– Jeg har som regel en veldig klar ide om hvordan jeg vil det skal bli, men det er jo bare jeg som har tilgang til innsiden av hodet mitt, sier Thomas Falla Eriksen om arbeidsprosessen. Han er månedens illustratør i mai.
– Hvorfor tegner du?
– Det er bare noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske. En dag på slutten av 80 tallet fikk jeg et ark og noen blyanter av foreldrene mine, og siden det har jeg ikke klart å stoppe. Det var nok noe med det at man plutselig fikk en mulighet til å få ut det man ser på innsiden av hodet, mye mer effektivt og uredigert enn om man skulle ha prøvd å forklare det med ord. Jeg husker fra jeg var liten at det kunne være ganske frustrerende å ikke klare å gjøre seg forstått. Det var mange forskjellige ting jeg prøvde å forklare, men jeg manglet ordforrådet og begrepene. Husker veldig godt at jeg en gang prøvde å fortelle om en gjenstand som var sylinderformet da jeg var 3-4 år gammel. Jeg så det helt klart og tydelig for meg, men sleit med å finne ord for det. Til slutt endte jeg opp med å kalle det for «en rund firkant». Dette var det ingen som skjønte hva var for noe. Husker jeg synes det var skikkelig irriterende at de voksne ikke skjønte hva det var jeg prøvde å si. Og at man ofte bare ble avfeid med at man bare fant på ting, eller at man ikke hadde bakkekontakt og var i ferd med å gå seg helt bort i sin egen fantasiverden. Når jeg på et (ganske ubevisst) vis skjønte at tegning kunne være en fin måte å få ut det jeg ikke klarte å sette ord på var det veldig motiverende. Jeg tror vi har lett for å undervurdere barn ganske mye. Jeg har inntrykk av at de er mye mer observante og lærevillige enn oss voksne. De både får med seg og skjønner mye mer enn vi tror. Det var vanskelig å få ting ut på papiret i en forståelig form, men det la ikke noen demper på tegnegleden. Etter å ha tegnet jevnlig i 35 år så sliter jeg fortsatt veldig med å visualisere bildene fra fantasien. Men det har heller blitt en del av prosessen. Jeg velger heller å ha en grunnide å basere det på. Også begynner man ganske fort rett på det ferdige motivet mens man ser hva som skjer. Uten å lage så alt for mye skisser først. Jeg synes at det er fort gjort å låse seg fast og henge seg opp i ting hvis man skisser for mye. De beste tingene skjer ofte når man har begynt å glemme hva man startet opp med. Jeg har opplevd to ganger at resultatet har blitt akkurat sånn som jeg så for meg i starten. Og det var nesten skremmende.
– En annen grunn til å tegne er at jeg liker den fysiske og den kreative delen av det. Jeg liker å bruke hendene, og lage noe ut av ingenting. Det er også moro og utfordre seg selv til å komme opp med nye ting, finne nye måter å gjøre ting på, og utvikle det. Jeg tror også at jeg har fått en del av interessen fra pappa. Da jeg var liten fant jeg fort ut at han også var god til å tegne. Og at han lett klarte å tegne figurer og gjenstander jeg var interessert i. Det ville jeg også kunne.
– Fortell litt om hvordan du jobber – fra idé til ferdig illustrasjon
– Det er litt usikkert hvor ideer kommer fra egentlig. De kommer som regel når man minst aner det. Når man sitter og anstrenger seg og aktivt leter etter dem så er det veldig vanskelig å finne dem. Men når man legger det fra seg og skrur av hjernen litt så kommer de plutselig dettende inn. Stedene hvor det skjer oftest er i dusjen og i senga rett etter man våkner om morgenen. De kommer også når man en gang iblant sitter på toget eller bussen, eller når man en svært sjelden gang har fri og har kommet seg ut av landet. Når de kommer, pleier jeg å kludre ned noen veldig raske skisser eller litt enkel tekst. Antakeligvis er det bare jeg som skjønner noe av det. Jeg jobber hovedsakelig med bøker. Noen ganger gjør jeg alt selv, og andre ganger jobber jeg sammen med andre. Når jeg gjør alt selv er det en veldig svevende og ustrukturert prosess. Da lager jeg først en veldig enkel oversikt over hvordan boka skal se ut med bittesmå skisser. Mest for å få kontroll på hvordan historien skal fordeles utover, og hvor mange sider det skal bli. Og jeg lager noen skisser av de viktigste medvirkende i historien. Så begynner jeg rett på side 1 og jobber meg gjennom. Det gjør hele prosessen veldig spontan og formelig, og man kan oppdage både historien og universet den befinner seg i mer eller mindre i sanntid. Jeg liker å kunne forandre og finne på ting underveis. Veldig mye blir det til at jeg finner på i farta.
