Uro

Steffen Sørum
Steffen R. M. Sørum, foto: Niklas R. Lello

Morgenessay lest under Se og Les-konferansen i Bergen 11. februar 2020.

Polisen vil smelte. Temperaturen vil stige. Dette endres ikke om du bytter plastposen ut med bærenett i økologisk bomull, eller om alle barnearbeiderne i hele verden sørger for el-bil til alle, eller om du erstatter norsk sauekjøtt med brasiliansk soya.

Om du uroer deg over om du gjør nok for å redde verden, slik vi kjenner den, så kan du ta det med ro. Det var allerede for seint i 1998. Advarslene har vært like siden 1972. Det vi burde gjort er å fundere litt over hvorfor vi ikke endret vårt økonomiske system, bygget på vekst og forbruk, når verdens behov var dekket så tidlig som i 1965?

Begrepet bærekraft ble lansert i Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles framtid i 1987. Her defineres bærekraft som “utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov”.

Dette er altså ikke noe vi kan shoppe oss ut av.

Mens polisen smelter så skjer det andre endringer i samfunnet så sakte, at vi tror det alltid har vært sånn.

Fordi de litterære polene forsvinner også. Motpolene i nord og sør, smelter, og alt sildrer sammen i en eneste stor tanketom tenketank. Et eneste stort hav som drukner alle forskjeller.

Metaforen kunne like godt ha vært en ørken. I en ørkenmetafor kunne litteratur vært sandkassen hvor leseren fikk testet grensene og inngrodde oppfatninger, uten å ta annen skade enn å eventuelt skifte mening eller kutte seg på papir.

Men jeg liker hav-metaforen bedre:

Romanen Medusas flåte av Franzobel bygger på en historisk hendelse. Skipet Medusa synker utenfor Afrikas kyst og mannskapet på 147 må evakuere skipet. Snart befinner de seg på en flåte med knapt med mat og vann. Etter to uker reddes 15 utmagrede skikkelser. Hva skjedde med de andre 132?

Hva betyr moral og sivilisasjon når det står om overlevelse i en ekstrem situasjon? Hvor høy er prisen for overlevelse? Det er dette Franzobel utforsker.

Men Franzobel kan fratas all litterær kraft, lett. Det er ikke hva du skriver, men hvem som skriver som betyr noe.

For hvem er Franzobel, eller Stefan Griebl, som han egentlig heter, til å skrive om folk som drukner på ei flåte? For det første er fyren fra Østerrike som ikke grenser til et eneste hav, for det andre skriver han en historisk roman fra noe som skjedde før han selv ble født. Og har herr Griebl noen gang måtte spise menneskekjøtt?

1964 er lenge siden. Faktisk så lenge siden at vi fremdeles kunne ha reddet verden.

Den kanadiske filosofen Marshall McLuhan skrev understanding Media i 1964. McLuhan foreslo at det var mediet ikke innholdet som nå var i fokus. Det er mediet, ikke innholdet som berører oss og får oss til å reagere.

1964 er lenge siden. Faktisk så lenge siden at vi fremdeles kunne ha reddet verden.

I 2019 er ikke mediet like imponerende lenger, nå kan alle bygge seg en plattform og skrike til verden. Vi lever i en tid hvor the message ikke bare er erstattet med mediet, men med the messenger.

Hva påvirket deg sist når du skulle kjøpe el-bil eller terracottafarget anorakk?  En reklameannonse? Endorsement på Twitter? Knut Bjørnsen på TV-sjopp? En markedsføringsmail? Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis hørte du på noen som du stolte på og som du kjenner.

Om du er i tvil, kan du kaste deg over Mark Organ sin bok: The messenger is the message tar opp temaet i markedsføringsøyemed, men boka hans kunne like godt gjelde litteratur.

Andre amerikanere med festlige navn er Joseph Marks og Steve Martin som skrev boka Messengers, who we listen to, Who we don’t and why.

