Hopp til innholdet

Fordi jeg fortjener det? – trender og tendenser i norske ungdomsbøker 2009

  • av

Som et av bidragene til arrangementet «Status over samtidslitteraturen for barn» 3. desember 2009 leste NBIs litteraturpedagog Hanne Kiil 41 av fjorårets utgivelser. 

Ved litteraturpedagog Hanne Kiil, NBI
Foto: Aschehoug, Cappelen Damm, Omnipax

Oversikt over de 41 norske utgivelsene som er lest

Foreldre – Bildebøker – Jeg-fortellinger – Fantasy og kjærlighet – Seksualitet – Kulturellt mangfold – Oppsummering 

Innledning

«Jegkunnehastartetmedåfortelleomde..» 98 selvhjelpsbøkene jeg fant under senga mi – eller rettere sagt de 98 selvhjelpsbøkene hovedpersonen i Jon Ewos bok 17 bud for et grenseløst lykkelig liv fant under senga si. Han velger å ikke starte med dem han også, men disse selvhjelpsbøkene kunne en sannelig trenge – for så mye har blitt mer komplisert på disse 30 årene som har gått siden NBI ble stiftet. Det gjelder ikke bare på litteraturfeltet. I forbindelse med den nylige lanseringen av filmen 2012 ble de spektakulære totalødeleggelser kommentert:

«Alt var så meget enklere før. På 70-tallet var det nok å dytte noen kjente skuespillere inn i en brennende skyskraper, så hadde du en katastrofefilm. Nå er du nødt til å mose hele kloden og utslette mesteparten av verdens befolkning før folk er fornøyde.» (Dagsavisen 12.11.09).

Foto: Omnipax

Ja, en kunne sannelig trenge disse selvhjelpsbøkene for å holde hodet kaldt og hjertet varmt når en med årets norske ungdomslitteratur skal gjennom dystopiske tilstander, krigsherjinger, tidsreiser, forelskelser av alle slag – og sist, men ikke minst: forferdelige familierelasjoner.

Foreldre

For 30 år siden debuterte Rune Belsvik med ungdomsboka …ingen drittunge lenger. I artikkelen «Ung identitetssøking og voksnes tilpasningskrav i fire ungdomsbøker utgitt mellom 1979 og 1999» (LBU 2004) velger Ellen M. Barra å la Belsviks bok representere jakten på mannlig identitet. Det kommer tydelig fram at den unge gutten Kim har foreldre som både er støttende og forståelsesfulle med evne til å opptre som ansvarsfulle voksne:
«Sosialiseringsprosessen er representert gjennom to foreldre som opptrer som tydelige rollemodeller når de stiller etiske tilpasningskrav som ærlighet, respekt og tillit.»
Foto: Aschehoug
Det var den gang. Hvordan blir foreldrerollen skildret i dagens ungdomslitteratur? Da Birgitte Eek og Kjersti Lersbryggen Mørk ved NBI undersøkte trender og tendenser i ungdomslitteraturen i 2007 var den dysfunksjonelle familien en av hovedtrendene: Foreldrene svikter – i år er mødrene like ille som fedrene. Også i 2009 er det mye fokus på den dysfunksjonelle familien. En oppsummering for dette året kan være: Foreldrene svikter fremdeles – i år har fedrene blitt enda verre.
Kanskje er det mange som nikker gjenkjennende til hovedpersonen i Ingelin Røsslands Englejakt: «..tenkjer at det ikkje berre er min familie som er føkka. Det er ei slags trøst.» I en undersøkelse av tiendeklassingers preferanser når det gjelder innholdet i ungdomsbøkene, nevnes «dumme foreldre». Dette blir tolket som et behov for å bearbeide egne opplevelser og erfaringer (Lise Iversen Kulbrandstad: «Bør inneholde språk vi er vant til, plutselige hendelser og dumme foreldre», LBU 2004).
Den begynnende frigjøringen fra foreldre er noe som hører ungdomstida og ungdomsboka til,men spørsmålet mitt er likevel om ikke den nærmest kontinuerlige oppløsningen av foreldreautoritet bidrar til en slags ungdomsbok-klisjé. Det kan bli for mange udugelige og ufordragelige foreldre selv i ungdomslitteraturen.

