Kan vi få snakke om litteratur snart nå?

Om barnelitteratur, oppbyggelighet og den offentlige debatten

Av Silje Hernæs Linhart

«O ungdom! Luk dit øre ei
For Dydens faderhulde lære!
Ær Gud og Dyden, da din vei  
med Roser strød skal stedse være!»

(Willum Stephansen: Lommebog for børn, 1798.
Regnet som Norges første barnebok).

Jeg begynte å studere barnelitteratur i 1994. I begynnelsen syntes jeg det var interessant å diskutere og reflektere over det sentrale grunnlagsspørsmålet: Hvordan skal en som jobber med barnelitteratur forholde seg til litteraturens potensielle påvirkning? Lite ante jeg at et så spennende spørsmål skulle komme til å oppleves som et problem. Ikke fordi det er uinteressant, eller uviktig. Tvert imot! Jeg synes det er veldig spennende å diskutere litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer, gjerne igjen og igjen. Så hva er problemet? At når det gjelder barnelitteratur, er dette ene spørsmålet alt for fremtredende. Dette gjelder ikke først og fremst i forskningen og formidlingen, men den offentlige debatten. Så jeg preker nok mest for menigheta når jeg hevder i herværende forum: De gangene barnelitteraturen når mainstream-mediene, er det ofte både fantasiløse og historieløse argumenter som fremføres. Det er gjerne nye varianter av flere hundre år gamle problemstillinger som gjentas og gjentas.

Når barnelitteratur blir nyhetssak i mediene, er saken sjelden at en dyktig barnebokforfatter har utgitt en ny bok. Det blir først en nyhetssak hvis noen har reagert på at barn skal lese noe som står i den boka. Går man gjennom Birkeland, Risa og Volds Norsk barnelitteraturhistorie (2018) finner man mange eksempler på hvilke spørsmål som har vakt bekymring og ergrelse i ulike tider. Av det som har vekket debatt i nyere tid kan man for eksempel nevne stygt språk, seksualitet, for mørke temaer, og mer eller mindre presise beskyldninger om uforståelighet. For ikke å snakke om den famøse «homoeventyr-debatten» for noen år siden. Den burde man kanskje aller helst tie i hjel, men en liten kommentar til ordbruken: «eventyr»? Hvor mange nyskrevne kunsteventyr utgis det egentlig i Norge per år? Antakelig gjenspeiler ordbruken en debatt på et nivå der barnelitteratur i noens bevissthet fremdeles er lik «eventyr». Vel, er man først inne på den sjangeren, så hører det med til historien at salig Jørgen Moe fikk pepper i sin tid, han også. Folkeeventyr, for barn? De er da alt for fæle!

Felles for alt dette, og som vi tydeligvis ikke har kommet forbi i dag, er å se på barn som en enhetlig gruppe, som ikke er i stand til å lese verken kritisk eller analytisk. Tenke sjæl? Nja, er vi sikre på at alle klarer det, da? Etter et sånt syn skal enhver barnebok være ment for at alle barn skal kunne lese den med samme utbytte. Og karakterer i barnebøker skal ikke få være individer med sine unike personligheter, tanker og erfaringer, de skal være ikke bare være representasjoner, men representanter. Og de skal visst helst være sympatiske, lette å forstå seg på, mulig å identifisere seg med, og de må for all del lære av sine (helst uskyldige) feil. De kan få ha problemer, men ikke for store og alvorlige problemer, som dessuten helst bør ordne seg til slutt. All barnelitteratur skal fremdeles være variasjoner over dannelsesromansjangeren, synes noen å mene.

På samme tid snakkes det om hvor mangfoldig og god norsk barnelitteratur er. Og det er den! Birkeland, Risa og Vold beskriver tida fra 1970 og framover som «[…] ein samanhengande vekstperiode for norsk barne- og ungdomslitteratur» (2018, s. 254). Men, som de også viser gjennom en rekke eksempler: Norsk barnelitteratur har ikke kommet så langt som den har i dag ved å være tannløs, ufarlig og i tråd med de til enhver tid rådende normer. Det norske barnelitterære feltet har møtt mye motstand på veien. Det er en tradisjon å være stolt av. Det inspirerer meg til å være litt modigere enn jeg egentlig er, fordi det får meg til å føle meg som en liten del av noe stort og viktig. Jeg er ikke lenger like enig i, som det iblant hevdes, at barnelitteraturen er et marginalisert felt. Dette stemmer i mindre grad i dag enn for noen få tiår siden. Så det er ikke så mye graden, men typen oppmerksomhet jeg reagerer på. Den er fremdeles for dominert av moralistiske, leserorienterte perspektiver, og for lite faglig diskusjon av tekstene som litterære verk. Hanne Kiils glimrende innlegg fra 2009, «Faen heller» viser hvor virkelighetsfjernt det kan virke å diskutere hvorvidt det er greit å lese en (svært god) barnebok som inneholder et banneord – som dessuten er så høyfrekvent i dagligtalen at de færreste vel kan gå en dag uten å høre det i en eller annen form. Barnelitteraturens anerkjennelse kan på en måte oppsummeres som: So near, yet so far.

Jeg er som sagt glad i å diskutere grunnlagsproblemer. Jeg er opptatt av unge lesere. Jeg synes det er veldig viktig å reflektere over etiske og didaktiske spørsmål. I barnelitteratur, som i voksenlitteratur. Men dette er kun deler av et stort, mangfoldig og spennende felt, der forskninga internasjonalt er i rivende utvikling. Så det er litt forstemmende å fremdeles måtte stille det samme spørsmålet, som begynte å melde seg allerede etter ganske kort tid i barnebokverdenen: Kan vi snart begynne å snakke om litteratur nå? Det er nesten så jeg slenger på et «for faen».