Martin testet ut hvordan en gruppe kjendiser kunne – gjennom sosiale medier – spre innhold hvor de argumenterte for at 90 prosent av de som tok influensavaksinen likevel endte opp med å bli syke av nettopp den influensaen de hadde vaksinert seg mot.

Jeg regner med at alle her vet hvordan en vaksine virker. Likevel trodde folk det var sant. Selv når ekspertene kom på banen for å rydde opp, stolte folk heller på ufaglærte kjendiser.

Å vite hva som er sant og hva som er løgn har alltid vært vanskelig. Å stole på the messenger gjør oss sårbare for fake news og deep fake, altså teknologien som kan få en video eller stemme til å fremstå som ekte og erstattes med annet innhold. At Forrest Gump snakker med den Amerikanske presidenten, eller at influensere gjør tenna hvite er bare peanuts.

Deepfake får oss til å se hva vi vil se. Det som støtter det vi allerede tror på. Og det skal svært mye til om vi skal skifte mening. Det gjør ekkokammer om til Dovregubbens hall.

Hvordan skal barna våre kunne skille deep fake fra ekte videoer? Vil de slutte å bry seg?

Noen vil sette grenser for hva en forfatter skal kunne skrive om og hvem som har retten til å fortelle en historie.

John Boyne – forfatteren av Gutten i den stripete pyjamasen fikk erfare dette da han skrev boken: My Brother’s Name is Jessica.

Transkjønna-aktivister kritiserte Boyne og anklaget ham på sosiale medier for å være ukvalifisert til å skrive denne romanen. John Boyne er ikke transe selv, og derfor er det ikke hans bok å skrive.

Et vanlig skrivetips som forfattere gir når de holder workshops, meg selv inkludert, er å skrive om noe du kan. John Boyne ønsket å gå den andre veien. Skriv om noe du ikke kan. I 2019 blir det bråk av sånt.

#OwnVoices som ble startet av Corinne Duyvis, er en bevegelse som vil synliggjøre forfattere som skriver historier de har opplevd selv. I kjølvannet av dette, rettes det kritikk mot forfattere som skriver om hovedpersoner eller tema de selv ikke har opplevd.

Man kan selvfølgelig latterliggjøre dette: Må en forfattere være kriminell for å skrive en krim, ha smakt menneskekjøtt for å skrive om kannibalisme? For ikke å snakke om romanen War Horse. Skal vi utbetale royalties i høy og epleskrotter?

Selv sier John Boyne: “There is this awful thing that people can only write about their own experience and stories, and my experience as a reader and as a writer is the opposite to that.”

Jeg er heldig som utga Fundamentalt nå for 18 år siden. Fordi jeg tok friheter, jeg var så freidig å skrive under et arabisk pseudonym. Kazzab al-Abyad, eller hvit løgner. Hovedpersonen Nabil var så langt unna meg jeg trodde jeg kunne komme. En irakisk, ung flyktning som vokser opp i Oslo. Jeg skulle ikke gjøre research. Hvor mye eller hvor lite skjønte jeg av hovedpersonen min, og hva ville det si om min egen samtid? Romanen var ment til å leses kritisk og skape dialog.

I vinter raste debatten rundt forfatteren Hilde Henriksens barnebok Sitronlimonaden. Boken ble meldt inn for Likestillings og diskrimineringsombudet, fordi det ble hevdet at boka hadde rasistisk innhold. Anmeldelsen baserte seg på et utdrag trykket ei lærebok og førte til debatt.

Henriksen hadde sikkert gode intensjoner da hun skrev boka. Kvaliteten kan diskuteres. Men som forfatter blir jeg urolig. Kan gode intensjoner stemple en forfatter som rasist?

Å påberope seg eneretten til en historie er monopolisering av løgn.

Det er en forskjell på det å fortelle og det å bli fortalt.

Men finnes det virkelig en autoritet med fasitsvaret?  

Når the messenger blir viktigere enn the message, påvirker det litteraturen.