– Men dette funker dårlig når man jobber sammen med andre. Da må man være mer strukturert og inkluderende. Den siste boka jeg jobbet med som kom ut var Skare 2: Snøengler som er skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, med Hans Ivar Stordal som redaktør. Når vi går i gang med en sånn bok starter vi med et manus. Når man begynner med et helt nytt univers så må man som regel først få en ide om hvordan omgivelsene i historien ser ut, og finne ut av hvilket forhold persongalleriet har til det. Skare serien er science fiction, men den er veldig forankret i den samme verden som vi befinner oss i. Og det er en veldig menneskelig historie, selv om den har flere elementer fra en helt annen verden. Så her ble det nødvendig å få de medvirkende til å virke ganske realistiske. Og få til en viss logikk mellom oppførsel og omgivelser. Siden dette var bok 2 i serien hadde vi alt et bestemt utseende på de fleste medvirkende og omgivelsene i boka. Helt i starten på prosessen av bok 1 laget jeg noen skisser av de to viktigste hovedpersonene, og noen skisser av omgivelsene rundt dem. Resten fant jeg på underveis. I Skare 2 var det en del nye karakterer, omgivelser, vesener og naturfenomener med, men det valgte jeg også å finne på underveis. De andre var veldig greie og gav meg mye frihet. Ifølge det som stod i manuset var det også en prosess jeg synes passet. Ulike prosjekter krever ofte litt forskjellig tilnærming, og noen ganger er det moro å bare gjøre ting litt annerledes enn man pleier. Jeg er også ganske utålmodig på enkelte områder, og har litt for lett for å bare begynne rett på. Det kan nok være både en styrke og en svakhet.
– Helt i starten pleier vi (meg, forfatteren og redaktøren) å ha et møte hvor vi diskuterer historien. Og kommer med forslag til endringer hvis vi synes det trengs. Dette gjør vi digitalt. Da vi begynte å jobbe med den første Skare boka var fortsatt verden nedstengt, så det var ikke så mye annet å gjøre. Men det fungerte såpass bra at vi fortsatte å gjøre det sånn i oppfølgeren. Vi bor også ganske langt fra hverandre, så det er jo også noe å ta med i beregningen. Når alle er enige, begynner jeg å tegne. Her starter jeg også med å lage en veldig enkel og kludrete oversikt over hele boka. Og så begynner jeg å skisse første side. Men istedenfor å lage ferdige sider så jobber jeg bare med skisser i først. Jeg prøver å få skissene til å ligge så nært opp til det ferdige resultatet som mulig. På den måten blir det lettere for alle involverte å se for seg hvordan det ferdige resultatet blir. Jeg har som regel en veldig klar ide om hvordan jeg vil det skal bli, men det er jo bare jeg som har tilgang til innsiden av hodet mitt. For å unngå at arbeidet blir for ensformig, og for å unngå at feil går igjen gjennom hele historien så pleier vi å dele opp historien i flere deler. Etter jeg har skisset 40 sider så sender jeg dem til forfatteren og redaktøren. Etter at de har fått sett på dem og tenkt litt har vi et nytt møte hvor vi går igjennom alt. Etterpå sitter jeg igjen med en liste med ting jeg må endre på. Da endrer jeg på skissene jeg allerede har og sender en ny versjon så fort det er klart. Når alle har sagt seg enige er det tusjing og farging som må gjøres. Tusjing gjør jeg rett oppå skissene og farger gjøres digitalt. Etter det er gjort har vi en rask diskusjon over e-post om noe trenger å endres på. Og når alle nok en gang er enige så begynner hele prosessen forfra igjen med de neste 40 sidene. Og etter et års tid så er boka ferdig.
– Det blir som regel til at jeg jobber på samme måte med enkelt bilder. Både for meg selv og sammen med andre. Det kjennes egentlig litt merkelig hver gang man blir ferdig med et prosjekt på mindre enn ett år.
er å hente ut stillbilder fra bevegelsene.
landemerker Rhinland i boka.
– Hva kjennetegner streken din?
– Det er litt vanskelig å si. Er usikker på om den har så veldig mye særpreg egentlig. En ting som går igjen, er at jeg har en tendens til å insistere på å fylle opp hele bildeflaten. Jeg liker å lage små detaljer, og fylle motivet med ting å se på. Det kan være både en styrke og en svakhet. Og det svarte får vanligvis stor plass. Konturer og svarte flater er som regel hovedelementene i det jeg lager. Jeg vil også ha en viss realisme. Samtidig som det skal ha en viss grad av stilisering. Proporsjoner, perspektiv, anatomi og lignende liker jeg å holde ganske nært opp mot virkeligheten. Mens selve innholdet kan være så utsvevende og surrealistisk som man bare vil. Jeg vil ha en viss grad av realisme, samtidig som det meste har en viss forankring i et stilisert, tegneserieaktig uttrykk.
– Hvordan jobber du med farger?
– Veldig enkelt. Jeg tegner alt av konturer og skraveringer analogt med tusj, splitter og blekk. Så scanner jeg det som bitmap i lineart-modus. Det gjør konturene skarpe og presise, og det gjør fargejobben raskere og enklere. Fargejobben gjøres digitalt med en utdatert utgave av et gratis program som heter Medibang. En grunn til det er at jeg har touch skjerm på dataen min hvor jeg jobber med stylus, og Medibang fungerer veldig bra med det. Pluss at jeg jobber såpass enkelt at jeg ikke trenger noe mer avansert. Men det er også fordi jeg er gjerrig og unngår å bruke penger der det er mulig. Jeg prøver å holde meg til så få lag med farger som mulig. Det ligger alltid et lag med konturer øverst som er satt til multiply-modus. På multiply blir alt som er hvitt behandlet som om det var gjennomsiktig. Under det legger jeg et lag med grunnfarger, som ofte har noen enkle graderinger. Så legger man et lag eller to med skarpe og definerte skygger oppå det, og til slutt 1-3 lag med høylys av varierende styrke. Til slutt liker jeg å legge et lag med helt svart i bunnen. Scanneren klarer ikke å lage en helt feilfri gjengivelse av den analoge konturtegningen, og mange steder har ikke jeg klart å få streken til å bli helt solid svart. Da ender det ofte opp med noen hvite piksler som blir fanget innimellom her og der i det svarte. Før i tida satt jeg i lange tider og nitidig redigerte dem vekk. Men for et par år siden fant jeg ut at jeg heller kunne legge et lag med helt svart under, som da ville fylle skjule dem. Jeg bruker fortsatt en del tid på å redigere konturtegningene, men det går vesentlig raskere nå. Jeg har ikke noe fast utvalg med farger jeg går ut ifra. Det blir til at man velger intuitivt det man synes passer best der og da.
– Noen ganger vil man også ha et enklere uttrykk. Og noen ganger har man heller ikke tid til å modellere alt med farger. Da liker jeg å heller tegne skyggene med blekk (jeg jobber mye raskere på papir enn på skjerm). Da kan man slippe unna med å bare bruke graderte fargeflater. Dette har jeg gjort i flere av bøkene jeg har laget tidligere. Blant annet i Skare serien. Der hadde jeg begrenset med tid, så der gjorde jeg et grep til. Vanligvis så pleier jeg å pensle inn alt det svarte med blekk analogt. Men her tegnet jeg bare opp omrisset av skyggene analogt, og fylte dem inn digitalt. Det sparte også masse tid. Noen ganger er det også moro å variere fargestil gjennom boka, men det gjør jeg bare når jeg jobber for meg selv og ikke har noe tidsfrist. I det siste har jeg også prøvd å jobbe med en mye mjukere og mer realistisk modellering av farger. Det tar tid, men det kan også bli et veldig livlig uttrykk hvis man får det til
– Men det jeg liker aller best er å ikke farge i det hele tatt.
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Akkurat nå har jeg flere ting jeg holder på med. Det ene er en veldig surrealistisk science fiction-tegneserie på 150-160 sider med arbeidstittelen Squidologi 4. Det er en slags oppfølger til en lengre tegneserie jeg fullførte i 2020. Dette er bare et hobbyprosjekt som sannsynligvis blir tilgjengelig på nett om en del år. Jeg har også et annet tegneserieprosjekt på 94 sider som jeg har planlagt lenge. Dette har arbeidstittelen En hjerne og en VW Boble på avveie i verdensrommet. I tillegg har jeg et prosjekt til som hittil bare er kjent som Døden. Men hovedfokuset mitt nå er noe helt annet. Siden oktober i fjor har jeg jobbet med en bildebasert faktabok for barn som skal handle om tøffe biler, som er en av de få tingene i verden jeg er nesten like glad i som tegning. Og da spesielt veteranbiler. Jeg bruker mye av fritiden min på å skru, dra på biltreff og studere sære gamle ting med hjul og bilens utvikling gjennom tidene. Dette er noe jeg har vært ganske besatt av siden jeg var liten, så dette prosjektet blir ganske enkelt en sammenkobling av det to tingene jeg er aller mest interessert i her i verden. Det har vært veldig moro å ha en god unnskyldning til å kunne bruke så mye tid på å studere det skikkelig i dybden. Jeg har også lært veldig mye av det med tanke på tegning. Det er forferdelig vanskelig å tegne biler. De er satt sammen av mange forskjellige komplekse former og teksturer. Og det er veldig mange detaljer som må stemme. For min del er det viktig at man skal kunne se nøyaktig hvilken årsmodell det er, og at ting som farger og utstyr stemmer overens med hva som var tilgjengelig da de ble produsert. Boka vil ikke bare handle om veteranbiler. Det er også mange nyere modeller med, men siden grensen for hva som kan regnes som veteran er 30 år, og innholdet i boka går helt tilbake til 1886 så synes jeg det hadde blitt feil å legge alt for mye vekt på hva som har skjedd fra 1994 og fram til nå. Det er flere år siden jeg har vært så entusiastisk for et prosjekt. Og det er nok også et forsøk på å lage boka jeg ønsket å finne da jeg selv var liten. Jeg husker at jeg ble veldig inspirert og fascinert av å kikke på bilder i bøker. Og at det satte i gang fantasien og lysten til å skape noe selv. Jeg vil lage bøker som kan gjøre noe lignende for andre.
– Hva inspirerer deg?
– Veldig mye forskjellig. Av andre tegnere er den store favoritten min Moebius. Etter min mening er han tegneserieverdenens svar på Jimi Hendrix. Han gjorde ting som ingen hadde klart å se for seg tidligere, og hadde en enorm innvirkning ikke bare på serier og illustrasjon, men også på animasjon, film og science fiction jevnt over. Jeg er også veldig glad i andre gamle serietegnere som Phillippe Druillet, Albert Uderzo, Andre Franquin, Don Rosa, Phillippe Caza, Enki Bilal, Winsor McCay, Francois Schuiten og mange andre. Jeg har også bakgrunn fra kunstskole, så det er også en del inspirasjon fra kunst. Den største favoritten min er nok H.R. Giger. Surrealisme, hard edge og diverse andre deler av modernismen har nok også hatt stor innvirkning. Men den tidsperioden av kunsthistorien jeg synes er aller mest interessant er nok fra rundt 1450 til slutten av 1600 tallet. Når man studerer bildene og skulpturene til de gamle mestrene fra den tida så blir man fort ganske ydmyk. Det er både ekstremt bra teknisk, og det er førsteklasses visuell historiefortelling. Grafikeren Giovanni Battista Piranesi som levde på 1700 tallet var også ekstremt flink.
– Andre ting som hjelper mye er musikk og historie. Men også helt andre ting jeg er interessert i som i utgangspunktet ikke har så mye med tegning å gjøre. Som biler, mekanikk og hva enn man har en passerende dille for. Alt man lager er vel egentlig bare en blanding av ting man har i tankene.
– Er det noen bildebøker eller serier du husker spesielt fra barndommen?
– Jeg lærte å lese ved hjelp av en haug med Donaldblader jeg fant i kjelleren da jeg var ganske liten. Jeg leste Donald gjennom hele barndommen. En av favorittene mine var Don Rosa-historien De ti avatarene. Skrues liv og Universalløsemiddelet var også høydepunkter. Historiene til Marco Rota og William Van Horn leste jeg også flere ganger. Jeg hadde også Dinotopia av James Gurney, og Himmelrommets utfordring av David A. Hardy og Patrick Moore. Jeg kunne sitte og se på bildene i dem i lange tider mens jeg prøvde å skjønne hvordan det kunne være mulig å tegne og male noe som ikke fantes så detaljert og troverdig. Husker også at vi hadde Asterix & Obelix, Lucky Luke, Viggo og andre gamle albumserier som jeg brukte en god del tid på. Og at jeg syntes illustrasjonene til Ole Lund Kirkegaard i Gummi-Tarzan var veldig artige. Det var også veldig moro å bla gjennom LP-plate samlingen i stua og se på coverene. Manualer fra Super Nintendo og dataspill påvirket også en god del. Da jeg ble litt eldre hadde jeg det også veldig moro med stripeserier som Ernie og Tommy & Tiger’n. Og vitsetegningene til Gary Larson. Det er garantert mye mer som burde nevnes, men et sted må man vel stoppe.
Se mer her: @squidology.ink