Undertegnede skrev en kronikk i BT 19. september under tittelen Kritthvit barnelitteratur. Etter å ha vurdert bøkene for barn og unge som utkom i 2014 fant jeg bare tre bøker som hadde karakterer med en ikke helnorsk bakgrunn. Jeg etterlyste en mer selvfølgelig flerkultur i bøkene, på lik linje med den vi ser ellers i samfunnet.
Artikkelen skapte debatt på Facebook, og jeg fikk e-poster tilsendt. Flere påpekte at de hadde gitt ut, eller at andre hadde gitt ut, bøker med et mangfold av karakterer. Artikkelen tok bare for seg bøkene fra 2014, men det er gledelig at det finnes bøker fra andre år, også faktabøker, som kan være med å nyansere bildet.
Foto: Yoko Onur av Ayce Koca (Omnipax). Boka er en av de få som ble utgitt i 2014 med karakterer med en annen etnisk bakgrunn enn norsk, ifølge artikkelforfatteren.
Det mange påpekte var at leseren leser seg selv inn i boka, og at det dermed er uvesentlig, eller kanskje til og med uriktig, å beskrive karakterene med farge. Dette er jeg helt enig i. Jeg savner heller at det er curry til middag og at det gis andre små referanser som kan gjøre denne innlevelsen enklere. Det er den flerkulturelle erfaringsbakgrunnen som ofte mangler.
Faren ved å skulle skrive inn det flerkulturelle er at det blir kunstig og oppskriftsmessig. Det er jeg helt enig i at ikke er ønskelig. «Den store innvandrerromanen» er sannsynligvis ikke noen god roman.
Mahmona Kahn oppsummerte i et innlegg: «Det er tydelig at denne artikkelen skaper et rom for diskusjon. Det trenger vi for nyansenes og refleksjonens skyld. Temaet engasjerer og selv er jeg glad for å se alle eksemplene her. Med tiden vil det forhåpentligvis også bli flere stemmer med ulik erfaringsgrunnlag som dere påpeker. Det heier jeg på.»
Det heier jeg også på.
6.10.2015 hadde Vårt land et dobbeltoppslag om religion og fremmedkultur i litteraturen, som belyser temaet fra en litt annen vinkel. Jeg er ikke enig i alt, men det er viktig at debatten nå er i gang, og at nye stemmer oppfordres til å skrive.