Vi kan bli narret til å tro at ett skjønnlitterært verk er mer «sant» enn et annet.

Hvilken søster Hjorth er mest autentisk? Hva om Min kamp hadde handlet om Albert?

Løgnen står sentralt hos forfatteren. Ingen løgn, ingen historie. Da blir det bare Historie med stor H, og ingen kan si at Historien med stor H er objektiv eller uten løgner.

Min erfaring er at forfattere må slippe karakterene sine løs fra sitt eget etiske og moralske kompass. Det blir som kjent ikke en fortelling om det ikke finnes en konflikt eller to.

Når leste du sist en ungdomsroman hvor hovedpersonen var klimafornekter, en roman om ei jente som løy om en voldtekt, en karismatisk nynazist med et vinnende vesen?

Forfatteren frykter at leseren blander sammen forfatterens egen mening med hovedpersonens. Det kan gjøre litteraturen lite rebelsk og utforskertrangen smelter bort. Litteraturen blir konformt og kjedelig. Da vil jeg heller spille skytespill.

Kinesiske handelsmenn skrev i år 96 om sitt møte med det romerske imperiet. De hadde ikke bare hyggelige ting å si om vestlig sivilisasjon, og Gan Yings tekster er ikke akkurat flittig brukt i vestlige historiebøker.

Det tok nærmest en mannsalder før britiske Anthony Beevor kunne fortelle om tyskernes lidelser under Den andre verdenskrigs siste fase i boka Berlin. Slike historier var det ikke verden moden for tidligere. Med hvilke rett hadde tyskerne til å lide?

Skremmer vi bort stemmer vi opplever som ubehagelige også i skjønnlitteraturen?

Alle historier har flere sider. Også forfatterens. Å påberope seg eneretten til en historie er monopolisering av løgn.

For meg er filmen Håp bare en halv fortelling. Når forfatteren også er hovedpersonen i sitt eget traume vil det være blindspots som andre ville kunne utforsket annerledes. Ektemannens ståsted, har også sin fortelling.

Filmen Mans Friday fra 1975 er historien om Robinson Crusoe, men fortalt av Fredag snus det hele på hodet. Uten at jeg visste det, skulle Peter O Tooles pelskledde Robinson bli utgangspunktet for min debutroman Du elsker meg.

I sluttscenen i Mans Friday sitter Peter O Toole, aka Robinson Crusoe i en gyngestol. Han setter geværet mot pannen, tar av seg skoen og trekker av med storetåen.

Filmscenen inspirerte min mor til å skyte seg selv på samme vis et par dager senere. Det skjedde da jeg var alene hjemme og ekkoet fra kammerset og patronkammeret henger fremdeles i øregangene.

Jeg må leve i en evig uro etter dette. Det kalles for Post traumatisk stress syndrom. PTSD. Det holder hjernen i konstant alarmberedskap og kan utløse angst.

Det synes kanskje ikke, men uroen er så innprenta i kroppen, at det registreres i en CAT-skann. PTSD setter et evig avtrykk på hjernen.

Et større traume og manglende oppfølging forstyrrer Amygdala, senteret for frykt og følelser, og gjør permanent skade som blant annet forstyrrer hukommelse og prestasjon.

Og jeg er i konstant beredskap for at katastrofen igjen skal skje. Man lærer seg å holde seg borte fra situasjoner som oppfattes som utrygge.

Noen ganger føles det som om hele det litterære feltet lider av PTSD. Vi er livredde det ubehagelige og syns det derfor er bedre å unngå alt som kan utløse frykt og reaksjoner.  

Selv tror jeg på eksponeringsterapi.

Jeg var heldig som hadde en mor som tok livet sitt, fordi det ga meg retten til å skrive om selvmord og hvordan et barn kunne oppleve det.

Selvfølgelig er det bare tull.

Forfatteren trenger ikke en lisens for å skrive. Jeg er ikke ei jente, aldri vært korsfarer, har aldri laget sitronlimonade. Jeg er en hvit mann i 40-årene som brenner for å forstå verden gjennom å dikte opp historier.

