Å bli en bedre formidler

Liv Marit Weberg er ny fagleder ved nettstudiet. Etter to måneder i stillingen deler hun sine tanker om ny studieplan og nye veier for studiet.

Kan man bli en bedre formidler på nett?

Den første studieplanen for nettstudiet «Samtidslitteratur for barn og unge. Videreutdanning for formidlere» ble vedtatt i Norsk barnebokinstitutts styre i 2015, og siden da har nettstudiet uteksaminert mange kull med litteraturformidlere under Øystein Espe Baes fagledelse. I starten var det nok aller flest bibliotekansatte som tok studiet, men studentene som går her nå er barnehagelærere, lærere, bibliotekansatte og andre kulturarbeidere.

Liv Marit Weberg er ny fagleder ved studiet. Hun har jobbet seks år ved Norsk barnebokinstitutt på alle utdanninger, har lang erfaring med undervisning i barnelitteratur på høgskolenivå.

Nettstudiet har gått gjennom flere revisjonsprosesser, og målet har alltid vært å gjøre studiet mer relevant og yrkesnært. Da jeg begynte her som høgskolelektor i 2018, var alle oppgavene skriftlige. Etter en revisjonsprosess i 2020 endret dette seg til det som nå har blitt et mantra på studiet: Hvis du skal lære å formidle, kan ikke arbeidskravene kun teste kunnskaper, de må også gi trening i ulike ferdigheter som en formidler bør ha. Vi har prøvd ut mange ulike typer arbeidskrav og kommer til å fortsette å eksperimentere med ulike former. I år skal studentene føre faglige samtaler i læringsgruppene, de skal øve seg som videoformidlere, de skal sammenlikne ulike måter å fortelle på i ulike medier, de skal delta i lesesirkel og observere litteraturformidling. Til slutt skal de altså planlegge sitt eget formidlingsopplegg.

Mer praktisk og yrkesretta

Vår videreutdanning for formidlere er et reint nettstudium. Formidling er et praktisk fag, og det kan virke kontraintuitivt å lære det bort på nett. Men kun hvis man tenker på digital undervisning som det å sitte på hver sin tue og studere uten kommunikasjon. Den nye studieplanen legger opp til flere møtepunkter mellom faglærere og studenter. Studentene skal møte til digitale workshoper og lesesirkler med faglærer, og de skal samarbeide i læringsgrupper. I tillegg har vi frivillige møter hver måned. Når over halvparten av studentene på årets kull møtte opp til det første frivillige møtet, til tross for travle hverdager, ser vi at det er interesse for å møtes, også blant de som velger å studere på nett.

Våre studenter jobber ofte mye ved siden av studiet, og de bor i hele landet. De ønsker å nå ut til leserne med litteraturen der de er. Målet vårt er å heve kvaliteten på litteraturformidlingen nasjonalt – derfor er det viktig med et nettbasert tilbud for formidlerne.

Nettstudiet Samtidslitteratur for barn og unge. Videreutdanning for formidlere er et studium som kombinerer fagkunnskap om samtidslitteraturen og kunnskap om formidlingen av litteraturen. Det er et reint nettstudium, noe som betyr at studentene kun møtes på nett. Studiet gir 30 studiepoeng over ett år.

Bruke egne erfaringer

Det er viktig at den kompetansen studentene har med seg blir verdsatt og brukt. Studentene våre har med seg en haug av ulike erfaringer, og mange av dem har formidla i mange år. Det utfordrer oss som underviser dem, for vi kan ikke alltid være ekspertene. Vi bestemmer til en viss grad hva de skal lese og gjøre mens de studerer hos oss, men målet skal alltid være å hente ut det de har med seg og sørge for at dette blir enda sterkere forankra i dem gjennom teori og veiledning. På mange måter er jobben vår å få dem til å formulere det de allerede har lært ved å reflektere over egne erfaringer og la disse erfaringene møte andres.

Nina Aalstad er nylig ansatt som høgskolelektor ved nettstudiet. Hun har jobbet med formidling på mange måter og til ulike målgrupper, som lærer på videregående skole, som leder for formidlingsprosjektet UBOK, som formidler i DKS og redaktør for Barnebokkritikk. I tillegg var hun redaktør for Les meg – håndbok i litteraturformidling, og denne har vi nå deler av på pensum. Den allsidige bakgrunnen hennes innen formidling gjør Nina særlig godt egnet til å lage praksisnært og erfaringsbasert innhold til våre ressurser, og det er hun godt i gang med. På vårt første frivillige møte underveis i studiets andre modul, fikk vi høre at det var mye å gjøre på studiet, men at det hjalp at læringsressursene var så relevante. Det at studentene umiddelbart kan bruke det de lærer inn i undervisning eller formidling gjør arbeidsmengden lettere å bære.

Sammen for leselyst

Spørsmålet som nettstudiet forsøker å besvare er hvordan vi kan invitere alle barn og unge inn i litteraturen gjennom litteraturformidlingen. Det er ikke blitt mindre aktuelt med regjeringens leselyststrategi. I leselyststrategien oppfordres det til samarbeid. I år er studentene på nettstudiet barnehagelærere, lærere på ulike trinn, skolebibliotekarer, bibliotekansatte og andre kulturarbeidere. Studentene jobber sammen i læringsgrupper, og når vi setter sammen gruppene er det et poeng at studentene skal ha ulike erfaringer og blikk på litteraturformidling. For eksempel er som regel skole- og bibliotekperspektivet representert på hver gruppe. Lærere og bibliotekansatte har stort sett gjort seg erfaringer med at det kan være krevende å sette i gang samarbeid på tvers. I læringsgruppene får de imidlertid til å løfte diskusjonen fordi de tar samtalen i et faglig forum og i trygg avstand fra egen arbeidsplass. Da er det lettere å se at de jobber mot samme mål – samtlige av våre studenter ønsker at litteraturen, også i bokform, fortsatt skal være et sted å lete etter mening for barn og unge som vokser opp i dag. Vi tror at erfaringen med å samarbeide på tvers vil gi ringvirkninger.

For å sikre best mulig faglig innhold henter vi også inn andre nøkkelpersoner ved barnebokinstituttet. For eksempel er Veronica Salinas en viktig bidragsyter inn på studiet. Salinas er forsker og formidler og utvikler nye litteraturformidlingsmetoder i det nasjonale prosjektet Formidlingslaboratoriet. Vi ser at flere av studentene har fått godt utbytte av både forskningsartiklene og ressursene som hun har bidratt med, og de er godt i gang med å diskutere hvordan vi kan inkludere flere i litteraturformidlingen.

Vi kan imidlertid ikke kun hente kunnskapen fra Norsk barnebokinstitutt, vi skal også oppsøke andre aktører, observere og hente inn ressurspersoner. Nylig var Nina Aalstad og jeg på Appelsinia litteraturfestival. Der fikk vi observere litteraturformidling til ulike målgrupper. Vi fikk se hvor forskjellige formidlere er, hvor ulike mål formidlingene har, og hvor mye forskjellig som faktisk kan fungere. Vi trenger ulike stemmer inn på studiet slik at vi kan vise fram dette mangfoldet.

Formidleren er sitt eget verktøy

På instituttet har vi også forfatterutdanninger. Forfatterstudentene deler uferdige tekster med hverandre, og det er grunnleggende sårbart. Uansett hvor langt unna seg selv man skriver, finnes det alltid en stemme i tekstene. Og frykten er der alltid – vil de andre like den stemmen de hører?

Vi tenker at det å formidle er like sårbart. Formidleren bruker også seg selv til å dele noe. Hver enkelt formidler må finne en måte å snakke med publikum på, en måte å snakke om tekster på, en måte å være i rommet på. Formidleren er sitt eget verktøy.

De fleste av oss har formidlere som vi ser opp til. Jeg ser opp til de som representerer noe helt annet enn det jeg selv er. De som kan gå inn i et rom og bare ta det med en gang, de som snakker høyt og tydelig med levende mimikk. Men sånn er jo ikke jeg, og jeg kan ikke bare bli sånn! Det har til tider gjort meg motløs. For meg er det derfor betryggende å se ulike formidlere i aksjon, sånn som jeg hadde mulighet til på Appelsinia. Der så jeg i praksis det som Nina har forsøkt å lære meg – vi har ulike stemmer, det er ikke et mål at vi skal bli like. Formidlere må finne sin egen stemme, stole på den og rendyrke den. Det ønsker vi å hjelpe studentene våre til.