Foto: Samlaget

 
Særlig fedrene i mange av årets ungdomsbøker er langt fra trygge omsorgspersoner for sine barn. Det er flere enn den unge hovedpersonen i Sverre Knudsens Elsker som kan karakterisere sin egen far med ordene: «Han er en perfekt rollemodell… på alt jeg ikke skal bli.»
Noen av fedrene er kriminelle og driver bl.a. med dop og mishandling. I Heidi Lindes Sug og Anette Münchs Jenteloven finner vi fedre som sitter i fengsel. Hovedpersonen i Svein Børge Hoftuns Full pott i hjerter drar på jakt etter en far han ikke har sett på fjorten år – bare for å finne ut at faren ikke vil vedkjenne seg sønnen og at han dessuten driver med narkotikahandel.
Foto: Cappelen Damm/Aschehoug

Også flere av mødrene har vanskelig for å fylle foreldrerollen. Som i 2007-bøkene finner vi flere mødre med psykiske problemer. I et par av årets bøker blir det understreket at mødrene ikke strekker til fordi de er for travelt opptatt med egen karriere.

Men det aller mest skremmende morsbildet – etter min mening – møter vi i bildeboka Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande. Hennes presang til den 12-årige sønnen er en billett alene til månen. Bare hunden hans får være med, og denne hunden får i hvert fall den voksne leseren til å tenke på stakkars Laika, hunden som endte sine dager i bane rundt jorda. Uten å ense sønnens fortvilte ansiktsuttrykk der han forgjeves prøver å avverge oppsendingen, skaper moren et bilde av en som bare er opptatt av å speile seg i egen suksess. Illustrasjonene viser en kvinne med kattelignende ører og øyne som lett kan gi assosiasjoner til djevelen.
Mens forlaget selv markedsfører boka for aldersgruppen 5-12 år, velger Den kulturelle skolesekken å formidle den til elever i ungdomsskolen. Slik jeg leser boka – og ikke minst morsfiguren og den langt fra lykkelige slutten – er dette et fornuftig valg.
Foto: Cappelen Damm

Bildebøker 

Bildebøker er som nevnt ikke lenger en sjanger som alltid passer best for små barn. En av bildebøkene som helt tydelig egner seg for ungdom er Iran Haq og Endre Skandfers Skylappjenta. Hovedpersonen er en jente som er overbeskyttet. Hun har aldri vært utenfor hjemmet, før hun en dag må vandre gjennom skogen til sin syke bestemor med mat og drikke. I kjent Rødhette-stil følger hun ikke helt morens strenge formaninger. På veien møter hun eplekjekke Normann som hun forelsker seg i og onkelen som vil ta henne med til Pakistan og gifte henne bort. Hvilke av mennene som har flest ulvetrekk, får det være opp til leseren å bedømme.
Foto: Cappelen Damm

Jeg-fortellinger

I «Bakom rösten. Den implicita författaren i jagberättelser» (Barnboken 2008:2) mener Maria Nikolajeva at jeg-formen lenge har vært dominerende i ungdomsboka. Men selv om en slik form kan bidra til å skape en «ekte» ungdommelig stemme, kommer leseren ikke nødvendigvis under huden på en slik forteller: «Jag-formen innebär inte automatiskt en djupdykking i berätterens inre liv, de allra flesta ungdomsromanerna i jag-form, inte minst fiktive dagböcker och brevromaner, fokuserar på de ytre händelserna och erbjuder i bästa fall berättarens kommentarer til dessa.»
 

 
Omtrent halvparten av bøkene jeg leste, er «jeg-fortellinger», likt fordelt mellom mannlige og kvinnelige hovedpersoner. Et mangfold av stemmer og personligheter kommer fram i årets norske ungdomsbøker. I Brynjulf Jung Tjønns I morgen skal vi sitte i solen møter vi en barnslig, begrenset synsvinkel. Gjennom den elleveårige Oskar får vi innblikk i en tilværelse som på mange måter styres av innfallene og humøret til en psykisk ustabil mor.
Også Jan Chr. Næss’ Hevn har en mannlig jeg-forteller med en begrenset synsvinkel. Men hans begrensninger skyldes ikke alderen. Ubearbeidede følelser og katastrofale feilslutninger gjør det etter hvert ubehagelig for leseren å være så tett på denne jeg-fortelleren. Her avdekkes det nemlig handlinger og holdninger som de færreste vil identifisere seg med.
Foto: Gyldendal/Cappelen Damm
I Super lar Endre Lund Eriksen hovedpersonen være en jente. Dette er det eneste eksempelet på crossvokalisering, dvs. at jeg-forteller og forfatter har motsatt kjønn. Jenta er blind, men fast bestemt på at dette ikke skal hindre henne i å forandre livet sitt drastisk i løpet av en tilsneket hjemme-alene-uke. Konkrete mål skal nås, for eksempel: «Kysse. Om så ei jente».
I Ingunn Aamodts Marlena Evensen er ikke hovedpersonen opptatt av å skifte personlighet. Hun ønsker seg derimot mer spenning (LES: Kjekke gutter i 10.klasse) inn i livet sitt, nærmest under mottoet «Fordi jeg fortjener det». Chick lit-litteratur for og med fjortiser uten de helt store problemene:
«Av og til føles det som livet er en såpeserie, men ikke så ofte som det burde.»
Foto: Omnipax

Fantasy og kjærlighet – gutter og jenter

En undersøkelse hvor de fire største kjedebokhandlerne i Oslo ble testet i bransjekunnskap, viste at kjennskap til dagens ungdomslitteratur enkelte steder var ganske så mangelfull (Bok & samfunn nr. 17, 2009). «Når jeg spør om hun kan anbefale noe som ikke er innen fantasy-sjangeren, for eksempel noe som er morsomt, svarer hun nei: «Det er mest fantasy her til gutter, og kjærlighetsbøker til jentene.»[…] Og det kan hun sikkert ha rett i, for blant ungdomsbøkene på veggen ned mot kjelleren er det et svært begrenset utvalg. Jeg får inntrykk av at bøkene er bestilt inn av noen som ikke har oversikt over hva som finnes på feltet utover det som selger best akkurat nå.»
Når det gjelder noe morsomt: det ville faktisk jeg også ha store vanskeligheter med å finne – selv etter å ha lest mer enn førti av årets ungdomsbøker. Men sjangrene er ikke lenger så tradisjonelt kjønnsdefinerte, verken når det gjelder lesere eller hovedpersoner. En som lykkes godt med å henvende seg til lesere av begge kjønn, er etter min mening Lars Mæhle med Landet under isen. Hovedperson og den utvalgte er jøde. Hans to medhjelpere er en muslimsk gutt og en kristen jente.  Den andre verdenen, «landet under isen» er et speilbilde av vår tid. De tre stammene under isen har både felles gud og felles stamfar, sistnevnte lett gjenkjennelig kalt Abrahamsen.
Foto: Samlaget
Det er få nyskrevne norske fantasybøker for ungdom. Til gjengjeld fins det forbausende mange «kjærlighetsbøker» for begge kjønn. Forelskelse og kjærlighet er heller ikke forbeholdt de kvinnelige hovedpersonene. De mannlige hovedpersonene forelsker seg hodestups – også i hverandre.
Både Baroch Tendlers Jakten og Svein Børge Hoftuns Full pott i hjerter skildrer hovedpersonens blandede følelser når han oppdager at han er i ferd med å forelske seg i en av samme kjønn. Forelskelser skjer også på tvers av kulturgrenser. Slike «flerkulturelle forelskelser» finner vi bl.a. i Tendlers Jakten, Simon Strangers Barsakh og Iram Haq og Endre Skandfers Skylappjenta.
Forbausende ofte blir forelskelsen skildret som den reddende kraften. Noen av historiene som fortelles kunne kanskje vært vel så sterke uten denne vektleggingen på amors piler. Nesten befriende blir det derfor å lese Lars Mæhles Landet under isen og Yngve Frøyens Gutten som hatet desember hvor gutter og jenter opptrer sammen uten at den store kjærligheten oppstår.
Foto: Cappelen Damm

