Fortellinger om følelser

Å forstå egne følelser er blitt god butikk i bøker for de minste. Et kjapt søk etter bøker om følelser på nett viser en mengde småbarnsbøker om temaet. Hvordan skal man finne fram til de gode bøkene?

Denne teksten er tidligere publisert i spalten Lek med litteraturen i tidsskriftet Barnehagefolk nr. 3 2023, og er gjengitt med tillatelse.

I Stéphanie Couturiers Den store boken om følelser (2018) møter vi Selma som gjennomgår en hel haug med følelser i løpet av en uke. På mandag blir hun sint, på tirsdag blir hun redd og så videre. Vi møter henne i hverdagslige settinger der små hendelser setter i gang store følelser. Fortellingen er altså et viktig virkemiddel i boka; vi settes inn i ulike situasjoner i verbaltekst og bilder. Men i stedet for en egentlig løsning av situasjonene får vi et tips fra forfatteren idet Selma er i sine følelsers vold, for eksempel: «Hvis du er redd og skal sove, hjelper det å snakke høyt eller tenke på noe morsomt.»

En ny og frisk slik utgivelse er Elisabeth Mosengs Hei, følelse! (2023). På forsiden får den en annen betegnelse enn de fleste bøkene i denne kategorien – spørrebok, i stedet for faktabok. I parateksten introduseres vi for de to følgefigurene Bella Bjørn og Eno Ekorn. Barneleseren får så være med og tolke et bilde av de to figurene: «Hva føler Ena Ekorn her?» På neste oppslag får vi en liten beskrivelse av følelsen, for eksempel skam. Mosengs strategi virker å være todelt; hun ønsker å normalisere (det er vanlig å føle skam innimellom), og hun ønsker å skape reell refleksjon. Hør for eksempel på dette spørsmålet til barneleseren: «Hva tror du hadde skjedd om man aldri skammet seg?»  

Den største forskjellen på disse to bøkene er graden av velmenende voksenråd. Det finnes noen slike i begge bøker – poenget med dem er tross alt å gi barn bedre forståelse av følelsene sine. Men det er vesensforskjell på å si: «For å jage bort misunnelse, hjelper det å tenke på alt du er fornøyd med selv» (Couturier) og «Har du tenkt på at DU kanskje har noe andre ønsker seg? Eller at du kan noe andre ikke kan?» (Moseng).

Følelsene skal være med de små barna resten av livet, og de kommer ikke alltid til å være ukompliserte. Da er det viktig med bøker som ikke forenkler i for stor grad. Og om Elisabeth Mosengs bok leses parallelt med skjønnlitteratur om små barn som føler mye, tror jeg barna kan unngå å bli slike voksne som er sinte når de egentlig er redde eller ensomme. Jeg anbefaler denne gangen skjønnlitterære fortellinger om (ulike) store følelser: