Månedens illustratør er kjent for tegneseriestripen Intet nytt fra hjemmefronten, med hverdagserfaringer mange gjenkjenner. De siste årene har serien også gitt avkastning i barnebokform.
– Hvorfor tegner du?
– Jeg sier som så mange andre tegnere, jeg var en av dem som aldri sluttet. Selv om jeg ikke tok en utdannelse innenfor kunst, fortsatte jeg å tegne, og jeg har alltid ført en slags tegnet dagbok/skissebok til eget bruk.
– Tegning som yrkesvei er imidlertid ganske nytt for meg. Etter å ha fullført engelsk mastergrad på Universitetet i Bergen, jobbet jeg som frilansoversetter i mange år, samtidig som jeg tok et og annet illustrasjonsoppdrag. Jeg begynte imidlertid ikke å tegne på fulltid før jeg fikk en forespørsel om den tegnede mammabloggen min, Intet nytt fra hjemmefronten, kunne gjøres om til en avistegneserie – og det kunne den jo! Og dermed landet jeg jobben som jeg hadde drømt om siden jeg var liten.
– Kan du si noe om hvordan du jobber?
– Hoveddelen av jobben min er å tegne stripeserien Intet nytt fra hjemmefronten, og da må jeg både komme opp med 27 ideer i måneden, utarbeide ideene til striper som kan fungere, og til slutt tegne ut , tusje og fargelegge stripene. Jeg foretrekker å arbeide med bolker av striper samtidig, fremfor å ferdigstille hver stripe separat.
– Derfor setter jeg av egne dager til å jobbe med ideer – og da tar jeg gjerne med meg tegneblokk ut på tur, og noterer på kafeer eller biblioteket. Steder med upålitelig internett-tilgang er aller best, så jeg kan anbefale togstrekningen mellom Bergen og Voss, der det er masse tuneller, for uforstyrret jobbing. Når jeg har spikret ideer for hele måneden, setter jeg meg ned og skisser dem ut med dialog. Dette er den vanskeligste delen av jobben – ikke alt som fungerer på idestadiet, fungerer som en stripe, mens en «dårlig» ide kan også vise seg å treffe blink. Men firerutersformatet er en fin måte å kickstarte den kreative prosessen på, slik at jeg (bank i bordet) har unngått virkelig idetørke så langt.
– Etter at skissene er noenlunde spikret, begynner jeg med tusjingen – ironisk nok den mest avslappende delen av arbeidet, selv om det er den som skjer nærmest deadline. Da kan tegnedelen av hjernen jobbe i vei, samtidig som jeg kan høre på musikk eller lydbøker. Da jeg begynte, gjorde jeg alt på papir, men nå bruker jeg en digital tegneplate. Det gjør arbeidsflyten raskere og enklere, og gjør det mulig for meg å fargelegge selv.
– En av de spennende, og litt skumle, tingene med jobben som tegneseriestripe-tegner er at det er veldig få som driver med akkurat det samme, og man er nødt til å finne en arbeidsmetode som fungerer for en selv. Og hva som fungerer best, er også en prosess som endrer seg hele tiden. Etter som jeg har jobbet med striper på fulltid noen år nå, er det deilig å merke at jeg kan stole på at hvis jeg setter meg ned og jobber frem ideer, så dukker de opp. Men altfor trygg vil jeg ikke være, den lille usikkerheten gjør det også spennende å jobbe med.
– Hvilke forskjeller ser du mellom å illustrere for barn og for voksne?
– Jeg begynte Intet nytt fra hjemmefronten som en mammablogg, som i hovedsak var rettet mot andre foreldre. Samtidig merket jeg at barn også er en stor del av publikummet for tegneseriestriper – jeg leste jo også mange stripeserier som barn. De to siste årene har jeg også publisert to barnebøker, som foregår i det samme universet som tegneserien min, men som utforsker folkeeventyr fra flere land. Den største forskjellen på de to publikummene ligger, for meg, i hvordan historien fortelles, og hva man kan anta at leseren selv vet, mer enn i selve tegnestilen. I en barnebok har jeg dessuten vært nøye på å bruke tid på detaljer, for ingenting er bedre enn bøker som barna stadig kan komme tilbake til, og oppdage nye elementer.
– I hvor stor grad er tegneseriene dine basert på ditt eget liv?
– Svært varierende! I begynnelsen var stripene i hovedsak direkte inspirert av ting som hendte, eller observasjoner jeg gjorde meg om foreldreskapet. Etter hvert har avisstripene i større grad blitt en fiksjonell utgave av oss, og jeg er bevisst vag på hva som er selvopplevd – ikke minst fordi jeg faktisk har en ekte familie, som skal få leve sitt eget liv, uavhengig av min «visuelle virkelighetslitteratur».
– Men selv når stripene er 100 % prosent fiksjon, tenker jeg at kontraktene med leseren er at de føles sanne – de beskriver en virkelighet som jeg og familien kan kjenne oss igjen i, både når det gjelder hva som skjer, og hvordan figurene reagerer på det.. Jeg har for eksempel ikke laget en stripe om at familien drar på pakketur til Mallorca, rett og slett fordi vi ikke har gjort det ennå. Men hvis vi drar, blir det sannsynligvis striper av det!
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg arbeider jo året rundt med stripeseriene, som i teorien er en fulltidsjobb, men jeg tar også på meg andre illustrasjonsprosjekter. Jeg har akkurat illustrert en bok som kommer ut denne måneden, og de to barnebøkene mine har gitt mersmak. Jeg har også lyst til å lage en lengre serie, uten at jeg skal gå for mye i detaljer om det akkurat nå. Drømmeprosjektet er jo å få arbeide med en bredt anlagt historie der jeg virkelig får brukt studiepoengene mine i arkeologi og historie.
– Hvor finner du inspirasjon?
– Det er jo ikke til å komme forbi at hverdagen er den aller viktigste inspirasjonskilden. Stripeideer dukker ofte opp på svært ubeleilige tidspunkt, og da er det viktig å notere dem ned, i en blokk eller på telefonen, for ellers er de borte for godt.
– I hverdagen leser jeg mye sakprosa og tegneserier, som jeg henter mye fra. Samtidig merker jeg at det er viktig å søke ut andre kulturopplevelser også, fordi de ofte gir meg noe jeg ikke visste på forhånd at jeg trengte, enten det er romaner, teater, film eller andre medier.
– En ekstra bonus med å ha barn, er at jeg både kan introdusere dem for gode tegneserier og bøker. Få ting slår det å se tegnefilmfavoritter som Min nabo Totoro sammen med ungene på en regntung søndags formiddag. Samtidig får jeg også følge med på hva som rører seg i barnekulturen – det produseres veldig mye bra bøker og animasjon for barn for tiden, og en perle som den australske småbarnsserien Bluey hadde jeg aldri oppdaget uten egne barn
– Er det noen tegneserier eller bildebøker du husker spesielt fra barndommen?
– Alle sammen! På 80-tallet var tegneserier for barn synonymt med bladhyllen på butikken, og mine foreldre var ettergivende nok til at jeg fikk med meg det meste av utvalget. Jeg leste selvsagt Donald som alle andre barn, og Bamse var en favoritt, men jeg leste også blader med avisstriper som Garfield og Tommy og Tigern. Jeg var ekstra glad i de episke Donald Pocket-historiene, og da spesielt seriene til den italienske tegneren Giorgio Cavazzano – et navn som jeg for øvrig oppdaget for bare noen år siden, den gangen tenkte jeg bare på ham som «den flinke tegneren».
– Etter hvert fikk jeg slippe til på min fars Asterix-album også, og jeg må dessverre tilstå at de ikke var i like god stand etter førtiåtte gjennomlesninger. Heldigvis fant jeg alle de klassiske albumene i innbundet utgave i en bruktbutikk for noen år siden, og selv om de er blitt veldig populære blant barna, tror jeg de overlever litt lenger enn albumene.
– Jeg var også medlem i Bokklubbens barn, og i tillegg til å oppdage Peter Madsens Valhall-tegneserie via medlemsbladet, husker jeg ekstra godt bøkene om Serafin og Plym – den typen forseggjorte, humoristiske og detaljerte illustrasjoner kunne jeg vende tilbake til gang på gang.
Se mer på: @intetnyttfrahjemmefronten