Seksualitet

Den seksuelle oppvåkningen og lysten er etter hvert en vanlig ingrediens i mange ungdomsbøker. Gutten i Hans Sandes dikt «Notat frå helsesøster» får de fleste av oss til å smile. Men vi skal ikke glemme at den internasjonale bestseller-serien Twilight gjennom fire tjukke bøker også spiller på det samme uforløste seksuelle begjæret. Mette Hofsødegård, litteraturmelder i Aftenposten, er opptatt av det ambivalente forholdet til seksualiteten:
«At Bellas intense begjær er rettet mot den livsfarlige vampyren Edward kan, med god grunn, tolkes som en demonisering av seksualiteten.» (Aftenposten 18. nov. 2009)
Foto: Gyldendal
Flere av de norske bøkene lar seksualitet knyttes til helt andre følelser enn forelskelse. I Taran L. Bjørnstads DBY bestemmer Ragne seg for å debutere seksuelt. Hun vil bare få det overstått, og vil derfor unngå enhver følelsesmessig tilknytning til sin første seksualpartner. I Annette Münchs Jenteloven understreker gjenglederen Aisha at seksualitet er en vare som gir makt og som kan byttes i bl.a. beskyttelse. Hennes erfaring er at en bare må passe seg for ikke å bli forelsket for da mister en både kontrollen og makten.
Hovedpersonen Susi i Rønnaug Kleivas Vegen heim frå Sarajevo opplever å bli voldtatt av en gutt hun inviterer med hjem. Opplevelsen får henne til å reise til Sarajevo hvor hun bl.a. reflekterer over seksualitet som overgrep både privat og offentlig – som en krigshandling mot kropp og land.
Foto: Samlaget

Kulturelt mangfold

I 2007 konkluderte mine kollegaer ved NBI med: «Vi finner svært få spor i de norske bøkene på at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn. I et par av bøkene har hovedpersonen en kjæreste, venn eller fiende med ikke-vestlig bakgrunn, ellers er bildet ”snøhvitt».
I 2009 ser bildet ganske annerledes ut. Kulturelt mangfold har blitt en trend – forhåpentligvis kommet for å bli. Flere av bøkene har hovedpersoner fra andre kulturer, bl.a. den pakistanske Skylappjenta, iranske Reza i kollektivromanen DBY og båtflyktningen Samuel fra Ghana i Simon Strangers Barsakh.
At venner og medhjelpere har navn som Hoa, Nazan, Shoreh og Duban er ikke lenger uvanlig slik det var for to år siden. Heller ikke er det lenger grunn til å sperre øynene opp over at bibliotekaren heter Iqbal og musikklæreren har navnet Ali.
Foto: Cappelen Damm
Ungdomsbøkene er godt på vei til å gjenspeile Norge som et flerkulturelt samfunn. Det skaper identifikasjonsmuligheter for flere enn de «snøhvite» nordmennene. Assad Nassir, en av studentene på NBIs forfatterutdanning, forteller om gleden ved identifikasjon og gjenkjennelse da en av personene i leseboka hans på barneskolen het Assad:
«Jeg syntes det var fint at noen var som meg, minte om meg, i boka. Det betydde mye for meg. Og jeg er sikker på at det finnes mange barn i Norge som ville ha godt av den samme følelsen. Følelsen av å bli sett. Følelsen av å være til stede, å være en del av «oss», også i litteraturen. Det gjelder for så vidt ikke bare brune barn.» (UTROP, 26.11. 2009)

Oppsummering

Helt avslutningsvis – hva finner vi i norsk ungdomslitteratur 2009? Svaret kan veldig kort oppsummeres i de tre f-ene: foreldre, forelskelser og flerkulturelle. Mens jeg kan styre min begeistring for den sterke vektleggingen på foreldre og forelskelser, er jeg glad for at det flerkulturelle aspektet er på full fart inn i den norske ungdomsboka. For i likhet med Assad Nassir mener jeg at følelsen av å bli sett er viktig. Også ungdom trenger denne følelsen – fordi de fortjener det!

© NBI Publisert 28. januar 2010

 

Relaterte innlegg