indre rytme nå enn for noen år siden. Det er vi voksne som har skrudd opp metronomen noen hakk. Barna
må jo ha sitt eget program for å bli helstøpte mennesker. De skal helst lære tre språk, velge egen garderobe og ta svømmeknappen før de er fem. Kanskje hopper vi bukk over det viktigste; møtet i døråpningen. Se, lytte og møte.
Kreativ kommunikasjon, som jeg mener en barnebok kan være, er mer enn en knapp man trykker på for å bli underholdt. Fantasi skaper bevegelse, motstand og energi. Fantasien styrker forbindelsen mellom hjertet og hjernen. Bøker og kunst for barn kan også ta opp tabubelagte tema som berører mange strenger i et lite menneske. Man kan ikke gi en bok om noe alvorlig til et mindre barn og gå sin vei slik vi ofte gjør med andre medier. Kunst krever oppfølging: en invitasjon inn og en hånd og holde på vei ut igjen hvis det trengs.
Foto: C. Granados
På sykehuset har familier blitt tvunget til å stoppe opp av ytre omstendigheter. Det er en periode i livet man lever sterkt og derfor er klovnenes besøk kjærkommende møter i en slags «unntakssituasjon». Jeg tror barne og ungdomsbøkene er livsviktige møter i hverdagssituasjonen. Litteraturen skaper identitet og selvtillitt i balansen mellom trygghet og utfordring. Den vider ut perspektivet vårt og styrker samhold og solidaritet gjennom felles opplevelse.
Det finnes hundrevis av barne og ungdomsbøker som venter på å bli åpnet. Akkurat som klovnene er alle bøkene unike; fra glitrende rosa til slitte gamle permer. Hver enkelt bok og klovn har sitt univers med sin frihet og invitasjon til samvær, nærvær, lek, opplevelse, humor, alvor eller poesi. Mangfoldet av stemmer er bokfamiliens styrke.
Nysgjerrigheten, evnen til å lytte og selv være med å skape er nødvendige verktøy for både voksne og barn i en verden som synes å snurre fortere og fortere rundt. Vi må alle ta ansvar for å stoppe opp og banke på noen dører. Det finnes altfor mange dører i dette landet. På sykehus, asylmottak, skoler, barnehjem, barnehager, kirker, fritidsklubber, samfunnshus, kulturhus og hjemme.
Foto: Marte Kruse
Noen ganger kan klovnene banke på den samme døren i dager på rad uten å få lov til å komme inn. Plutselig åpner døren seg og det lekne møtet er der. Vi forstår fra barnet og familien at det var viktig at vi fortsatte å banke på selv om vi ikke fikk ja med det samme.
Foto: Elisabeth Helland Larsen
Jeg tror det er fullt mulig å banke på barnedørene uten klovnenese, de står som regel litt på gløtt. Og det er lov å prøve flere ganger selv om det ikke ble ellevill applaus i det første forsøket. Som det står på sykehusklovnenes kort: Vennligst forstyrr! Kjære voksne med bøker under armene: Vennligst forstyrr!!
© NBI Publisert 4.1 2011
