Oppsummering av Forfatterutdanningen ved NBIs seminar lørdag 19. november 2011
Notater gjort av nåværende studine Vera Micaelsen
«Barnelitteratur er egentlig et gigantisk ironisk prosjekt.» Sa redaktør Anne-Stefi Teigland fra Mangschou forlag, og det knaket i 40 nåværende og forhenværende NBI studenters hoder. «Hvis vi definerer ironi som å betrakte seg selv fra utsiden, så finnes det en splittelse i det å være seg selv, og det å betrakte seg selv. Og fordi det alltid vil være en avstand mellom barna og oss, blir det å skrive litteratur for barn et ironisk prosjekt. Og oppgaven består i å minske den avstanden, bruke den bevisst, og stille seg solidarisk med barn og unge.»
Vi var veldig mange damer. En tung overvekt av hvite kvinner med en snittalder på 35 år. Noen få menn, og enda færre med bakgrunn fra andre land enn Norge. Sannsynligvis var vi et slags tverrsnitt av topografien i det landskapet som handler om litteratur for barn og unge, og vi var samlet i en stor sal på seminar.
«Vi er så gamle at vi husker hvordan diskusjonen raste da Til Huttetuenes Land kom. Er det virkelig lov å gi ut sånne bøker for barn?» Sa hovedkonsulent Irja Thorenfeldt fra Aschehoug og dultet NBIs utdanningsleder Dag Larsen i siden. «Husker du det?» Dag Larsen nikket. Tidene har forandret seg en hel del kunne panelet fortelle. Torill Hofmo, tidligere sjefredaktør i Cappelen Damm fortalte hvordan den tradisjonelle måten å tenke på bøker for barn var at bildebøker, altså bøker med overvekt av bilder, var for små barn, mens illustrerte bøker var for barn, og bøker kun med tekst var for unge og voksne. Sånn er det jo ikke lenger.
«Det som avgjør hva som er en bok for barn er oftest handlingen og formen, og hovedpersonens alder. Og om boka oppfattes som det av publikum», sa Torill Hofmo, «ikke for det, det kommer også an på hva markedsavdelingen mener. Det er en evig drakamp mellom redaktørene, markedsavdelingen og bokhandelen som gjerne vil ha skarpt inndelt i alder. De er ikke glade for all-alder bøker. Selv bibliotekene vet ikke hvor de skal sette slike bøker.»
Anne-Stefi Teigland mente at hovedforskjellen ved å skrive bøker for barn og unge ligger i graden av de voksnes tilstedeværelse. Opp til 10 år er barna fortsatt avhengig av de voksne, og de er i større grad på lag med dem. De voksne har en naturlig og nødvendig plass i livene til barna, derfor kan de gjerne være tilstede. For eksempel som i boka Derfor rumper man av Kim Fupz, hvor en far forteller om sin datter Sally, og samtidig reflekterer over sitt eget voksenliv og hvordan det påvirkes av barnet.
Eller i Dustefjerten, hvor Rune Belsvik lar voksenheten komme tydelig fram. Kunststykket her er hvordan spillet mellom voksenheten og barnligheten fungerer.
I ungdomslitteratur er det mer naturlig at de voksne nærmest er fraværende. Hele ungdomsprosjektet er å finne sin egen vei, og å ta avstand til det voksne og bestående. Språket preges også av å fortelle i samme øyenhøyde, og problemstillingene er i all hovedsak konsentrert om det unge menneskets liv. Fra 13 år og oppover er det viktigere at den unge stemmen tar over og at den voksne spiller en bikarakter.
Alle de tre redaktørene var enige om at barneboka, og da kanskje spesielt billedboka er under press fra markedskreftene. Det er både lite og mye penger i barnebøker, og den sterke kommersialiseringen presser fram serier og store internasjonale suksesser. Skjønt det finnes sterke kvaliteter også blant disse. Ungdomsbøkene virker å gå mot det dystopiske, og grøss og gru tar over for bølgen med fantasy som har herjet lenge. Mens barneboka virker å gå mot lettere underholdning.
«Tiden er inne for å avklare sjangere, skille snørr og barter,» mente Irja Thorenfeldt, «vi må skille mellom underholdning og kvalitet, men også mellom fantasy, krim. Fantasy er dessuten utrolig vanskelig å vurdere.»
«Går vi inn i et metta marked?», spurte en av årets studenter og møtte skrå smil fra panelet. Irja Thorenfeldt fortalte om hvordan hun i sin tid måtte løpe etter forfattere for å få dem til å skrive for barn og unge, og hvordan hun arbeidet med å få både lesere, forfattere og redaktører til å ta litteraturen og leserne på alvor. «Men nå står det fantastisk til. Det er en rik fauna, gode illustratører og langt på vei er det et felt som tas alvorlig. Men ja, det er ganske fullt. Selv om det alltid plass til flere, spesielt de gode bøkene,» sa Irja Thorenfeldt og så skjelmsk på oss. Torill Hofmo la til at «Forlagene er helt avhengig av forfatterne og illustratørene, uten dem er det ikke noe å gjøre.»
«Hallo!» lød en stemme bakerst i salen: «Hva i alle dager mente du med at fantasy er så vanskelig å vurdere?» Irja Thorenfeldt løftet blikket, kremtet og så seg litt forvirret rundt: «Eh.. det var vel ikke egentlig det jeg mente. Jeg mente bare det er veldig mange som skriver dårlig fantasy. Og at det er litt på vei ut.» «Ahhh,» sukket eleven, «jeg har holdt på i 6 år med dette prosjektet, jeg har ikke tenkt å gi meg nå.»
«Du vet,» sa Torill Hofmo, «det er ikke lenger mulig å være original, det dere må lete etter er personlighet, det handler om å finne deres versjon av historien. For historien er sannsynligvis fortalt før.»
De tre redaktørene konkluderte med at de så lyst på framtiden, at denne utdanningen var et godt tilskudd for å øke kvaliteten og fokuset på litteratur for barn og unge, og at vi alltid kommer til å trenge nye stemmer. «Og ikke bry dere så mye om markedet, skriv.» Sa Torill Hofmo, og dermed var det slutt.
Avslutningen utspant seg i en dunkel kjeller på andre siden av gata. Der ble det utvekslet erfaringer, telefonnummer, epostadresser og ideer, og lagt vidløftige planer for hvordan vi sakte men sikkert skal erobre verden. Som seg hør og bør på et ekte nachtspiel.
«De store viktige erfaringene i livet gjør man fra 0-14. Etter det er det bare repetisjon.» Bjørn Sortland.
© NBI 06.12.2011
