Kristin Ørjasæter og Anne Kristin Lande har tatt en titt på et utvalg tidlige norske bokomslag, nærmere bestemt i tradisjonen for guttebøker og jentebøker. Her møter vi både Tarzan, Trysil-Knut og Evi Bøgenæs. Foredraget ble holdt under VisLitt-seminaret om omslag hos Grafill 1. desember 2011.
Kristin Ørjasæter: Tilbakeblikk på guttebøker
Ved Norsk barnebokinstitutt har vi 77.000 bind – Anne Kristin Lande og jeg har tatt en titt på noen av de tidlige omslagene. Anne Kristin Lande har sett på jentebøker, og jeg har moret meg med omslag til guttebøker.
På 1870-tallet vokste det frem en ny litteraturtype, underholdende lesestoff som ble gitt ut heftevis hver uke inntil romanen var fullført, det var også mange enkeltstående fortellingshefter. De kom ut under serietitler som for eksempel Bibliothek for interessante Fortællinger, Fortællinger fra fjerne lande, Amerikanske Fortællinger, Coopers Fortællinger, og Ungdoms Bibliotheket.
Peter Haars skriver at omslag vitner om tekstens sjanger og karakter – vi kan lett slutte oss til at dette ble betraktet som triviallitteratur fordi omslagsillustrasjonen rommer en dramatisk historie.
Her er det snakk om indianer- og westernfortellinger, fortellinger om eventyrlige hendelser, og ferder til sjøs og i fremmede land. Actionpreget signaliseres gjennom personer i helfigur og i bevegelse, og ikke sjelden er det så høyt tempo i bildet at noe av kroppen faller utenfor rammen. Det er et velkommen inn, til leseren, et løfte om at her skal det virkelig gå unna.
De originalt norske bøkene kan også ha et handlingsfokus, men de spiller i større grad på troverdighet og gjenkjennelse. Bernt Lunds dikt fra 1861 handler om Trysil-Knuts bravader på ski. Dette er Andreas Blochs versjon fra 1897, om den unge nordmann som behersker skiene slik ingen kunne tro at noen kunne gjøre ham det etter. Senere har både Rudolf Muus (i 1914) og Rasmus Breistein (filmversjon 1942) laget sine versjoner.
I forlengelse av nasjonalromantikken vokste det frem et ideal om at det å være norsk er å være kjekk og grei og snill, men hardfør, tålmodig, nøysom og barsk. Harmoni, det oppnår man i nær kontakt med den ville natur, enten det er fjell eller skog eller sjø. Dette går igjen i en rekke guttebøker og gir motiv til omslagene helt frem til 80-tallet, i hvert fall.
Omslagene til de bøker som appellerte til gjenkjennelse er både forsiktigere i fargebruk enn hefteseriens omslag, og mer forsiktige med hensyn til hvor mye av kroppen som kan falle utenfor rammen. Hollænder-Jonas, av Gabriel Scott fra 1908 har undertittelen «Gutten sin egen, som der ikke fandtes make til i sju døgn», men egentlig er han bare en gutt leseren kommer på innsiden av og kan kjenne seg igjen i. Omslagstegningen til Hollænder-Jonas er signert Sverre Knutsen.
Einar Økland har skrevet at alle omslag gitt ut i Norge er norske, her er jeg fristet til å si meg enig i at bildets fokus på natur og vær og vind er ganske typisk norsk. Det handler om hvordan man i store deler av norsk litteratur har betraktet det å være norsk som en som forholder seg aktivt til naturkreftene. Guttebøkene forteller om hvordan barna ferdes i skog og mark, på fjellet, ved sjøen og hjemme på gården. Det handler ikke om store dramatiske begivenheter, men om hvordan disse guttene forholder seg til sine helt vanlige livsvilkår på en realistisk måte, og livsvilkårene er styrt av naturkreftene. Guttebøkene fremstiller nasjonale hverdagshelter, noe som inkluderer at man må lære seg å ha et fornuftig og ansvarsfullt forhold til naturen. Og omslagene inviterer til gjenkjennelse og troverdighet, uten spor av eksotisme.
Karl Uchermann er opphavet til omslagsbildet til Gutten i røiken, som kom i 1910. Her er det et spennende spill mellom molefunken gutt og trofast hund. Hunden er ikke bare menneskets beste venn, men også en attributt som gir verdighet til den for tilfellet nedtrykte eier. Mens den svære pilbuen lokker leseren inn i fortellingen om hva det nå enn er som har foranlediget denne scenen.
Tarzan er den første superhelt som har skrevet mediehistorie; fra starten som magasinføljetong i 1912, via bokmediet i 1914, det ble i alt 24 bøker, et ukjent antall tegneseriestriper og hefter, og mer enn 40 filmer: Elmo Lincoln var den første atleten som fikk vise seg frem på film i lendeklede i en stumfilm fra 1918, Jonny Weissmuller den kanskje mest kjente, han vant først fem gullmedaljer i svømming i Olympiadene i 1924 og 1928, så fikk han rollen som Tarzan i de første åtte lydfilmene.
Men den første Tarzan-boka handler egentlig ikke om en superhelt, men om hva det er å være menneske. Det handler om hva det er å være mann, og hvit, og naturlig dannet. For selv om Tarzan er en ur-mann som vokser opp blant aper så er han listigere enn dem. Selv om løvene angriper, er det Tarzan som vinner, for han benytter sin tenkeevne, det er derfor det er han som vinner.
Karl Dahl tegnet den første Tarzan for Windju Simonsen i 1930, omslaget til Romanforlagets utgave fra 1971 er ikke signert.
I 1999 fremstilte Disney like godt Tarzan som en slags Mowglifigur. Det er helt på sin plass. Den første Tarzanboka spiller på to forelegg – Jungelboken og Robinson Crusoe.
Stian Hole har designet Aschehougs serie Berømte bøker, Burne Hogarth har innmatsillustrasjonene i denne utgaven fra 2004. Hvem som har tegnet omslagsfiguren er jeg litt usikker på.
Og dette er Hal Forsters Tarzan, i Egmonts Klassiker-serie fra 2007. Da er vi over i tegneseriehelten – i fullt firsprang iferd med å angripe noen.
I de norske omslagene lokkes leseren inn i et eksotisk spenningseventyr som handler om hva som skjer i trekanten mann, dyr, og kniv. Kampen mellom mann og ape står i fokus hos alle tre. Mann og ape fremstilles som speilbilder av hverandre. Uansett hvem av de to som er størst og mest muskuløs, så er kniven blitt Tarzans emblem. Evnen til å vente på riktig sekund før han handler, er det som i bunn og grunn skiller Tarzan fra kjempeapen, for Tarzan karakteriseres ved sin intelligens.
Hvis omslaget skal betraktes som en salgsplakat, så er spørsmålet hvordan man selger inn det samme innholdet til ulik tid. I 1930 kunne Tarzan påkalle eksotismen. I 1971 er det et tilnærmet arisk mannsideal som skal lokke leserne. I 2004 er det den muskuløse kroppen som kaller leseren inn i boka.
Leif Hamres Otter tre to kaller (1957) viderefører idealet om at norske gutter blir menn gjennom sin evne til å forholde seg konstruktivt til naturen. Hamre benytter nasjonale idealer, som evnen til å overleve i en barsk natur til å skape spenning, men han kombinerer dette med robinsonadeelementet fra Tarzan og andre adventure-stories.
I NBIs bibliotek har vi fem ulike omslagstegninger til denne teksten om to unge piloter som havarer på vidda, og må klare seg alene i snøhavet over lang tid.
Den første utgaven kom i 1957, omslaget er ved Arne Johnson, som også illustrerte teksten. Omslaget lar leseren i spenning mht. om flyene på himmelen faktisk ser mannen som vinker.
Andre utgaven kom i 1964, omslaget er ved Stein Davidsen. Her er det gråværet som avbildes, trøstesløsheten.
I 1975 hadde forlaget plassert boka i serien; Aschehougs gullkantede. Fargene liver litt opp, men den ene av guttene er svært syk. Omslaget denne gang er ved Nina Martens.