Skriv om hva du vil, men vær forberedt på at verden ikke liker det du skriver, eller deg. Verden kan bli opphengt i å dømme forfatter på hudfarge, alder eller kjønn, fremfor å lese hva hen forsøker å si. Det er opp til deg hvordan du velger å lese Franzobel.  

Har vi lært at det er forskjell på klima og vær. Eller har vi ikke det?

Leder for Lesesenteret i Stavanger var på Dax 18 i anledning PISA-målingene. Hver fjerde gutt på ungdomsskolen er under kritisk nivå for lesning. I den anledning utalte hun at: «Gutter klarer seg uansett.»

Selv ikke Ari Behn klarte å være Ari Behn lenger.

For hver 100 jenter med lese- og skrivevansker, finnes det 276 gutter.

For hver 100 jenter mellom 15-24 år som tar livet sitt, finnes det 433 gutter som tar selvmord.

Tall og statistikk varsler en global krise som er langt unna å støtte påstanden om at «gutter klarer seg uansett.» Det var kanskje slik før, men ting endres.

Ikke alle menn er Donald Trump. Ikke alle gutter erobrer rommet og bruser med fjærene som en påfugl. Ikke alle gutter tatoverer inn terningkast på skulderen. Ikke alle gutter er Ari Behn. Selv ikke Ari Behn klarte å være Ari Behn lenger.

Sohaib fra indre by i Oslo er tenåring og med en attityde som om han bor på slottet.

Jeg kjenner Sohaib fordi han har sneket seg inn i Skatehallen uten å betale, og fordi han husket meg fra et skolebesøk. Du, forfatteren.

Sohaib har ikke eget brett. Egentlig skulle han ikke skate heller.

Han var i Skatehallen for å rappe en lommebok.

Det var opptaksprøve til en guttegjeng, sa han helt ærlig og spontant.

Han fortalte meg at jeg var så jævlig naiv å la mobilen min ligge på benken med kortholder og det hele, at han rett og slett ikke hadde samvittighet til å ta den. Hvis jeg var så uforsiktig, måtte han nesten passe på meg som jeg var søsteren hans.

Sohaib har også PTSD og et synlig arr. Det er en historie der om et belte rundt halsen, kvelning og en rusa onkel, eller stefar eller far som han ikke vet hvem er. Det er egentlig masse greier med Sohaib. For hver tråd han vikler ut, dukker det opp en ny historie. Han er traumenes svar på Tusen og en natt.

Sohaib straffes dobbelt. Han kommer til å være blant de 26 prosent guttene som ikke fikser å fullføre videregående. Søsteren skal bli tannlege.

Hver dag minnes Sohaib om at 2 + 2 = 4 Eller:

Gutt + innvandrer = Kriminell taper

Det tok meg 30 år å skjønne at jeg hadde diagnosen PTSD. Gjennom barndom og ung voksen var symptomene identiske med det man tenker er negativ maskulinitet. For Sohaib gjelder det samme:

Lekser som ikke gjøres. Høyt fravær, uro i timen.

Trøtt og uopplagt. Vold og kort lunte.

Det er bare det som forventes av ham.

Det kommer ikke til å ordne seg for Sohaib.

Jeg møtte Sohaib sist da han ventet på søsteren som var på kodekurs for jenter – en såkalt Girl tech fest. Han hadde lovet moren å følge henne hjem. Han ropte etter meg:  

Du forfatter. Kanskje du skulle skrive boka mi?

Jeg svarte nei.

Nei. Den boka skal du faen meg skrive sjøl, Sohaib.

Du er det messenger, the message og the media.

Det skjønte han ikke helt.

Men så sa jeg. Når du gir ut boka di.

Skal jeg kjøpe 50 eksemplarer.

Lover du?

Selvfølgelig lover jeg.

Shit. Jeg skal bli rik mann.


Relaterte innlegg