Egil Nyhus er tegner, femtito år og barn av sin tid.
Der Egil vokste opp i Tønsberg var nemlig ikke tilgangen på høyverdig litteratur og kunstuttrykk den største. Den tekniske kvaliteten på trykksaker var heller ikke den beste. Krigstegneseriene med kåbbåihelter og ukas Donald ble framstilt med kraftig svart kontur. På avispapir var det ingen farger. Selv TVen var i svart-hvit. En karikert, forenkla verden der man så at en spade var en spade. Men én fargeklatt fantes: Speilbildet Svein – inspirasjonskilden og konkurrenten. Tvillingbroren.
Slik ble Egil både tydelig og høylydt. Og oppfinnsom. Han ble frilanser med Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i pennalet.
Fra seksten års alder har han derfor generalisert og karikert politikk og samfunn som avistegner. De siste 27 åra i Romerikes Blad. ”Jeg lever av fordommer” spissformulerer han. Aviskommentarene gir rom for Egils egen fabulering.
Også som bildebokillustratør har han hovedsakelig jobbet med et markert uttrykk hvor gester karikeres og innholdet skal være lett å lese. En mengde tegninger til bøkene om Sesam Stasjon på nittitallet og de siste tjue års Kaptein Sabeltann-utgivelser er gode eksempler. Men populærkulturelle figurer gir sjelden rom for store utskeielser. Utfordringen i slike brødjobber ligger nettopp i å akseptere en temmelig begrenset sjanger. Det krever både mot og evner. Selv sier han: ”Med en barnslig tivolipallett der Max Mekker aldri var annet enn blå og gresset grønt var ikke akkurat det sublime og poetiske mitt varemerke. Som voksen fargeblind har jeg blitt redd for farger. En reinslig innføring dreper faktisk en levende skisse. Men her er jeg illustratør og hopper når noen sier hopp. Om nedslaget blir feil, får andre bedømme. Når sjangeren krever at Kaptein Sabeltann alltid har på hatten og alltid er skummel og sint, får jeg heller prøve å legge inn noen rare påfunn rundt omkring”.
Og Nyhus har for lengst slutta og unnskylde at han aldri har hatt en ordentlig jobb. ”Det å tegne er greit nok det”.