I 1980 gav Svein Solem forsiden et mer film-aktig preg, og i 1982 er mannen byttet ut med en ulv. Judith Allen hadde ansvar for seriedesignet til Berømte bøker, men omslagstegningen er laget av Bernard Blatch.
Frykten for å bli angrepet av ulv spiller en sentral rolle som spenningsskapende effekt i fortellingen, men det er først i 1982 dette hentes ut til omslaget. Kanskje det var omtrent på denne tiden at de filmet Jack London ved Dælivannet ute i Bærum?
I alle disse versjonene er teksten er den samme, og innmaten er lik, alle utgavene inkluderer Arne Johnsons illustrasjoner inni. Jeg tenker at disse omslagene sier mest om hva man til enhver tid har tenkt i forhold til salg – og i forhold til hva som appellerer til lesende gutter.
Anne Kristin Lande: Tilbakeblikk på jentebøker 1901-1990
Skolepiker og yrkeskvinner
Når jeg skulle velge ut omslag og illustratører til dette lille historiske tilbakeblikket, så jeg ganske fort at det kunne være morsomt å prøve å finne en fellesnevner med hensyn til hva bøkene skulle handle om.
Siden jeg skulle ta for meg ungpikeboksjangeren, så jeg at det kunne være en idé at dette skulle handle om dannelsesromaner for unge piker. Her er det skole, utdannelse, og noen års yrkesliv før ekteskap.
På forskjellig vis framstår bøkene som både moderne og tidstypiske.
Bøkene er moderne tematisk fordi de viser at det også den gangen ble satt fokus på skole og utdannelse for unge piker. Noen av bøkene har fokus på en hovedperson, mens andre framstår mer som kollektivromaner. Dette speiles i at noen av bøkene har en klar heltinne alene på forsiden, mens det på andre er avbildet to- eller en gruppe personer. Det som ikke er overraskende er at både handlingen i bøkene og omslagsillustrasjonene i hovedsak viser livet fra de øvre samfunnslag.
Det første bildet er laget av Gustav Lærum i 1901, og det viser en ung pike på en landevei, med en stor gård i bakgrunnen. At det er en litt finere eller større gård viser låvebygningen med klokketårnet og det store våningshuset, men ikke minst det at hun spaserer langs et stakittgjerde.
På bilde nummer to, har heltinnen kommet litt lengre i skolegangen. Denne illustrasjonen er laget av Eyvin Ovrum, og viser en ung kvinne med studenterlue. Denne boka kom ut i 1911, og det var ikke mange som tok eksamen artium den gangen, i hvert fall ikke kvinner. Dette er ingen spesielt god tegning og jeg synes ikke dette er Eyvind Ovrum på sitt beste.
Omslaget på denne Frøken Tankeløs-boka fra 1936, er ikke signert, men det skulle undre meg meget, hvis dette ikke er Harald Damsleth. Bildet er typisk både for han og for tida. Det viser unge, aktive jenter i utfoldelse på tennisbanen. Det moderne ligger i aktiviteten, tennis, i klesdrakten som er shorts og i flyet øverst i høyre hjørne.
Det fjerde bildet er av Gerhard Gjerding, og denne boka kom ut i 1928. Gjerding står for svært mange omslag i norsk barnelitteraturhistorie. De er oftest avbildninger av en eller flere personer i et utemiljø. I bakgrunnen ser vi her både hus, hage og en liten statue. Ikke noe vanlig norsk virkelighet, dette. Gjerding har alltid moteriktige klær på sine skikkelser, her ser vi skikkelig moderne kjoler, hatter og ikke minst frisyrer.
Her hos studentene på «Løkken», fra 1945 er de unge også riktig så moderne. Alt er på plass; hår, sminke, klær og den litt barske mannens posering med en tidstypisk sigarett. Som tatt rett ut av en film. Dette er en ganske tidlig Georg Schumann.
Georg Schumann kom til å prege mange av bøkene fra både 40- og 50-tallet. Han har en lett gjenkjennelig stil, men det som imponerer meg mest er mønsterdetaljene og stoffligheten i tekstilene.
I de tre siste bøkene her, så er vi kommet over i de yrkesaktives rekker. Jeg personlig er kanskje mest fasinert av Trygve M. Davidsens kontorbilde fra 1928. Her er det strenge linjer og korrekt gjengivelse av noe så moderne som en skrivemaskin.
Men William Lundens omslag av de fire yrkeskpikenes kontorfelleskap fra 1934 er også fascinerende i all sin stramhet og sikre beskrivelse av kontorfellesskapet. Bare se på hvordan lyset gjengis. Dessuten er dette snertne damer med stilig sveis.
Eyvind Ovrum har laget omslaget til May Iverson som journalist, fra 1923. Jeg synes nok det mangler noe her i stramheten og i det grafiske i forhold til de to andre bøkene, men det er morsomt å legge merke til den klassiske journalistklisjeen; her har vi å gjøre med en drikkfeldig redaktør som har både flaske og glass på plass.
Moderne yrkesvalg
Jeg kunne ikke dy meg for å ta med disse fire yrkeskvinnene. Flotte, moderne og feministiske rollemodeller i sin tid alle fire. En detektiv, en sjåfør, en flyvertinne og en danser/filmstjerne.
Harald Damsleth tegnet den aller første Frøken Detektiv på norsk i 1941. Hun ble siden tegnet av både Gerhard Gjerding, Georg Schumann og Sten Nilsen.
Sjåføren Sylvi ble tegnet av Aslaug Tranheim i 1954, mens Vicki ble tegnet av Sten Nilsen i 1952 og Mette-Marit av Georg Schumann i 1952 hun også.
Mens Nancy Drew framstår som en handlingens kvinne, er de tre andre avbildet tett sammen med den teknologien de på hvert sitt vis er en del av. De tre sistnevnte opptrer ikke i egne klær, men i snertne og moteriktige uniformer eller filmkostymer. Disse tre siste omslagene er også nærmest for portretter å regne. Likheten jentene imellom går på de gule krøllene de alle fire er utstyrt med.
Evi Bøgenæs: Toves hemmelighet
Evi Bøgenæs er en av de forfatterne som har blitt gitt ut i stadig nye utgaver og dette oversiktsbildet viser at bøkene er blitt tolket ganske så forskjellig ned gjennom årene. I den første utgaven som kom i 1943 bærer boka både preg av tida den kom ut i, og av stemningen i boka. Handlingen er lagt til en hustrig og grå krigsvinter. Bokas heltinne har verken råd til permanent eller en fiks liten hatt, men bruker det røde skjerfet som en slags identitetsmarkør. At handlingen er lagt til Oslo ser man også tydelig før man åpner boka. Dette funkishuset ligger nok antakelig enten på Frogner eller på Marienlyst. Denne tegningen er ikke signert, men ut fra et annet bilde, til en annen Bøgenæsbok, som både likner og er signert, så kan det tyde på at illustratøren er Knut Yran.
Neste gang denne boka kom ut, var med omslag av Signe Heistein i 1963. Det er ingenting igjen av det grå og hustrige, her er det sterkt signalrødt. Heltinnen har fått beholde skjerfet sitt, men den lille gruppen av ungdom øverst i høyre hjørne, minner ikke på noen måte om krigsungdom. De ser ut som de er klar for ungdomsliv anno 1960-tallet.
Da boka utkom for tredje gang i 1973, var mye blitt annerledes. Forfatteren selv hadde mistet mye av sin solide posisjon som sentral barne- og ungdomsbokforfatter. Hun ble nå sett på som både gammeldags og tradisjonell. Det som slår en mest med denne tegningen av Nina Martins er heltinnens alder. Her er hun blitt ganske mye yngre enn det hun var i 1943.
Når boka gis ut henholdsvis i 1984 og i 1989 kommer de nå i serieinnpakning. Men med neste identitetsløse bilder. Bakgrunnen i den første av disse stemmer heller ikke med virkeligheten. Dette er ingen liten funkisleilighet, men mer ren slum. Og klærne på dette siste bilde ble definitivt ikke laget under krigen.
Evi Bøgenæs: Tove arbeider videre
Det er til sammen tre bøker om Tove. Dette er den tredje og siste. På omslaget, laget av Georg Schumann, er det den kjekke uniformerte helten som er i fokus, mens Tove henger om halsen på han. De er begge sterkt preget av alvor. Alvorligere blikk enn den mannlige soldatens, skal en lete lenge etter. I bakgrunnen ser vi nyutsprungne blader som rammer inn det hele – våren og freden er kommet. Her gjenspeiler omslaget bokas handling, og man kan bare tenkes seg hvilken salgsappell dette bilde må ha hatt i 1947.
Da boka kom ut på nytt i 1965 er motivet i bildet ganske likt, men det er mye mindre alvor, og Toves kjole og frisyre må være fra 1960-tallet. Denne illustrasjonen er usignert.
På tredjeutgaven fra 1975 har det også skjedd mye, men man er nesten nærmere selve krigen i dette bildet. Krigsfly er plassert øverst i høyre hjørne. Men også her er de største «feilene» gjort i forhold til hår og klær.
Når det gjelder de to siste utgavene, så er de i den samme serieinnpakningen som den første Tove-boka. Men bildene blir helt feil. En kjekk norsk kakikledd soldat med en beltebil/tanks i bakgrunnen. Er dette gutta på skauen? Eller er vi i Midtøsten? Og på det aller siste av disse bildene, så snakker heltinnen i telefon – det gjør hun i boka også, men dette er en grå telefon, slike som kom på markedet først etter 1967 – det er sjekket med Teknisk museum.
Flere bøker av Evi Bøgenæs
En av grunnene til at jeg har valgt ut bøker av Evi Bøgenæs i denne presentasjonen er forfatterskapets omfang. Hun skrev mer enn 70 bøker over en periode på 46 år.
Jeg vil mene at mange av de beste bøkene hennes kom på 50-tallet og på begynnelsen av 60-tallet. Det er i hvert fall i denne perioden at omslagene er mest interessante. Her er et knippe forsider.
Ikke bare heter heltinnen i Til deg, du kjæreste fra 1956, Elisabeth, men hun likner påfallende på Elizabeth Taylor, også. Her er hun framstilt som en ekte russeprinsesse i utrolig tidsriktige klær. Som tatt ut fra en hvilken som helst Hollywood-setting, spør du meg. Her greier jeg ikke å avsløre signaturen. Er det noen som kan hjelpe?
I Juleballet fra 1960, illustrert av Signe Bryn Petersen, kommer flere jenter glidende ned en stor åpen trapp, sånne trapper som vi også kjenner igjen fra utallelige sydstatsfortellinger og overklassefilmer. Og kjolene og frisyrene er minst like tidsriktige som i den forrige boka.
Jeg synes Tina fra Tina i det røde hus, illustrert av Per Svinø fra 1961, likner påfallende på Wenche Myhre, og hele inntrykket av dette bildet er som henne; muntert, snertent, moteriktig og aktuelt.
I Det står i stjernene, fra 1962, sitter bokas heltinne tankefullt speidende mot en stjernehimmel. Ganske passivt sitter hun og venter på at noe skal skje. Her er heltinnen ganske utydelig og uidentifiserbar. Stjernehimmelen er nesten like viktig som henne, likeledes rammen som plasseringen ute i naturen gir.
Og i det siste Bøgenæs-eksempelet Sommer uten regn fra 1963, også illustrert av Signe Bryn Petersen, er det seilbåten, naturen og fargebruken som er det essensielle. Personene skimtes her bare så vidt bak i båten. Er dette tilfeldig eller et tegn i tida?
For det har begynt å komme krav om en annen type ungdomslitteratur. En litteratur som ikke sementerer de gamle kjønnsrollemønstrene, en litteratur som er skrevet på ungdommers egne premisser.
Den aller siste av bøkene jeg skal vise, er denne av Eva Ramm: Noe må gjøres, fra 1968. Og hvem hadde gjettet på at dette omslaget er en tidlig illustrasjon av en nå svært så anerkjent kunstner?
Er det noen som har noe forslag?
Det er Terje Brofos – i dag bedre kjent som Pushwagner.
Anvendt litteratur:
Peter Haars og Kjell Norvin: Norske bokomslag. Bokens ansikt i 100 år. Oslo: Forlaget Press, 2002
Einar Økland: Norske bokomslag 1880 – 1980. Oslo: Samlaget, 1996
